De usynlige (Innbundet)

Serie: Barrøy-serien 1

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Barrøy-serien
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788202423025
Kategori: Romaner
Omtale De usynlige

En familiehistorie og et stykke norgeshistorie

Havet er hennes eventyr.
Fisken, stormen, fattigdommen.
Hun eier årstidene, fuglene og horisonten.
Ingrid må lære alt det ingen lenger kan.
En dag må hun lære enda mer.


Et eventyr om øydronningen Ingrid

«Du slipper aldri unna havet, det er der alltid,» sier Roy Jacobsen. De usynlige er en havnær leseropplevelse av de sjeldne. Og et eventyr om øydronningen Ingrid.

Han har skrevet om sine røtter tidligere. Seierherrene har aldri sluppet taket i norske lesere. Vidunderbarn handler om oppvekst på Årvoll. I øyromanen De usynlige er Roy Jacobsen på trygg grunn. Resultatet er et eventyr av en roman. Vi er med på en ramsalt reise med hav og himmel, vind og vær. Et dirrende nærvær i teksten gjør bitte lille Barrøy til en stor og viktig øy. Og i fortellingens sentrum Ingrid, som eier årstidene, fuglene og horisonten.

Barrøy er en kvinneøy
Vi er hundre år tilbake. Lille Ingrid blir rodd til dåp. Presten ser på henne, og undrer seg over at hun er «så blottet for fattigdommens sløve dumhet». Vi er i utkanten av et øyrike på Helgelandskysten, hvor folk driver vekselbruk mellom det de finner i hav og på jord, påtvunget av nøysomhet så stor at det bare bor én familie på øya. I det Barrøyske univers er døgnkontinuerlig arbeid en dyd av nødvendighet, her overlever man ved å arbeide. Nå tror du kanskje at dette er menns verden, men nei, Barrøy er en kvinneøy.

Gjør de usynlige synlige
En kvinneøy, der de ikke er vant til å snakke om følelser, men heller kanaliserer følelser i grøftegraving, torvskjæring og garnsetting. På Barrøy taler tausheten mer direkte enn hva ord kan uttrykke når du ror færingen ut i storm fordi du må. Så vokser Ingrid opp, og vi følger henne fra hun døpes som treåring til hun er over tyve. Hun lærer kvinnfolkarbeid av moren og mannfolkarbeid av faren, lærer alt det ingen lenger kan, og enda mer. Ingrid tar tidlig massivt ansvar fordi det ikke kommer flere barn, og ser inn i de voksnes verden med et knivskarpt blikk. Hun er et kvinnemenneske som gjør de usynlige synlige.

Det store i det lille
Roy Jacobsen forærer deg en optimal deltakelse i hver av de ulike personene, enten det er Ingrid, foreldrene Hans og Maria, bestefar Martin eller enfoldige tante Barbro. Du deltar i både skinn og sinn, og i drømmene, som gang på gang blir knust av storm, fattigdom, død og galskap. Du deltar i arbeidsoperasjonene som nesten er glemt, men som var nødvendige for å overleve. Det blir stort når Roy Jacobsen skriver om små mellommenneskelige hendelser. Les og bli berørt. Les og bli klok. Les hvert eneste kapittel så sakte du kan, og les det om igjen.

På sitt aller beste
De usynlige er en moderne roman om et eksotisk miljø. En roman preget av optimisme og tro på overlevelsen, selv om du bor i en usynlig avkrok av vår såkalte sivilisasjon. En roman med miljø, naturbeskrivelser og menneskeportretter så levende at tankene flyr til Hamsun. Men i motsetning til den store mester heier Roy Jacobsen på karakterene sine. Han er solidarisk med fattigfolket på Barrøy, elsker dem på godt og vondt. Roy Jacobsen er på sitt aller beste i De usynlige. Det sier alt.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

...griper leseren med et slag og slipper ikke tak før på siste side
VG

Andre utgaver

De usynlige
Bokmål Ebok 2013
De usynlige
Bokmål Nedlastbar lydbok 2013
De usynlige
Bokmål Lydbok MP3-CD 2013
De usynlige
Bokmål Heftet 2014

Flere bøker av Roy Jacobsen:

Anmeldelser De usynlige

Roy Jacobsens nye roman griper leseren med et slag og slipper ikke tak før på siste side.
- VG (Terningkast 6)

