Hvis man hadde sansen for Sirowitz' dikt om sin mor, er det lett å synes at at denne boken er en glimrende oppfølger.

Hvis man derimot ikke likte den forrige, er det dessverre fåfengt å håpe at denne skal være annerledes. For det er den ikke. Og det er det som gjør den bra.

Det tragiske, det komiske, det allmenngyldige; alt dette er tilstede i samme monn som før. Mor og far er også tilstede. Men først og fremst handler det om kjærligheten. Den evige søken etter kjærligheten, som av og til er der, men som langt oftere ikke er det og som heller ikke ser ut til å skulle dukke opp med det første.

Sirowitz er vår alles terapeut i denne diktsamlingen. Og han er en god en.