| Forfatter: | Kathryn Stockett |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2010 |
| Antall sider: | 496 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The Help |
| Oversatt av: | Carlsen, Monica |
| ISBN/EAN: | 9788202307134 |
| Kategori: | Romaner |
Rystende om vår nære fortid
I Barnepiken blir du tatt med til de amerikanske Sørstatene i 1960-årene. Du treffer to flotte, svarte barnepiker, Aibileen og Minny. De har begge lang erfaring med å passe små, hvite barn og stelle i de hvites hus. De er stolte av jobbene de gjør og er oppriktig glad i barna de tar hånd om. Men kanskje ikke alltid like begeistret for fruene de tjener og deres prioriteringer i livet. Og i møte med Skeeter, en ung, hvit kvinne som akkurat har kommet hjem til Sørstatene etter å ha avsluttet universitetsstudiene, blir de tvunget til å ta et vanskelig valg. Etter mye tvil velger de å fortelle sine historier og dermed bidra til en bok som vil ryste en hel verden.
Slutter å være fargeblinde
Aibileen er svart og jobber som barnepike hos en hvit familie. Hun elsker barn, men blir sjelden lenge i noen familie, bare frem til barna ”slutter å være fargeblinde”. Den lille jenta hun er hos nå får ikke nok kjærlighet fra sin mor som er mer opptatt av de fine venninnene sine. For å veie opp for dette øser Aibileen ut alt hun har av omsorg, men vet at det ikke kan vare. Noe har dessuten endret seg inne i henne. Etter at sønnen hennes døde i en arbeidsulykke uten at noen brydde seg om det, føler hun seg ikke like forsonlig stemt lenger.
Et fyrverkeri av opphetede følelser
Aibileens beste venninne, Minny, er en helt annen type. Mens Aibileen opptrer stille og rolig, er Minny som et fyrverkeri av opphetede følelser og ukontrollerte utbrudd. Hun gjør en plettfri jobb og er verdens beste kokke, men klarer bare ikke å passe munnen sin. Hun sier rett ut det hun mener, selv til de fine hvite fruene, og har derfor vanskelig for å holde på en jobb. I en småby der sladder sprer seg som ild i tørt gress, får hun store problemer med å finne nytt arbeid. Den eneste som vil ansette henne, er en ung kvinne som er for ny i byen til å kjenne Minnys rykte. Minny priser seg lykkelig, men får raskt en følelse av at det er noe som ikke stemmer, og snart oppdager hun at hennes nye sjef har sine egne hemmeligheter.
Sosial og økonomisk selvstendighet
Skeeter er den tredje hovedpersonen, og hun har lite til felles med de to andre. Hun er en ung, hvit kvinne på 22 som akkurat har kommet hjem etter å ha avsluttet universitetsstudiene. Hun drømmer om sosial og økonomisk selvstendighet, men møter hard motstand. Året er nemlig 1962, stedet er Mississippi, og hennes mor blir ikke fornøyd før Skeeter har ring på fingeren og plages av morgenkvalme. Vanligvis ville hun søkt råd og støtte hos sin kjære barnepike Constantine, men hun har sluttet, og ingen vil fortelle Skeeter hvorfor eller hvor hun er.
Dobbeltmoralistisk samfunn
Skeeter føler at hun ikke lenger passer inn, og det går opp for henne hvor dobbeltmoralistisk samfunnet rundt henne egentlig er. Den svarte hushjelpen vasker opp asjettene, men må selv spise av andre asjetter fordi bakterier visstnok kan overføres fra henne til hennes hvite familie. Den svarte barnepiken tar alt stellet av de hvite barna, men ingen kan tenke seg noe verre enn at hun skulle bruke det samme toalettet som familien hun jobber for. Og nettopp dette siste blir et vendepunkt for Skeeter.
Sykdomsforebyggende tiltak
Når en av Skeeters beste venninner lanserer et prosjekt for å lage egne toaletter til ”den fargede hjelpen” i de hvites hjem, som et ”sykdomsforebyggende tiltak”, får Skeeter nok. Hennes store drøm er å stå på egne ben og gjøre skriving til et levebrød, og plutselig vet hun akkurat hva hun vil skrive om. Hun kommer i kontakt med Aibileen og Minny, og klarer etter hvert å overtale dem til å fortelle sine historier. Etter hvert kommer flere til og forteller hvordan det egentlig er å jobbe i hvite familier. Aldri har den svarte kvinnens stemme blitt hørt på denne måten. Det er nytt, det er dristig og det er farlig.
