Barnepiken (Innbundet)

Forfatter:

Monica Carlsen (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2010
Antall sider: 496
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: The Help
Oversatt av: Carlsen, Monica
ISBN/EAN: 9788202307134
Kategori: Romaner
Omtale Barnepiken

Et fascinerende møte med tre helt spesielle kvinner


Rystende om vår nære fortid
I Barnepiken blir du tatt med til de amerikanske Sørstatene i 1960-årene. Du treffer to flotte, svarte barnepiker, Aibileen og Minny. De har begge lang erfaring med å passe små, hvite barn og stelle i de hvites hus. De er stolte av jobbene de gjør og er oppriktig glad i barna de tar hånd om. Men kanskje ikke alltid like begeistret for fruene de tjener og deres prioriteringer i livet. Og i møte med Skeeter, en ung, hvit kvinne som akkurat har kommet hjem til Sørstatene etter å ha avsluttet universitetsstudiene, blir de tvunget til å ta et vanskelig valg. Etter mye tvil velger de å fortelle sine historier og dermed bidra til en bok som vil ryste en hel verden.

Slutter å være fargeblinde
Aibileen er svart og jobber som barnepike hos en hvit familie. Hun elsker barn, men blir sjelden lenge i noen familie, bare frem til barna ”slutter å være fargeblinde”. Den lille jenta hun er hos nå får ikke nok kjærlighet fra sin mor som er mer opptatt av de fine venninnene sine. For å veie opp for dette øser Aibileen ut alt hun har av omsorg, men vet at det ikke kan vare. Noe har dessuten endret seg inne i henne. Etter at sønnen hennes døde i en arbeidsulykke uten at noen brydde seg om det, føler hun seg ikke like forsonlig stemt lenger.

Et fyrverkeri av opphetede følelser
Aibileens beste venninne, Minny, er en helt annen type. Mens Aibileen opptrer stille og rolig, er Minny som et fyrverkeri av opphetede følelser og ukontrollerte utbrudd. Hun gjør en plettfri jobb og er verdens beste kokke, men klarer bare ikke å passe munnen sin. Hun sier rett ut det hun mener, selv til de fine hvite fruene, og har derfor vanskelig for å holde på en jobb. I en småby der sladder sprer seg som ild i tørt gress, får hun store problemer med å finne nytt arbeid. Den eneste som vil ansette henne, er en ung kvinne som er for ny i byen til å kjenne Minnys rykte. Minny priser seg lykkelig, men får raskt en følelse av at det er noe som ikke stemmer, og snart oppdager hun at hennes nye sjef har sine egne hemmeligheter.

Sosial og økonomisk selvstendighet
Skeeter er den tredje hovedpersonen, og hun har lite til felles med de to andre. Hun er en ung, hvit kvinne på 22 som akkurat har kommet hjem etter å ha avsluttet universitetsstudiene. Hun drømmer om sosial og økonomisk selvstendighet, men møter hard motstand. Året er nemlig 1962, stedet er Mississippi, og hennes mor blir ikke fornøyd før Skeeter har ring på fingeren og plages av morgenkvalme. Vanligvis ville hun søkt råd og støtte hos sin kjære barnepike Constantine, men hun har sluttet, og ingen vil fortelle Skeeter hvorfor eller hvor hun er.

Dobbeltmoralistisk samfunn
Skeeter føler at hun ikke lenger passer inn, og det går opp for henne hvor dobbeltmoralistisk samfunnet rundt henne egentlig er. Den svarte hushjelpen vasker opp asjettene, men må selv spise av andre asjetter fordi bakterier visstnok kan overføres fra henne til hennes hvite familie. Den svarte barnepiken tar alt stellet av de hvite barna, men ingen kan tenke seg noe verre enn at hun skulle bruke det samme toalettet som familien hun jobber for. Og nettopp dette siste blir et vendepunkt for Skeeter.