De usynlige er rett og slett ei uvanlig fengslende og viktig bok.
NRK P2

Den har det som skal til for å bli en slager ... muligens også en landeplage.
Dagens Næringsliv

Roy Jacobsens nye roman er ganske enkelt skjønnlitteratur av høy klasse.
Aftenposten

De usynlige er rett og slett en helt fantastisk roman.
Dagbladet

(...) sidene er fullspekket av lun humor, liketil personskildringer og overraskende hendelser. Alt pakket inn i et fortettet, poetisk og fabulerende billedspråk som skulle få meg til å ønske at boka aldri måtta ta slutt.
- Brønnøysund avis (Terningkast 6)

Roy Jacobsen hevder seg i mesterklassen og det vil være rart om De usynlige ikke blir å finne på nominasjonslista til Nordisk Råds litteraturpris. Etter denne romanen er ikke de små menneskene lenger usynlige. Kystbefolkningen har fått et nytt monument.
- Varden (Terningkast 6)

Til toppen

Utdrag

Selv Ingrid har begynt å legge seg til unoter. For eksempel vil hun ikke avfinne seg med et forbud utstedt av bestefaren, men går til mora, som da gjerne lar henne få lov til å gjøre det Martin vil forby henne. Det hender også at Maria holder med svigerfaren, men da nærmest etter forgodtbefinnende, som om hun rett og slett gir blaffen i om han er der og sier og avgjør noe som helst.
   Martin har avfunnet seg med det. Men han er blitt sint. Da han var ung, som en mann er i mange år, var han aldri sint, nå er han det hele tida. Ingen bryr seg om det heller. På forsommernettene sover katten på magen hans der inne i kammerset. Gjennom den tynne veggen kan de høre han snorke og katten male. Det er latterlig. Når ærfuglen under bislagtrappa endelig har ruget ut eggene sine og loset de små nøstene den lange veien ned i havet, slipper katten ut igjen og sover resten av året under ovnen på kjøkkenet, når den ikke er ute og fanger mus og fugleunger.
   Katten Bonken fikk et tragisk endelikt.
   Den ble tatt av ørna. Det skjedde i høyonna. De hørte skrikene, så opp fra hesjer og river og oppdaget den som en utflytende blekkflekk under det voldsomme vingespennet til
en havørn. Den sprellet og klorte og freste, og et øyeblikk trodde de den skulle klare å rive seg løs. Det greide den også. Men først idet den begynte å falle, oppdaget de hvor høyt den var. De så den slå ut beina som en flaggermus tyr til vingene, og dale på rett kjøl i det uendelige, før den uten noen grunn som helst gjorde noen byks med labbene, fordi den var lei av å falle kanskje, og ville begynne å løpe, men isteden dreide den en halv gang rundt og traff hammeren ved lofotnaustet med ryggen først.
   Det var for høyt, selv for en katt, sa Hans. Og det ble et ordtak der på øya, som han stadig vendte tilbake til når noe overgikk selv en øyboers krefter.
   Ingrid og Barbro begravde Bonken i utkanten av Rosehagen og la noen skjell i hjerteform på grava. Barbro sang en salme. Ingrid gråt. Og vel en uke senere kom Hans med en ny katt. Det var en hunnkatt, den fikk navnet Karnot, etter en mann som Hans hadde gått på skole med og som han mente så ut som en katt; de kalte ham da også kattemennesket da han var liten. Katten Karnot var brun og fin som nykokt gomme, grasiøs og kjælen og fikk ligge på kjøkkenbordet når mannfolka var ute. Om natten sov den i fotenden av senga til Ingrid. De kalte den en dagkatt, siden den sov like lenge og til samme tider som menneskene. Men også Karnot måtte være inne når ærfuglen neste vår kom vraltende for å gjøre i stand reiret sitt under bislagstrappa. Ærfuglen er et hellig dyr.

Til toppen

Om forfatter Roy Jacobsen

Roy Jacobsen:
Selvsagt er det en kvinneroman!

"Nabokjerringa på Dønna kunne ro. Jeg lærte mye av henne. En gang pekte hun ut mot horisonten og sa at hun hadde bodd langt der ute."

Roy Jacobsen er på hjemmebane når han forteller om hva det var som en gang for veldig lenge siden var kimen til De usynlige. Hjemmebanen er det havnære, himmelblå øyriket på Helgelandskysten, og nabokjerringa fortalte at hun hadde bodd på en øy i horisonten til hun var 53 og moren var 83. Da flyttet de inn til fastlandet, kommunen rev det eneste huset på øya, og siden hadde hun aldri vært på det som var det vakreste sted på jord.

