Ni kjappe til Fredrik Backman

Hvordan ble Britt-Marie var her til?
Den ble til slik de fleste av mine bøker blir til. Jeg satte meg ned og skrev. Så sendte jeg det jeg hadde skrevet til forlaget, og de sa at jeg skulle gå hjem og skrive cirka 90% om igjen uten å spise is og drikke whisky samtidig. Når jeg var ferdig, sukket forlaget og sa: ”Ja vel, det blir vel ikke noe bedre enn dette, da.”

Hvem er den typiske Backman-leseren?
Jeg håper det er en som er begeistret for å spise is og drikke whisky samtidig.

Hva er tema i Britt-Marie var her?
Tema og tema, jeg vet ikke om jeg jobber så mye med tema, det høres ut som en oppgave på universitetet. Historien handler om en 63-årig kvinne som kjefter en del, og havner i konflikter med fremmede som synes hun er en gneldrekjerring. Kona sier at jeg aldri har skrevet om en person som er så lik meg selv som Britt-Marie.

Hvorfor blir vi så glade i karakterene dine?
Jeg vet ikke. Hvis dere spiser is og drikker whisky mens dere leser, er det ikke så sikkert at det helt og holdent er min fortjeneste.

Bøkene dine er en hyllest til hverdagsmennesker?
Tja, jeg skriver bøker om mennesker jeg på en eller annen måte er interessert i, jeg prøver bare å berette historier så velformulerte og underholdende jeg kan.

Hva er det med fotball?
Fotball var min første kjærlighet, ikke bare for selve spillets skyld, men for alt omkring. Jeg elsker fotball av samme grunn som jeg elsker litteratur og musikk, jeg ser på det som et ”vi-later-som-univers” jeg går inn i en stund for å glemme virkeligheten. Når du går på kino, så vet du at det bare er en film, men som kinogjenger gjør du en stilltiende avtale med filmskaperen om at ”OK, vi bare ”later som” et par timer! Hvis du sier at det finnes drager så finnes det drager, så kjør på og underhold meg!” Fotball funker på samme måte. Når 50 000 mennesker står på en stadion og skriker, så VET alle innerst inne at ingenting av dette EGENTLIG er viktig, men mennesker har altså et dypt rotfestet behov for å late som. Jeg tror det er vanskelig å bli lykkelig uten å ha fantasi.

Du har talent for humor i tekstene dine. Er du morsom selv?
Min kone svarer ”NEI”.

Planer fremover?
Jeg lurer på å skrive noen flere bøker, hvis folk lar meg få lov. Akkurat nå har jeg tenkt å gå og kjøpe meg en is og kanskje en ny caps.

Til toppen

Britt-Marie snubler i terskelen. Som om ikke bare menneskene i Borg prøver å avvise henne, men også selve stedet faktisk gjør det. Hun står på rullestolrampen som fører opp til døren til pizzeriaen. Bøyer tærne slik at foten blir som en liten knyttneve i skoen for å døyve smerten. En traktor kjører forbi ute på veien i den ene retningen bort derfra, en lastebil i den andre. Så ligger veien øde. Britt-Marie har aldri vært i et så lite bygdesentrum før, bare kjørt gjennom dem ved siden av Kent i bilen. ”Jævla trygdemottakere, det er derfor vi har verdens høyeste skatter, de burde ikke kalle et sånt sted for et bygdesentrum, de burde kalle det trygdesentrum!” pleide han å utbryte og så lo han godt av sin vittighet som om det var første gangen han hadde sagt det. Hvis ikke Britt-Marie også straks lo, dultet Kent albuen i henne og ropte: ”Skjønner du? Trygdesentrum!” Som om det var det som var problemet.

Britt-Marie gjenvinner balansen og holder hardere i håndvesken idet hun går ned fra rullestolrampen og ut på den store grusplassen. Hun går fort, som om hun er jaget av noen. Noen ruller etter som om det er hun som jager. Vega tar fotballen og løper mot en gruppe andre barn. Alle sammen har bukser med istykkerrevne lår. Etter et par skritt stanser hun, skotter på Britt-Marie og mumler:
 – Sorry at du fikk ballen i hodet. Vi siktet ikke på deg.
 Så hogger hun surt til Noen:
 – Men vi KUNNE ha truffet selv om vi siktet!
 Hun snur seg og skyter ballen forbi en av guttene og inn i et plankegjerde mellom ungdomsklubben og pizzeriaen. En av guttene tar imot og skyter den inn i samme plankegjerde en gang til. Det er først da Britt-Marie innser hvorfor det dunker i Borg. En av guttene sikter åpenbart på plankegjerdet, men klarer i stedet å skyte ballen rett tilbake mot Britt-Marie, og hvis man tar hensyn til vinkelen, er dette nærmest en enestående prestasjon i ikke-prestasjon.
 Ballen ruller sakte mot Britt-Marie. Barna ser ut til å vente på at hun skal sparke den tilbake. Britt-Marie flytter seg som om ballen hadde prøvd å spytte på henne. Ballen ruller forbi. Vega kommer løpende.
 – Hvorfor sparket du den ikke? spør hun uforstående.
 – Hvorfor i all verden skulle jeg sparke den? spør Britt-Marie.
 De glor på hverandre med en åpenbart gjensidig overbevisning om at den andre er fullstendig gal. Vega sparker ballen tilbake til guttene og løper av sted. Britt-Marie børster støv av skjørtet. Noen tar en slurk vodka.
 – Drittunger, du vet. Dritt i fotball. Kunne ikke treffe vann fra, hva heter det? Båt! Du vet? Men har ingen sted å spille, hva. Jævla dritt. Kommune la ned fotballbane. Solgte tomt, skulle bygge sånne enebolig. Så kom finanskrise og dritt du vet og nå: Ingen sånne enebolig, ingen sånn fotballbane.
 – Kent sier at finanskrisen er over, informerer Britt-Marie vennlig.
 Noen fnyser.
 – Den der Kent har kanskje, hva heter det? Hue i ræv, hva?
 Britt-Marie vet ikke om hun blir mest krenket av at hun ikke vet hva det betyr, eller hva hun tror det betyr.
 – Kent vet nok mye mer om dette enn Dem. Han er entreprenør, må De forstå. Uhyre vellykket. Gjør forretninger med Tyskland, korrigerer hun.
 Noen ser uanfektet ut. Peker på barna med vodkaflasken:
 – De la ned det fotballag da de la ned den fotballbane. Bra spillere flytte til drittlag i byen.

Til toppen