| Forfatter: | Lisa Wingate |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2018 |
| Antall sider: | 400 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Before We Were Yours |
| Oversatt av: | Windt-Val, Benedicta |
| ISBN/EAN: | 9788202554101 |
| Kategori: | Romaner |
Det oppstår komplikasjoner når moren skal føde et nytt barn, og faren må få henne på sykehuset i full fart. Det siste moren sier til eldstejenta på tolv år før de drar avgårde er: «Ta vare på småbarna, Rill. Pass på alle sammen til vi kommer tilbake.» Mens foreldrene er borte, dukker det imidlertid opp en politimann, og uten forklaring blir ungeflokken fjernet fra båten og tatt med til det som viser seg å være et barnehjem. De tror de skal få komme tilbake til foreldrene, men snart oppdager de den mørke sannheten.
Familiehemmeligheter
I nåtid møter vi den unge advokaten Avery, som synes å ha alt på plass: en velstående familiebakgrunn, en god jobb og bryllup i sikte. For tiden er Avery under opplæring for å overta farens plass i senatet. En dag hun besøker et eldrehjem, kommer det en gammel forvirret dame bort til henne, ser henne inn i øynene og hvisker et jentenavn hun aldri har hørt før. Det er tydelig at den gamle damen ser noe kjent i Avery. Avery blir nysgjerrig og begynner å grave i sin egen, skjulte familiehistorie. Kanskje den plettfriebakgrunnen hennes ikke er like opplagt som hun alltid er blitt fortalt?
Sann adopsjonshistorie
Lisa Wingate har tatt utgangspunkt i en skamplett i amerikansk historie. Barna fra elven speiler de hendelsene som ble fortalt av barn som ble tatt fra foreldrene av Tennessee Children’s Home Society fra 1920-årene og frem til 1950. Organisasjonen reddet også mange barn fra elendige familieforhold, men utallige barn ble tatt uten grunn, for så å havne på barnehjem og solgt videre til adoptivforeldre over hele landet. Bak denne «forretningen» sto en kvinne ved navn Georgia Tann. Forbrytelsene hennes ble etter hvert avdekket, men hun ble i sin tid hyllet som den moderne adopsjonens mor.
Vond, men vakker
Rill og søsknene hennes var spesielt attraktive fordi de var «fem fantastiske krølltopper med lyst hår». Med andre ord var de lette å omsette. Rill måtte kjempe for å holde småsøsknene samlet, og som leser blir man bergtatt av denne sterke jenta, som aldri gir opp håpet. Barna fra elven er historieformidling og fortellerkunst i skjønn forening – for det er jo sånn at enkeltskjebner berører oss i større grad enn et kapittel i en historiebok klarer. De vonde hendelsene fra en ikke altfor fjern tid har blitt til en vakker fortelling, stilsikkert ført i pennen av en forfatter som bruker historien som inspirasjonskilde. Barna fra elven er en hjertevarmer av en bok.
Kritikerrost bestselger
Lisa Wingate tar oss med på en reise i tid og sted, og hun er en strålende reiseleder. Romanen er troverdig og samtidig spennende, og forfatteren skildrer personene med så stor omtanke og kjærlighet at vi – på tross av alt det vonde – ønsker å bli værende i det universet hun har skapt. Hun har skrevet seg inn i hjertet til både anmeldere og lesere. Boken gikk rett inn på New York Times’ bestselgerliste da den kom ut i USA, og kritikerkoret er samstemt. «En roman som berører», skriver The New York Post, «ekte og original», mener Historical Novels Review, mens Huffington Post slår fast at Barna fra elven er «en av årets beste bøker».
Av Jorid Mathiassen
| Barna fra elven | |||
| Bokmål | Ebok | 2018 | |
| Barna fra elven | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2018 | |
| Barna fra elven | |||
| Bokmål | Heftet | 2018 | |
I Barna fra elven har Lisa Wingate tatt utgangspunkt i faktiske hendelser i amerikansk historie. Hun hadde sine egne barn i tankene da hun skrev romanen, noe som gjorde skriveprosessen ekstra sterk.
– De fleste fortellingene mine begynner med en skjult historie som jeg ønsker å trekke frem. Jeg tror romaner utvider horisonten vår og gjør at vi forstår verden bedre, i tillegg til at de styrker vår evne til innlevelse. Når vi gjennom en roman får kjenne hvordan det er å leve med tankene, hjertet og kroppen til et annet menneske, ser vi annerledes på livet og virkeligheten. Da blir vi ikke så raske til å dømme, hevder hun.
Basert på sanne hendelser
Barna fra elven bygger på sanne, rystende hendelser knyttet til Tennessee Children’s Home Society, en adopsjonsorganisasjon som drev skjult, ulovlig virksomhet i Tennessee fra 1920 til 1950. De pene barna var spesielt populære hos adopsjonsbestyrerinnen Georgia Tann, de kunne bli kidnappet til barnehjemmet, helt uten grunn.
