Marions slør (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2007
Antall sider: 383
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202275570
Kategori: Krim og spenning
Omtale: Marions slør

Hvem dreper unge, vakre muslimske kvinner?

La meg gjøre det klart med en gang: Dette er boka Jo Nesbø, Unni Lindell og Karin Fossum kunne ha klart å skrive - sammen!

Av Ingar Sletten Kolloen

Historien begynner urnorsk: En drektig, død bjørnebinne "med de to sårene kloss i hverandre, som blodskutte øyne." En bonde vedgår å ha skutt. En tilsynelatende ordinær arbeidsdag for grensedistriktenes første kvinnelige lensmann. Men leseren får raskt en følelse av at Oslo-jenta Marions møte med bonden også peker inn i privatrommet hennes.
     
Æresdrap?
Fem år senere arbeider Marion i en hemmelig enhet som etterforsker etnisk relatert kriminalitet, av politiske årsaker kalt ”Kontaktgruppen for interkulturell konfliktløsning.”
En ung, norskpakistansk jente blir funnet drept ”i en container med knust glass, som en mumie i stille svev på et blinkende hav av sylskarpe dråper, tappet for all kroppsvæske gjennom tusener av små snitt i huden, lett som en utstoppet fugl da de fant henne og ute av stand til å røpe den aller minste detalj om sin banemann.” Og uten venstre hånd.
Det stinker æresdrap. Men det er mye som skurrer. Og hvilken bisarr melding har morderen villet gi ved å drive en galvanisert, butt bolt med mutter i enden inn i Nasreen Madnis’ bryst?

Mysterium
Marion og kollegene setter sin lit til at mysteriet kan løses når de finner hånden. Og sannelig dukker det opp en avhugget venstrehånd. Men den tilhører ikke Nasreen. Og ingen melder hånden savnet. Marion og gruppa har et lik og en avhugd hånd som ikke passer sammen – og heller ikke noe åsted.
      Så blir enda en død pakistansk jente funnet.
      Marion skriver i den elektroniske dagboken sin: ”Han er ikke ute etter rettferdighet. Men etter å vinne. For islam. Denne mannen er djevelen selv, med et FN-charter i hånden.” Har Marion rett?
      Hvem dreper unge, vakre muslimske kvinner?  

Team under press
Dette marerittet av et spørsmål krever et raskt svar, ellers går Norge av hengslene. Medlemmene i etterforskningsteamet utsettes for et kolossalt press, fra imamer, politikere, medier, andre politifolk – og hverandre.
      De tre etterforskerne Marion arbeider tett sammen med har innvandrerbakgrunn: John McNaugthon er "en tung, bred, vaggende og smått kolerisk femogfemtiåring med skotske aner…” Wahlid stammer fra iraksk advokatoverklasse og har tatt navnet William. Mens Reza har vokst opp i en pakistansk storfamilie på Oslos østkant.

Skjulte historier
Hvem dreper unge, vakre pakistanske kvinner – og hvorfor? Hvem kan stole på hvem i teamet, og hvorfor blir etterforskningen satt under granskning? Jacobsen oppfyller alle spenningsgenrens krav. Han jukser ikke,  men så har han da også alltid vært halvkriminell ved å rappe elementer fra sine mange dyktige krimkolleger. I Marions slør gjør han det til gagns.
      Men for skrivere av Jacobsens støpning er det å skape spenning et middel.
      Han lar oss bli kjent med Marion, som strever med å vinne større trygghet – både faglig og privat. Vi har alle våre skjulte historier, skjult for oss selv til vi må finne ut av dem, slik Marion forsøker når hun oppsøker sin fortid med en ryggrad av gummi - samtidig som hun etterforsker.
      Marion er alene om å oppdra sønnen Oskar og tidvis kameraten hans; Sarko som hun har ”lært å le på begripelige steder” og som aldri har sett voksne gråte før Marion strigråter foran TV-en over en elefantmor i Okawangodeltaet.

Rykker i forestillinger
Er dette en politisk korrekt bok?
      Nei! Jacobsen rykker i forestillingene våre om det multietniske moderne Norge, leker med dem, provoserer og erter… For en av Jacobsens mange kvaliteter som han åpenbarer i bok etter bok er skøyerfjeset som titter fram.
      Blir vi litt klokere av å lese Marions slør?
      Åjaa! Hvorfor skal du finne ut av selv.


