Jeg gjør dette for min klient Magomed, sa hun til seg selv mens hun kjempet for å rydde opp i rotet i hjernen sin.
Jeg gjør det for min klient Issa.
Jeg gjør det for å sette livet over loven.
Jeg gjør det for meg.
Jeg gjør det fordi bankmannen Brue ga meg penger, og pengene ga meg en idé. Nei, det er ikke sant i det hele tatt! Ideen var i ferd med å vokse inni meg lenge før Brues penger dukket opp, Brues penger tippet bare vektskålen. I det øyeblikk jeg satte meg ned sammen med Issa og fikk høre historien hans, visste jeg at det var her systemet stoppet, at dette var det ureddelige livet jeg måtte redde, at jeg måtte tenke på meg selv ikke som advokat, men som en lege akkurat som min bror Hugo og spørre meg selv: Hva er min plikt overfor denne skadde mannen, hva slags tysk advokat er jeg dersom jeg etterlater ham i den juridiske rennesteinen og lar ham blø i hjel slik som Magomed.
Så lenge jeg tenker slik, holder jeg motet oppe.
Det var daggry. Gretne striper av blåsvarte skyer lå smurt utover den rosa storbyhimmelen. Annabel lå en meter foran, og på tvers av muslimsk skikk kom Issa snikende bak henne i sin lange, svarte frakk. I hennes fantasi var de to evige flyktninger – hun med ryggsekk, han med skulderveske.
”Vet du hvor vi skal, Annabel?”
”Klart det.”
Men vi skal være veldig forsiktig underveis. Vi tar ikke den mest logiske veien. Nærmeste undergrunnsstasjon ligger ti minutters gange unna.
”Vi må ikke snakke sammen i togvognen, Issa,” formante hun. ”Hvis noen snakker til deg, peker du på munnen din og rister på hodet,” tilføyde hun, og da hun så ham nikke samtykkende, tenkte hun: Jeg er bare enda en av Anatolijs mafiosoer som arrangerer nok en flukt for ham.
En rekke kremgule drosjer sto utenfor stasjonen. Hun praiet den fremste, åpnet bakdøren på den, satte seg inn og holdt døren åpen for ham. Til hennes forskrekkelse ble han borte, men bare for å dukke opp i forsetet ved siden av sjåføren, antakelig for å slippe fysisk kontakt med henne. Ved et kryss fem hundre meter fra gaten hun bodde i, betalte hun sjåføren, og så begynte de å gå igjen. Det er ennå tid, tenkte hun idet broen kom til syne og hun var i ferd med å miste motet igjen. Det eneste jeg behøver, er å marsjere ham over broen, levere ham på politistasjonen, innkassere et kompliment fra et takknemlig samfunn og leve resten av livet i skam.
Til toppen
