Pensjonatet
Fru Mooney var datter av en slakter. Hun var en kvinne som meget vel klarte å stå på egne ben, en besluttsom kvinne. Hun hadde giftet seg med butikksjefen hos faren og åpnet en slakterforretning i nærheten av Spring Gardens. Men så snart svigerfaren var død, begynte det å gå nedover med Mooney. Han drakk, underslo fra kassen i forretningen og satte seg i gjeld til oppover ørene. Det hjalp ikke det minste at han lovet å la være å drikke. Etter noen dager var det like ille igjen. Han ødela butikken fordi han sloss med sin kone i kundenes nærvær og fordi han solgte dårlig kjøtt. En kveld kom han styrtende etter konen med kjøttøksen, og hun måtte overnatte hos en av naboene.
Etter hvert bodde de hver for seg. Hun gikk til presten og fikk separasjon og retten til barna. Hun ville gi ham hverken penger, mat eller husly, og han måtte ta en betjentstilling hos byfogden. Han var en snusket, duknakket liten drukkenbolt med hvitt ansikt og hvite barter og hvite øyenbryn som lå som en blyantstrek over de små øynene, som var blodskutte og betente. Hele dagen satt han på vaktrommet og ventet på oppdrag. Fru Mooney, som hadde tatt det som var igjen av penger etter slakterbutikken, og åpnet et pensjonat i Hardwicke Street, var en stor og myndig dame. Pensjonatet huset en variert strøm av turister fra Liverpool og Man, og enkelte ganger kabaretartister. De fleste av de faste pensjonærene var kontorfolk. Hun ledet huset med fast og kyndig hånd, visste når hun skulle være streng og når hun kunne se gjennom fingrene med ting. Alle de unge mennene som bodde fast hos henne, kalte henne Madamen.
De unge mennene hos fru Mooney betalte femten shilling uken for kost og losji (øl til middagen ikke inkludert). De hadde samme smak og interesser og sto på kameratslig fot med hverandre. De diskuterte favorittene og outsiderne på veddeløpsbanen. Jack Mooney, Madamens sønn, var kontorist hos en agent i Fleet Street, og hadde ord på seg for å være en vemmelig fyr. Han likte å servere griseprat fra militærforlegninger, og som oftest kom han hjem i de små timer. Når han traff sine venner, hadde han alltid en historie på lager, og han hadde alltid et tip – om en bra hest eller en passende kabaretskuespillerinne. Han var også dyktig med knyttnevene og kunne synge operetteviser. På søndagskveldene var det som regel sammenkomster i dagligstuen til fru Mooney. Kabaretartistene medvirket, Sheridan spilte valser og polkaer og var akkompagnatør. Polly Mooney, Madamens datter, pleide å synge. Hun sang:
Og tror du jeg er snill?
Hah, gjør deg ikke til.
Du vet da hva jeg vil...
Polly var en slank pike på nitten år. Hun hadde mykt blondt hår og en fyldig liten munn. Øynene hennes, som var grå med en anelse grønt, pleide å skotte opp i luften når hun snakket med noen, og det fikk henne til å virke som en litt fordervet madonna. Fru Mooney hadde først latt datteren arbeide som maskinskriverske på kontoret til en korngrossist, men da en lite ansett tjenestemann hos byfogden pleide å komme på kontoret annen hver dag og be om å få snakke med henne, hadde hun hentet datteren hjem igjen og satt henne til husarbeid. Ettersom Polly var en livlig pike, var det meningen å la henne få velge blant de unge mennene. Dessuten liker unge menn at det er en pike i nærheten. Selvfølgelig flørtet Polly med dem, men fru Mooney forsto seg godt på den slags og visste at de unge mennene gjorde det som tidsfordriv, det var ingen som mente noe alvorlig. Slik fortsatte det lenge, og fru Mooney begynte å lure på om hun skulle sende Polly tilbake til kontorarbeidet. Da var det hun oppdaget at det foregikk noe mellom Polly og en av de unge mennene. Hun holdt paret under oppsikt, men holdt tankene sine for seg selv.
Til toppen