Av og til dukker det opp forfattere som med stor fandenivoldskhet tar det norske språket mellom hendene og endevender det. Poesidebutant Eirik Skrede er en slik forfatter. Det språket vi kaller norsk er ikke helt til å kjenne igjen i hans diktsamling Dødendøden. Nye ord skapes og kastes ut i et massivt tempo, og nye perspektiver åpner seg for hver linje. Samtidig demonstrerer Eirik Skrede et stort spenn som poet ved å la undergang og mørke følges av forsiktige og vare kjærlighetsdikt. Han tar oss opp til overveldende høyder og ned igjen, under paraplyens tynne duk, på bare noen få sider. Som leser tvinges man til å henge seg på, kjenne suget i magen og la seg gjennombore av energien i diktene. En dundrende blanding av mørke, skjønnhet og plutselig latter.