Mennesket og naturen
"Det var midt på 60-tallet jeg fant stemmen som forteller om de usynlige. Siden har jeg vært der flere uker hver sommer, jeg har familie, gode venner og et sted å søke ly når jeg skal skrive. Store deler av De usynlige ble skrevet der i fjor sommer, jeg satt jo midt i paradiset og skrev om øyboernes liv tjukt under huden. Jeg skjønte fort at det ville bli en historie om mennesket og naturen - man and nature," forteller Roy Jacobsen.

Kampen for tilværelsen
Han legger ikke skjul på at han har en egeninteresse i å fortelle om de usynlige. De er så å si fraværende i historiebøkene, der er det jo seierherrene det skrives om. De usynlige ute i horisonten var ikke akkurat verbale enere, men de kunne derimot kunsten å uttrykke følelsene sine i arbeid, enten på land eller til havs. De fikk aldri ta del i velferdsstaten, var knapt nok synlige i skatteregistrene, men visste hva kampen for tilværelsen innebar.

De usynliges dannelse
"Learning by doing, det var det alt handlet om. Den dannelsen de usynlige fikk, handlet om beinhardt slit. Og om utarmede øyboere på karrig grunn som hadde et enormt forråd av kunnskap og ferdigheter, som er i ferd med å gå i glemmeboken. Jeg kjenner følelsen, har hørt, sett og snakket med dem som bor der, og jeg har vært på havet. Dette er ikke en roman der jeg har vært nødt til å lese meg opp for å skrive. Jeg har prøvd mange av de arbeidsoperasjonene Barrøyfolket utøvde, alt fra torvskjæring og hesjing til fisking. Så har jeg også fire tøffe vintre bak meg på Lofoten, og det er vel ikke så gæernt," sier Jacobsen med et smil.

Havnært og ramsalt
Han har et intenst, nærmest religiøst forhold til havet. Lever et havnært, ramsalt liv når han er på Helgelandskysten. Roter rundt i båt seks uker ute i havgapet hver sommer. Havet er i hjertet hans hele tiden, han slipper aldri unna havet. Og så er han en praktiker, enten det handler om å bygge hus, hesje høy, skjære torv, grave grøfter, sette garn eller rett og slett fiske i det som er landets viktigste spiskammer historisk sett, nemlig havet.

En kvinneroman 
"Selvsagt er det en kvinneroman," sier han, og tar for seg de kvinnene som bor på Barrøy. Enfoldige tante Barbro, som kan alt hun skal kunne på Barrøy, men som helt sikkert ville blitt sendt på institusjon i vår tid. Mor Maria, det sarteste sinnet på øya og det klart mest dannede, som vet at det finnes andre øyer, andre tilværelser, man bretter opp ermene for å overleve. I midten Ingrid, med mest luft under vingene, også den mest følsomme. Hun er den sterkeste kvinnen på Barrøy, ifølge forfatteren, og blir en slags havets øydronning. Så tar hun da også over hele bruket når hun er fylt atten.

Solidarisk forfatter 
Han mumler et eller annet om å elske dem på spørsmålet mitt om personene på Barrøy. Roy Jacobsen vet godt hva solidaritet er, han er solidarisk med sine karakterer og lar dem tre frem akkurat som de var. Han er rett og slett glad i dem, i motsetning til mester Hamsun, som holdt dommedag og foraktet flere av sine karakterer i samme type miljø som det Roy Jabobsen skriver om.

Nøysom med ord
"Som forfatter skal du ikke bedrive ord, jeg blir mer og mer lei av dem," sier han når vi nærmer oss slutten. Han skal i hvert fall ikke beskyldes for å bedrive ord i De usynlige. Som vanlig har han vært beinhard og kuttet de nevnte, bedrevne ordene etter at historien var skrevet. Å skrive handler visstnok om å være nøysom med ordene. De korte kapitlene fungerer nesten som noveller med hver sitt tema, samtidig som de henger sammen i én historie. Og hvor denne vakre, poetiske klangen i språket kommer fra, må du ikke spørre forfatteren om. Den er helt og holdent de usynliges fortjeneste, ifølge Roy Jacobsen.

Roy Jacobsen intervjuet av Bern Roald Nilsen

Til toppen

Bøker i serien