– Det var vanlig å annonsere i avisene, med bilde av barna, fulgt av selgende tekster av typen: «Vil du ha en ekte, levende julegave?» forteller Lisa Wingate.
Mor og forfatter
Lisa Wingate er ikke bare forfatter, hun er også mor, og det var derfor krevende å skrive om det vonde som barna i romanen blir utsatt for.
– Som forelder er det generelt vanskelig å skrive om barn som har det vondt, og en del av det som foregår i Barna fra elven var ekstra utfordrende å skildre. Jeg kunne ikke la være å tenke på mine egne barn da de var på alder med søsknene i romanen. Jeg tenkte på hvor uskyldige de var, og hvor redd og forvirret de ville ha vært hvis de var i samme situasjon. Det var fristende å skrive inn en person som finner ut hva som foregår og som klarer å befri barna! Men som forfatter visste jeg at dette ikke var særlig realistisk, sier Lisa Wingate.
Hun ønsker også å formidle en følelse av optimisme og håp, uansett hvor mørkt temaet i fortellingen er. Hun beskriver romanen sin som «ærlig, eventyrlig og fylt med håp».
Inspirert av naturen
Lisa Wingate er glad i å være ute i naturen, og særlig liker hun seg i fjellheimen.
– Jeg trives alle steder der en vandrestav, en ryggsekk og et par gode sko kan føre meg, påstår hun. Her både skriver hun, går tur med familien og dyrker fotohobbyen. Jeg har «kontor» på de mest fantastiske steder; i en fjellskråning, i vannkanten og under gamle eiketrær som forteller deg sine eldgamle historier hvis du er villig til å lytte. Jeg skrev store deler av Barna fra elven mens jeg satt nede ved vannet og forestilte meg hvordan familien levde i båten sin på Mississippi-elven. For meg gir livet utenfor romanen næring til livet inni romanen. Det fins alltid et nytt sted og en ny historie å oppdage, hevder Lisa Wingate.
Av Jorid Mathiassen
«Bestemor Judy, det er noe jeg gjerne vil spørre deg om.»
«Å?»
«Jeg traff en kvinne i går. Hun sa at hun kjente deg. May Crandall. Høres det kjent?» Navnene på gamle venner og bekjente er noe hun ofte har lett for å huske. Det er som om minneboken hennes er blitt liggende åpen, slik at en vedholdende vind har revet ut de nyeste sidene først. Jo eldre minnene er, desto mer sannsynlig er det at de fortsatt er intakte.
«May Crandall …» Da hun gjentar navnet, merker jeg med en gang at hun kjenner det igjen. Jeg har allerede strukket hånden ut etter telefonen min for å vise henne fotografiet, da hun sier: «Nei … Jeg kan ikke si at jeg husker noen med det navnet.» Jeg kikker opp fra vesken og oppdager at hun ser svært direkte på meg, med tynne, hvite vipper over havblå øyne som plutselig virker underlig intense. Jeg er redd vi står overfor et av disse øyeblikkene da hun stopper opp midt i en samtale og helt uten forvarsel nullstiller besøket og begynner helt forfra igjen med noe slikt som: Jeg visste ikke at du skullekomme i dag. Hvordan har du det? I stedet sier hun: «Er det en grunn til at du spør?»
«Jeg traff henne i går … på pleiehjemmet.»
«Ja, du sa det. Men det er mange mennesker som kjenner til Stafford-familien, kjære deg. Vi må alltid være forsiktige. Folk leter etter skandaler.»
«Skandaler?» Ordet går gjennom meg som et støt.
«Selvfølgelig.»
Plutselig kjennes telefonen kald mellom fingrene mine.
«Jeg visste ikke at vi hadde noen skjeletter i skapet.»
«Nei, snille deg – selvfølgelig har vi ikke det.»
Jeg henter frem bildet og ser inn i ansiktet på den unge kvinnen som minner meg enda mer om bestemoren min nå når jeg sitter slik rett overfor henne. «Hun hadde dette fotografiet. Kjenner du dem som er på det?» Kanskje dette er villskudd på familietreet? De fleste store slekter har vel noen av dem. Kanskje det var en kusine som stakk av med feil type mann og ble gravid?
Jeg snur skjermen mot henne og venter på reaksjonen.
«Queen …» mumler hun og strekker ut hånden for å trekke telefonen nærmere. «Å …» Tårene veller opp i øynene hennes, renner over og trekker våte spor nedover kinnene.
«Bestemor Judy?»
Hun er langt, langt borte.
Ikke regnet i kilometer, men i år. Mange år borte. Hun
husker noe. Hun vet hvem som er på det bildet. Queen. Hva betyr det?
«Bestemor Judy?»
«Queenie.» Fingertuppene hennes glir over bildet. Så snur hun seg mot meg med en intensitet som nagler meg til stolen.
«Vi må ikke la folk finne ut …» sier hun med lav stemme.
Hun kaster et blikk bort mot døren, bøyer seg frem og hvisker: «De må aldri få vite noe om Arcadia.»