 Ingar Sletten Kolloen er forfatter. I høst kommer han med romanen Den fjerde engelen.

Til toppen

Andre utgaver

Marions slør
Bokmål Nedlastbar lydbok 2008
Marions slør
Bokmål Heftet 2008
Marions slør
Bokmål Ebok 2008
Marions slør
Bokmål Heftet 2010
Marions slør
Bokmål Heftet 2014

Flere bøker av Roy Jacobsen:

Om forfatter Roy Jacobsen

Letter på sløret

For forfatteren Roy Jacobsen skal intet være uprøvd. Men selv om det dukker opp fem maltrakterte lik i hans nye bok Marions slør, vil han ikke kalle det en krimroman.

Av Pål Andreassen

      – Det er vel kanskje mer krim enn noe jeg har skrevet tidligere. Men jeg liker ikke å kalle dette en krimroman selv om det handler om etterforskning og oppklaring av forbrytelser.
      Det som imidlertid interesserer meg er selve lovbruddene og hva som skjer når noen bryter reglene. For meg er det uinteressant å skrive en vanlig ”who did it?”-krimroman. Jeg er opptatt av at avsløringene må få noen konsekvenser, erklærer Roy Jacobsen over en kopp kaffe på stamstedet noen drøye steinkast hjemmefra.
      Årvollgutten har selv flyttet sydover i hovedstaden, men han lar bokens hovedperson Marion bo – ja, nettopp – på Årvoll. Et område som har tatt imot innvandrere fra blant annet Pakistan siden 1960-tallet. Og det er nettopp det flerkulturelle Norge som er ryggraden i hans nye roman.
      – Innvandring har gjort Norge interessant, og uten innvandrerne hadde ikke landet klart seg. Selvsagt er det ikke bare rosenrødt, men hvem har vel sagt at det skal være det, undrer han.

I forkledning
I Marions slør møter vi en slags hemmelig gruppe innenfor Oslo-politiet som har som oppgave å ta seg av ”etnisk kriminalitet”. Kanskje finnes det allerede en slik gruppe, men Jacobsen har likevel valgt å legge handlingen noen år frem i tid. Operahuset står ferdig, Skeid har blitt seriemestere i fotball tre ganger på rad og infosamfunnet har nådd nye høyder – eller lavmål. Det kommer an på hvordan man ser det.
      – Akkurat det med Skeid er kanskje ønsketenking – og en hilsen til Årvoll. Men jeg har valgt å legge handlingen noe frem i tid blant annet for komme litt unna dagligdags trivialrealisme. Historien har vært med på å sette premissene for ting som fortsatt er gyldige. Du kan kanskje kalle Marions slør en samtidsroman i forkledning. Men en samtidsroman kan også være fremadskuende, mener han.

Uten budskap
Jacobsen selv karakteriserer hovedpersonen Marion som en sterk og intelligent kvinne – en som mestrer. Men boken handler ikke bare om henne og hennes virke i en mannsdominert politiverden, men også om resten av etterforskingsgruppen. Lederen er den litt mystiske McNaughton, som man aldri helt klarer å plassere geografisk, samt etterforskerne Reza og William. De får nok å gjøre da det første liket, en ung pakistansk kvinne med avkappet venstrehånd, blir funnet i en søppelcontainer.
      For Jacobsen er det et hovedanliggende med romanen å utfordre leseren – og kanskje også seg selv – til å ta et aldri så lite oppgjør med en del kulturelle fordommer.
      – Jeg har ikke noe egentlig budskap. Da kunne jeg heller ha skrevet en avisartikkel. Men det har vært interessant å se på fordommer. Det er lett å tenke på et enkeltindivid som representant for en gruppe, og omvendt. Men hvert enkelt individ bærer sin kultur på forskjellige måter, og vi må være veldig bevisste på hvordan vi tenker om dette, sier Jacobsen og legger til – som en slags forklaring på bokens tittel – et slør skal hindre innsikt, men ikke stenge for utsynet.

