Luften var stinn. Ingenting mer kunne ha fått plass i den. Og ingen vinduer, ikke et spor av annet lys enn de fem lyssirklene som nektet å holde seg i ro.
Lukten ble sterkere. Blandingen. Avføring. Urin. Kanskje blod. Men ikke lik.
Ikke lik.
Berger så nøye på kollegene sine. De virket temmelig medtatte der de spredte seg gjennom de trange rommene. Berger var i det innerste venstre rommet, lyste rundt. Det var ingenting der, absolutt ingenting. Han prøvde å tenke arkitektur, tegning.
– Tomt, sa Deer, og det bleke ansiktet hennes kikket fram bak en dør. – Men lukten må jo komme fra et sted.
– Kjelleren er asymmetrisk, sa Berger og la hånden mot veggen. – Det er ett rom til. Hvor?
Han lyste på ansiktene deres. Lyset fra lommelykten gjorde tenkerynkene dypere. Han gikk av sted, de fulgte ham.
– Spre dere i stedet, sa han ved en døråpning. – Let langs venstre vegg. Fargenyanser, endringer i overflater, hva som helst.
Han gikk tilbake til det innerste venstre rommet. Ensfarget betong, ingenting som skilte seg fra noe annet. Berger slo i veggen, en hard, kort uppercut. Plasthansken revnet, og bak den knokene.
– Jeg tror vi har det, lød Deers stemme fra ukjent kant. Berger ristet hånden og gikk. Deer satt på huk i det høyre hjørnet i rommet til høyre, en politimann lyste det opp med skjelvende lysskinn.
– Ikke sant det er en forskjell her? sa Deer.
Berger så på veggen. Samme betongfarge, kanskje en minimal nyanse, en halv meter i kvadrat nederst i hjørnet. Skritt i trappen. En kollega fra beredskapstroppen kom inn med rambukken. Berger stanset ham. Sørget for at lommelykter ble rettet mot fargesjatteringen. Fikk opp mobiltelefonen og tok et bilde. Så nikket han.
Det var vanskelig å få armslag, det var for trangt, for lavt. Men selv om mannen ikke klarte mer enn en høyst middelmådig pendelbevegelse, gikk den svarte sylinderen rett igjennom. Berger kjente etter. Gipsplate, ikke noe annet. Han nikket, rambukken pendlet et par ganger til, et kvadratisk hull åpnet seg i veggen. Men deretter slo den bare i tung betong. Hullet kom ikke til å bli større uten ordentlig redskap.
Hullet inn i avgrunnen.
Speilet som ble stukket inn i åpningen, viste bare mørke. Berger så at Deer visste at dette var hennes jobb. Hun ville få best plass. Hun vendte blikket mot ham. Det var skrekk i det.
– Bare vær på vakt, sa han så mildt som mulig.
Deer grøsset. Så gikk hun ned på kne, krøket seg sammen og gled inn, uventet lett.
Tiden gikk. Mer tid enn det som burde være nødvendig. Et redselslyn slo ned i Berger. Følelsen av at Deer var forsvunnet, at han hadde sendt henne inn i helvete helt uten sikkerhet.
Sekundene tikket usedvanlig langsomt.
Så skjøt et stønn ut gjennom åpningen, en tilbakeholdt jamring.
Berger så på de to fra beredskapstroppen. De var bleke, en prøvde febrilsk å stoppe skjelvingen i venstre hånd.
Han gikk ned på kne, trakk pusten dypt, kravlet innover.
Inne i det ukjente rommet så han Deer med begge hender over munnen. Langs gulvet og et stykke oppover veggen var det flekker, store flekker. Lukten var nå blitt til en stank.
Nei, ikke én stank. Flere.

Til toppen