Om sitt forfatteralias Álvaro de Campos har Fernando Pessoa (1888–1935) sagt følgende: «Hvis jeg var kvinne – hos kvinner opptrer hysteriske fenomener som anfall og lignende – ville hvert eneste dikt av Álvaro de Campos (den mest hysterisk hysteriske delen av meg) utløse en alarm i nabolaget.» Og de to diktene i denne boka er ganske riktig av det alarmutløsende slaget: «Triumfode» starter og slutter i et eksaltert modus; det går ut i maksfart og øker på etter hvert, som langrennsløperen Vegard Ulvang pleide å si. Mens i «Maritim ode» drømmer dikter-jeget om å bli fysisk penetrert – bokstavelig talt – av fortida: «Gjer kva de vil med meg, berre det er til sjøs,/ På skipsdekk, til lyden av bølgjer/ At de flår, drep, knuser meg!» Campos seirer over verden ved å lage poesi av den, og over poesien ved å ta med seg tilsynelatende hva som helst inn i diktene sine.
——
«I motsetnad til futuristane som hylla det nye på kostnad av det gamle, som meinte at ‘å beundre et gammelt bilde er det samme som å helle følsomheten vår ned i en urne’, erklærer Álvaro de Campos at han syng ‘samtida, og dessutan fortida og framtida’, han vil ta inn alt, bli ‘riven opp, opna heilt opp, gjord gjennomtrengeleg’. Campos sin måte å vere ‘moderne’ på er å vere inkluderande.»
(fra Øystein Vidnes’ forord)
Gjendiktet av Øystein Vidnes. Etterord ved Jon Fosse.
Eg kunne døy knust av ein motor Med den same søte kjensla som ei kvinne som gir seg over. Kast meg inn i fyrkjelane! Legg meg framfor toga som passerer! Pisk meg om bord på skip! Masochisme via mekanismar! Sadisme av eit eller anna moderne slag og eg og rabalder!