Flere stemmer
Mens vi som lesere til å begynne med får følge etterforskningen fra dag til dag, tar boken etter hvert en vending hvor det hele settes i et retrospektivt lys gjennom en granskningskommisjon, som går etterforskerne nærmere etter i sømmene. Det er ikke første gang Jacobsen tyr til et litterært grep av denne typen.
      – Hoggerne var en jeg-fortelling lenge, helt til man plutselig ser det hele med andre øyne, ovenfra. Kommisjonen i Marions slør var en utfordring og et dristig grep å bruke, men historien trengte et annet spor. Det er litterært gørrkjedelig å bare skrive med en stemme, forklarer Roy Jacobsen.
      Utgangspunktet for Marions slør var en idé til et filmmanus som aldri ble noe av, men Jacobsen er ikke lei seg av den grunn. Tvert i mot.
      – Det har vært en fryd å skrive denne boken. Den kom på strak arm, og jeg har bare brukt ett år. Det er ganske kort tid til meg å være, avslører han.

Dramaturgi
Jacobsen mener at altfor mange av dagens forfattere mangler dramaturgi. I hans verden er selve disposisjonen av stoffet og dramaturgien alfa og omega.
      – Det viser seg igjen og igjen å være det gylne snitt, slår han fast.
      I løpet av sin forfatterkarriere har Jacobsen solgt filmopsjoner til en mengde av sine bøker, uten at de er blitt filmatisert av den grunn. Man kan lett tenke seg Marions slør som en drivende spenningsfilm, og forfatteren selv er ikke uenig.
      – For tiden holder jeg faktisk på med flere filmmanus, både egne ideer og samarbeidsprosjekt. Det er morsomt å drive med noe annet, men det er romanforfatter jeg først og fremst er. Mens man er Gud når man skriver en roman, betyr filmjobbing en mengde kompromisser. Jeg er ikke så glad i det, konstaterer Jacobsen med et smil.

Til toppen

Utdrag

Det var en historie uten noen klar begynnelse, i motsetning til så mange andre historier, som gjerne utløses av en begivenhet som lar seg tidfeste. Det var bare ikke så tydelig med en gang, for Marion og sjefen hennes, John McNaughton, en tung, bred, vaggende og smått kolerisk femogfemtiåring med skotske aner, da de denne tidlige junimorgenen sto mer eller mindre lamslåtte og betraktet den døde jentungen som var slengt opp i en container som et bygningsfirma på Gjelleråsen brukte til å oppbevare knust glass fra kasserte vinduer og dører. Hun var av pakistansk opprinnelse, tredje generasjons innvandrer, tjue år gammel, kledd i shalwar kameez og hijab, hun het Nasreen Madnis, og manglet venstre hånd – den var hogd av henne.
      De neste seks dagene hadde ikke brakt mange avklaringene, derimot hadde det kommet fram en del informasjonsbiter som ikke så enkelt lot seg forene: Nasreen gikk vanligvis ikke med slør, noe familien og fremfor alt faren og brødrene hennes mislikte sterkt, og hun hadde norsk kjæreste, som hun både bodde og studerte sammen med, noe familien heller ikke var særlig begeistret for, verken samboerskapet eller studiene. Faren hadde meldt henne savnet fem dager før funnet, men det igjen kunne ifølge obduksjonsrapporten være hele fjorten dager etter at døden inntraff.
      Nå kunne denne faderlige nølingen – i ni døgn – bety at mannen ikke hadde god nok grunn til å savne sin datter, ettersom Nasreen la vekt på å holde avstand til familien og
sjelden tok kontakt med dem mer enn én gang i uka, helst per telefon, og da bare snakket med moren eller en yngre søster. Men både faren og den eldste broren pleide å ringe henne, om så bare for å bli avspist med at hun hadde det bra. Det hadde de gjort nå også, ringt hele fire ganger i løpet av disse åtte dagene, uten å få svar, noe som nok hadde irritert dem, det innrømmet de gjerne, men ikke uroet dem i tilstrekkelig grad til å slå alarm, og heller ikke til å oppsøke leiligheten hennes: De benyttet heller anledningen til å uttrykke sterk mistillit til politiet, nå når alt var for sent.

Til toppen