Av Lisa Svendsen
En garantert bestselger! - Publishers Weekly
Solgt i over 100.000 eksemplarer!
| Barnepiken | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2010 | |
| Barnepiken | |||
| Bokmål | Ebok | 2011 | |
| Barnepiken | |||
| Bokmål | Innbundet | 2013 | |
Jeg ble sittende som lammet et øyeblikk. Hun bød ikke på småprat eller et hallo, og presenterte seg ikke. Jeg skjønte at det var best å svare på spørsmålene hennes. ”Jeg ble … jo, altså, jeg ble oppdratt av en farget kvinne. Jeg har sett hvor uproblematisk – og hvor problematisk – forholdet mellom familiene og hushjelpene kan være.” Jeg kremtet. Jeg lød anspent som om jeg snakket til en lærer.
”Fortsett.”
”Jo,” jeg trakk pusten dypt inn, ”jeg har lyst til å skrive dette sett fra hushjelpenes synspunkt. De fargede kvinnene her nede.” Jeg prøvde å se for meg Constantines ansikt, og Aibileens. ”De oppdrar hvite barn, og tjue år senere blir barna arbeidsgiverne deres. Det er denne ironien, det at vi er glad i dem og at de er glad i oss, men likevel …” jeg svelget, stemmen min skalv. ”Likevel lar vi dem ikke engang bruke toalettene i hjemmene våre.”
Det ble stille igjen.
”Og,” følte jeg meg tvunget til å fortsette, ”alle vet hvordan den hvite kvinnen føler det, den glorifiserte morsfiguren som vier hele livet til den hvite familien sin. Margareth Mitchell har skildret det. Men det er aldri noen som har spurt den fargede hushjelpen om hva hun føler.” Svetten dryppet nedover brystet og lagde en flekk foran på bomullsblusen.
”Du vil altså vise en side som aldri er blitt undersøkt tidligere?” spurte missis Stein.
”Ja. For det er aldri noen som snakker om det. Ingen snakker om noen ting her nede.”
”Hør, jeg har lest utkastet ditt. Det er utvilsomt … originalt, men det kommer ikke til å fungere. Hvilken hushjelp ved sine fulle fem ville finne på å fortelle deg sannheten?”
Jeg fikk glimt av mors rosa tøfler idet de passerte døren. Jeg prøvde å overse dem. Jeg var lamslått over at missis Stein allerede hadde avslørt bløffen min. ”Det første intervjuobjektet er … ivrig etter å få fortelle historien sin.”
”Miss Phelan,” sa Elaine Stein, og jeg visste at det ikke var et spørsmål, ”har denne negerkvinnen virkelig gått med på å snakke åpent og oppriktig med deg? Om det å arbeide for en hvit familie? For det må da være en helvetes risiko å ta i en by som Jackson, Mississippi.”
Jeg ble sittende og glippe med øynene. Jeg følte det første stikket av uro over at Aibileen kanskje ikke ville bli like lett å overtale som jeg hadde trodd. Lite visste jeg da hva hun skulle svare meg på trappen sin uken etter.
”Jeg så integreringsforsøket på bussterminalen i Jackson på nyhetene,” fortsatte missis Stein. ”De stappet femogfemti svarte i en fengselscelle beregnet på fire.”
Jeg knep munnen sammen. ”Hun har sagt ja. Ja, det har hun.”
”Vel. Det er imponerende. Men så, da, tror du virkelig at andre hushjelper vil være villige til å snakke med deg? Hva om arbeidsgiverne deres får greie på det?”
”Intervjuene vil bli gjennomført i hemmelighet. Fordi ting, som du vet, er litt farlige her nede for øyeblikket.”
”Litt farlige? Missis Stein smekket med tungen. ”Jeg kunne vel alltids lese det du får ned på papiret. Gudene skal vite at bokbransjen kunne ha godt av en brudulje.”