Sykdomsforebyggende tiltak
Når en av Skeeters beste venninner lanserer et prosjekt for å lage egne toaletter til ”den fargede hjelpen” i de hvites hjem, som et ”sykdomsforebyggende tiltak”, får Skeeter nok. Hennes store drøm er å stå på egne ben og gjøre skriving til et levebrød, og plutselig vet hun akkurat hva hun vil skrive om. Hun kommer i kontakt med Aibileen og Minny, og klarer etter hvert å overtale dem til å fortelle sine historier. Etter hvert kommer flere til og forteller hvordan det egentlig er å jobbe i hvite familier. Aldri har den svarte kvinnens stemme blitt hørt på denne måten. Det er nytt, det er dristig og det er farlig.

Av Lisa Svendsen


En garantert bestselger! - Publishers Weekly

Solgt i over 100.000 eksemplarer!

Til toppen

Andre utgaver

Barnepiken
Bokmål Nedlastbar lydbok 2010
Barnepiken
Bokmål Ebok 2011
Barnepiken
Bokmål Innbundet 2013

Flere bøker av Kathryn Stockett:

Utdrag

Jeg ble sittende som lammet et øyeblikk. Hun bød ikke på småprat eller et hallo, og presenterte seg ikke. Jeg skjønte at det var best å svare på spørsmålene hennes. ”Jeg ble … jo, altså, jeg ble oppdratt av en farget kvinne. Jeg har sett hvor uproblematisk – og hvor problematisk – forholdet mellom familiene og hushjelpene kan være.” Jeg kremtet. Jeg lød anspent som om jeg snakket til en lærer.
   ”Fortsett.”
   ”Jo,” jeg trakk pusten dypt inn, ”jeg har lyst til å skrive dette sett fra hushjelpenes synspunkt. De fargede kvinnene her nede.” Jeg prøvde å se for meg Constantines ansikt, og Aibileens. ”De oppdrar hvite barn, og tjue år senere blir barna arbeidsgiverne deres. Det er denne ironien, det at vi er glad i dem og at de er glad i oss, men likevel …” jeg svelget, stemmen min skalv. ”Likevel lar vi dem ikke engang bruke toalettene i hjemmene våre.”
   Det ble stille igjen.
   ”Og,” følte jeg meg tvunget til å fortsette, ”alle vet hvordan den hvite kvinnen føler det, den glorifiserte morsfiguren som vier hele livet til den hvite familien sin. Margareth Mitchell har skildret det. Men det er aldri noen som har spurt den fargede hushjelpen om hva hun føler.” Svetten dryppet nedover brystet og lagde en flekk foran på bomullsblusen.
   ”Du vil altså vise en side som aldri er blitt undersøkt tidligere?” spurte missis Stein.
   ”Ja. For det er aldri noen som snakker om det. Ingen snakker om noen ting her nede.”
   ”Hør, jeg har lest utkastet ditt. Det er utvilsomt … originalt, men det kommer ikke til å fungere. Hvilken hushjelp ved sine fulle fem ville finne på å fortelle deg sannheten?”
   Jeg fikk glimt av mors rosa tøfler idet de passerte døren. Jeg prøvde å overse dem. Jeg var lamslått over at missis Stein allerede hadde avslørt bløffen min. ”Det første intervjuobjektet er … ivrig etter å få fortelle historien sin.”
   ”Miss Phelan,” sa Elaine Stein, og jeg visste at det ikke var et spørsmål, ”har denne negerkvinnen virkelig gått med på å snakke åpent og oppriktig med deg? Om det å arbeide for en hvit familie? For det må da være en helvetes risiko å ta i en by som Jackson, Mississippi.”
   Jeg ble sittende og glippe med øynene. Jeg følte det første stikket av uro over at Aibileen kanskje ikke ville bli like lett å overtale som jeg hadde trodd. Lite visste jeg da hva hun skulle svare meg på trappen sin uken etter.
   ”Jeg så integreringsforsøket på bussterminalen i Jackson på nyhetene,” fortsatte missis Stein. ”De stappet femogfemti svarte i en fengselscelle beregnet på fire.”
   Jeg knep munnen sammen. ”Hun har sagt ja. Ja, det har hun.”
   ”Vel. Det er imponerende. Men så, da, tror du virkelig at andre hushjelper vil være villige til å snakke med deg? Hva om arbeidsgiverne deres får greie på det?”
   ”Intervjuene vil bli gjennomført i hemmelighet. Fordi ting, som du vet, er litt farlige her nede for øyeblikket.”
   ”Litt farlige? Missis Stein smekket med tungen. ”Jeg kunne vel alltids lese det du får ned på papiret. Gudene skal vite at bokbransjen kunne ha godt av en brudulje.”

