På verkstedet til møbelfabrikken med sine rundt åtti kvinnelige og mannlige arbeidere, der Otto Quangel var verksmester, ble det frem til krigsutbruddet bare produsert enkeltmøbler etter tegning, mens alle andre avdelinger på fabrikken fremstilte massemøbler. Etter krigsutbruddet ble hele fabrikken omorganisert til å produsere varer til krigen, og Quangels verksted hadde dermed fått i oppdrag å fremstille tunge og digre kasser, som etter sigende skulle brukes til transport av tunge bomber.

Hva Otto Quangel angikk, så spilte det ingen rolle for ham hva disse kassene skulle brukes til; han syntes at dette nye banale arbeidet var uverdig og foraktelig. Han hadde vært en kunstsnekker, fresing i tre og fremstilling av et vakkert uskåret skap kunne fylle ham med dyp tilfredsstillelse. Han hadde kjent så stor glede ved dette arbeidet som et menneske med en så kjølig legning som han var i stand til å føle. Nå hadde han sunket ned til å være en simpel pådriver og oppasser, som heretter bare skulle påse at verkstedet hans oppfylte det det skulle, og helst mer enn det også. Med sin væremåte hadde han aldri sagt et ord om sine følelser til noen, og det skarpe, fugleaktige ansiktet hans hadde aldri røpet noe om hvilken forakt han følte for dette stakkarslige furuarbeidet. Hvis noen hadde iakttatt ham nøyere, ville de ha lagt merke til at den lite pratsomme Quangel helt hadde sluttet å snakke, og at han som oppasser i dette systemet hadde en tendens til å la ting skli gjennom.

Men hvem skulle legge merke til en så tørr og lite utadvendt mann som Otto Quangel? I hele sitt liv hadde han ikke vært annet enn en arbeidshest, uten andre interesser enn det arbeidet han skulle utføre. Han hadde aldri hatt noen venn her på fabrikken, aldri sagt et vennlig ord til noen. Arbeid, bare arbeid, det spilte ingen rolle om det var mennesker eller maskiner, bare de gjorde jobben sin!

Samtidig var han ikke upopulær, selv om han hadde oppsynet med verkstedet og han skulle drive folk til arbeidet. Men han kjeftet aldri, og han svertet aldri noen hos ledelsen. Hvis han ikke syntes at arbeidet gikk skikkelig fremover et sted, gikk han bort dit og løste problemet med de dyktige hendene sine, uten å si et ord. Eller han stilte seg opp hos et par skravlebøtter og ble stående der med de mørke øynene sine nesten blikkløst festet på dem som snakket, til de mistet lysten på å snakke videre. Han spredte alltid en følelse av kulde omkring seg. I løpet av de korte hvilepausene forsøkte arbeiderne å sitte så langt borte fra ham som mulig, og dermed nøt han en for ham helt selvfølgelig respekt, som en annen ikke ville kunne ha klart å skaffe seg med aldri så mye roping og masing.

I fabrikkledelsen visste de også godt hva de hadde i Otto Quangel. Verkstedet hans oppnådde alltid de høyeste resultatene, det var aldri vanskeligheter med folk, og Quangel gjorde alltid det han ble bedt om. Han ville ha blitt forfremmet for lenge siden om han hadde klart å bestemme seg for å gå inn i partiet. Men det avviste han stadig. «Jeg har ingen penger til overs til slikt», pleide han å si. «Jeg trenger hver eneste mark. Jeg har en familie å fø på.»

De andre kunne flire i skjul av det de kalte den skitne gjerrigheten hans. Quangel syntes jo å forgå av kval for hver mynt han måtte bidra med ved innsamlinger. Det slo ham ikke at han ved å gå inn i partiet ville få et mye større lønnstillegg enn det partibidraget kostet.
Men denne driftige verksmesteren var ganske enkelt politisk håpløs, og dermed hadde man heller ingen betenkeligheter med å la ham få bli i denne lille ledende stillingen, selv om han ikke var partimedlem.

Men i realiteten var det ikke Otto Quangels gjerrighet som hindret ham i å bli med i partiet. Riktignok var han veldig nøye i pengesaker og kunne ergre seg i ukevis over unødvendig bruk av en mynt. Men nettopp fordi han var nøye med sine egne saker, var han det også med andres, og dette partiet virket på ham som alt annet enn nøye i måten det gjennomførte prinsippene sine på. Det han hadde erfart gjennom sønnens opplæring på skolen og i Hitlerjugend, ting han hadde hørt fra Anna, og det han selv hadde opplevd, som at alle godt betalte stillinger ved fabrikken ble besatt av partifeller, mens de dyktigste personene som ikke var partifeller, alltid måtte vike – alt dette forsterket ham i hans overbevisning om at dette partiet ikke var riktig, at det ikke var rettferdig, og slikt ville han ikke ha noe å gjøre med.

Derfor hadde også Annas beskyldning om «du og Føreren din» krenket ham så sterkt denne morgenen. Riktignok hadde han hittil trodd på Førerens storhet og hans ærlige hensikter. Man trengte bare å fjerne disse kleggene og parasittene fra omgivelsene sine, disse som bare var opptatt av å kare til seg penger og leve et godt liv, så ville alt bli bedre. Men så lenge det ikke var kommet så langt, ble han ikke med, og det visste Anna veldig godt, for hun var den eneste han virkelig snakket med. Nå vel, hun hadde sagt dette i sin første opphisselse, han kom nok til å glemme det med tiden, han var ikke den som bar nag. Hva Føreren og denne krigen egentlig hadde for seg, ble han nødt til å tenke nøye over først. Alt slikt gikk sakte hos ham. Andre ble straks overveldet av  overraskende opplevelser, de pratet i vei eller skrek og foretok seg noe, men hos ham tok det lang, lang tid.

Mens han står der i duren og støyen fra verkstedet, med hodet lett hevet, og mens blikket sakte flytter seg fra høvelmaskinene til båndsagen, fra naglerne, boremaskinene til plankebærerne, kjenner han at denne meldingen om Ottos død, og særlig Annas og Trudels reaksjon på den, fortsatt preger ham. Han tenker ikke egentlig over det, men han vet det instinktivt, at denne slappe snekkeren Dollfuss forlot verkstedet for syv minutter siden, og at arbeidet på linjen hans har stanset fordi han har gått for å ta seg en røyk på avtredet, eller fordi han er ute og skravler igjen. Quangel gir ham tre minutter til, og hvis
han ikke er tilbake til det, skal han selv gå og hente ham!

Til toppen