Pepperkakehuset (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2008
Antall sider: 302
Forlag: Forlaget Vigmostad & Bjørke AS
Språk: Bokmål
Originaltittel: Pepparkakshuset
Oversatt av: Kolstad, Henning
ISBN/EAN: 9788241905438
Kategori: Krim og spenning
Omtale: Pepperkakehuset

Ny svensk krimstjerne! Gnistrende debut fra nytt svensk krimtalent! Et mobbeoffer tar en grusom hevn over sine tidligere plageånder. Det finnes en morder der ute hvis drivkraft er høyst personlig, og som ikke kommer til å vike for noe.

KUN kr 59,-!

Til toppen

Andre utgaver

Pepperkakehuset
Bokmål Heftet 2009

Flere bøker av Carin Gerhardsen:

Utdrag

Etter flere uker på sykehus fikk hun endelig reise hjem igjen. Endelig, siden hun lengtet etter å sove i sin egen seng, sitte alene foran sin egen TV og selv bestemme hvilke programmer hun skulle se, med sin egen hjemmekokte kaffe rykende i koppen på salongbordet. Dessuten hadde hun savnet lukten av hjemmet, duften av sin egen såpe og sitt eget rengjøringsmiddel, og den hjemmekoselige lukten av gammel sylting som hadde satt seg i veggene.
   På den annen side var det slett ikke riktig å si «endelig», siden hun fortsatt hadde vondt for å gå etter lårbeinsbruddet og ville få et strev med å klare seg selv. Interessen for mat hadde avtatt med årene, maten smakte nesten ingenting lenger. Men noe måtte hun jo spise, og da var det tross alt ganske praktisk på sykehuset, der de fikk alt servert og verken behøvde å bekymre seg for innkjøp, matlaging eller oppvask.
Mannen fra syketransporttjenesten satte den lille kofferten hennes utenfor ytterdøren og ventet tålmodig til hun hadde fått nøkkelknippet opp av vesken. Forsiktig satte hun nøkkelen i låsen, som ga etter med et knepp, og så gled døren opp av seg selv.
   «Skal jeg hjelpe deg inn?» spurte han vennlig.
   «Neida, det trengs ikke,» sa hun. «Nå klarer jeg meg selv. Takk skal du ha.» Hun løftet hånden i en avskjedshilsen.
   «Vær forsiktig, og god bedring!» vinket sjåføren og gikk baklengs ned trappen for å se at hun virkelig klarte å komme inn i huset på egen hånd.
   Etter å ha tent taklampen tørket Ingrid beina på dørmatten, satte krykken i hjørnet innenfor døren og tok et skritt bort til klesstativet, der hun møysommelig tok av seg kåpen mens hun balanserte på det friske beinet. Hun strakte seg etter en rød, fløyelskledd henger med gylne frynser og hengte opp kåpen. Så tok hun et par nye skritt bort til en liten krakk som hun sank ned på. Hun dro av seg skinnstøvlettene og stilte dem symmetrisk under klesstativet, strakte seg etter kofferten og trakk opp den lille glidelåsen som løp langs hele kanten. Opp av kofferten dro hun et par fotriktige innesko og lot føttene gli ned i dem. Ved å ta spenntak mot veggen greide hun å reise seg opp igjen.
   Støttet mot krykken hinket hun gjennom hallen, kastet et kort, mismodig blikk på seg selv i veggspeilet og fortsatte mot kjøkkenet. Hun stoppet foran dørstokken og bøyde seg frem for å nå lysbryteren på veggen innenfor kjøkkendøren.
   Midt i bevegelsen slo det henne plutselig at det luktet fremmed. De gamle, vanlige luktene var fortsatt der, men gjennom alt det velkjente trengte noe ukjent inn i neseborene. Det luktet skinn. Skinn og … avføring? Så tente hun lampen.
   Først mistet hun pusten og sto som forstenet uten å skjønne hva hun så. Etter noen sekunder klarte hjernen å ta inn bildet av den døde mannen på gulvet, og da begynte hun å hyperventilere i stedet. Hun stavret bort til en av stolene ved spisebordet, nappet den frem og satte seg. Det nyttet ikke å rive blikket fra den blodige massen som hadde vært et ansikt, og hun ble sittende der en lang stund uten å tenke på annet enn å puste ut, puste inn, puste ut, puste inn, puste ut, puste inn, rolig og fint. Det gikk flere minutter før pusten hadde roet seg, og da la hun merke til at alt annet var i sin skjønneste orden, ingenting var rørt på kjøkkenbenken, og alle de seks kjøkkenstolene sto symmetrisk plassert omkring det runde spisebordet. Ikke et spor av håndgemeng eller dramatikk, bare et skamslått menneske på gulvet. En død mann. Herregud, hvem kunne det være? Og hvorfor i all verden lå han her på kjøkkengulvet hennes?
   Hun reiste seg møysommelig opp igjen og tok seg ut til veggtelefonen i gangen. Hun løftet røret og tenkte seg litt om før hun ringte etter drosje. Da hun hadde bestilt en bil som ifølge sentralborddamen skulle komme etter ti–tolv minutter, gjorde hun alt ugjort igjen: av med skoene, ned i kofferten med dem, igjen med glidelåsen, på med støvlene, opp i stående stilling, på med kåpen, av med lyset, ut på trappen og lås. Deretter gikk hun ned nedover fra huset med håndvesken over skulderen, kofferten i den ene hånden og krykken i den andre, og stilte seg på fortauet for å vente på drosjen.

Til toppen