Til toppen

Om forfatter Kathryn Stockett

Kathryn Stockett er født i 1969, og vokste opp i småbyen Jackson i Mississippi. Den gangen var det veldig vanlig i de amerikanske sørstatene at hvite familier hadde en svart kvinne som jobbet i huset – lagde mat, vasket og tok seg av barna. Som barn trodde Kathryn at dette var normalt alle steder, men da hun ble voksen og flyttet til New York, innså hun at det ikke var tilfellet. I dag bor hun i Atlanta sammen med sin mann og deres datter på seks år. Barnepiken er hennes første roman og har fått strålende kritikker i hjemlandet. I den prestisjefulle avisen USA Today ble den til og med kåret til årets bok for 2009.

Hva inspirerte deg til å skrive Barnepiken?
”Jeg har bodd mange år langt hjemmefra, og når jeg får hjemlengsel, er Demetrie den personen jeg savner aller mest. Hun var min egen kjære barnepike. Hun ble ansatt hos mine besteforeldre i 1955, og passet på min far og onkel da de var små. Da de ble voksne og selv fikk barn, passet hun oss barnebarna. Jeg elsket Demetrie så høyt, og følte meg utrolig elsket av henne. Hun hadde ingen barn selv, kom fra fattige kår og slet med en voldelig ektemann. Hun opplevde så mye trist, men hadde likevel så mye godhet inne i seg, og det ga hun videre i form av ren kjærlighet. Jeg føler at jeg aldri fikk takket henne for alt hun ga meg, så for meg personlig var det veldig godt å skrive denne boken.”

Hvor hentet du informasjon før du skrev boken?
”Det høres kanskje merkelig ut, men jeg gikk på det lokale biblioteket hjemme i Jackson og så i gamle telefonkataloger fra 60-årene. Reklamen der fanger tiden på en egen måte, og når du leser i selve telefonlistene, ser du nesten bare menns navn. Familiene ble kun skrevet inn med mannens navn og tittel, ikke et ord om konen. I tillegg leste jeg gamle aviser, og jeg husket mye av det Demetrie fortalte meg da jeg var liten. Og sist, men ikke minst er jeg så heldig å ha min gamle bestefar på 98 år i live. Han har et eksepsjonelt godt minne, og husker ikke bare alle mulige detaljer, men også datoene for når ting skjedde. Til og med temperaturen ute den aktuelle dagen, husker han. Han har praktisk talt vært et levende oppslagsverk som alltid har hatt tid og overskudd til å hjelpe meg.”

Hvordan er ditt forhold til disse tre kvinnene?
”Aibileen er min favoritt fordi hun utstråler den samme ømheten som min Demetrie. Men Minny var den enkleste å skrive om fordi jeg baserte henne på min venninne Octavia. Hun er skuespiller i Los Angeles, og du kan ikke forestille deg uttrykket hun satte opp da jeg fortalte henne at ’jeg har skrevet en bok, og du er en av hovedpersonene’. Hun bare lo og sa ’så bra for deg!’. Skeeter var den vanskeligste å skrive om fordi hun hele tiden krysset grenser som jeg er lært opp til å aldri trå over. Da jeg vokste opp, diskuterte vi aldri forskjellene på svarte og hvite. Det var rett og slett et ikke-tema.”

 
   
Og dette mener pressen:

”En av årets beste debutromaner.”
USA Today


”Dette vil bli en veldig populær roman.”
The New York Times


”Grasiøs og virkelighetsnær, en historie du bare må lese.”
Entertainment Weekly


”En fortelling full av følelser og håp. En riktig god, gammeldags roman.”
New York Daily News


”Morsom og trist om hverandre. Gjengivelsen av en tidligere tid treffer blink, og leseren blir fullstendig hektet.”
Associated Press


”Denne hjerteknusende fortellingen er en overveldende debut fra et begavet talent.”
Atlanta Journal


”En garantert bestselger!”
Publishers Weekly


”En sikker vinner. Varm og lokkende.”
New Orleans Times-Picayune

Til toppen