Fedrenes løgner (Innbundet)

roman

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2010
Antall sider: 473
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788203196836
Kategori: Romaner
Omtale Fedrenes løgner

Gled deg til Noe Helt Annet!

Ikke et komma av dette er mitt liv, sier Tom Egeland overbevisende. Så har han da også skrevet det han kaller Noe Helt Annet.
Det motsatte av Knausgård. En klangbunn av fiktive, men levde liv. Både skjønnlitterær og dokumentarisk. Ordene renner ut av munnen på den modige mannen. "Hvor slutter nå egentlig sannheten, og hvor begynner fiksjonen," sier han. Tja, si det? Etter å ha lest hans første skjønnlitterære roman er du ikke kommet så mye nærmere svaret. Men du har hatt en stor leseopplevelse. Og krimforfatterens viktigste grep tar han med seg i sin skjønnlitterære debut. Du suges inn fra første side og blir helt hektet på dette elleville eventyret om fedrenes svik og mødrenes fortielser.

 

Bli med Egeland på elleville eventyr!

En far som dør på et isflak på sin polferd. En farfar som fikk Nobelprisen i litteratur. En oldefar som levde i 20 år på en øde øy i Stillehavet. Hvilken arv Victor bærer på! Men er den egentlig slik han tror?

Gled deg til Noe Helt Annet fra Tom Egeland. En bredt anlagt slektskrønike. En bok om menn og fedre, deres løgner og fantasifulle påfunn. En forundringspakke av en roman om alt mellom linjene i heltenes dagbøker. Gled deg til fedrenes svik og mødrenes fortielse, og alt som Victor ikke skulle vite, men nøster opp i en malstrøm av brutale skuffelser og storslåtte bragder. Gled deg til reisene til Barbados, Hellas, Nord-Norge, Madeira, Cairns og sørlige Stillehavet. Victors smerte er til å ta og føle på når han oppdager livsløgnen til sine tre forfedre. At det var den de levde av. Og den som sakte, men sikkert tok livet av dem.

Går det virkelig an?
Gled deg, sa du? Ja, for når Tom Egeland "debuterer" skjønnlitterært, gjør han det med et ambisiøst bukkeritt. Går det an, gisper du etter hvert som sidene snus og familiekrøniken grenser til det svulstige, det burleske. Går det virkelig an?
   Året er 1970, og Victor Scott er tretti og frilansjournalist. En desillusjonert hippie, på jakt etter inspirasjon og med en forfatterdrøm i magen. Så ringer den telefonen som snur opp ned på alt. Fra Barbados. Bukkerittet er i gang. Victors forlegger ber ham skrive en roman om sine tre berømte forfedre, og han begir seg ut på en reise i fedrenes fotspor.

En litterær lek
Du kjenner lesegleden boble etter hvert som Victor snoker i fortiden. Du blir forvirret. Er dette dokumentar eller fiksjon? Har det virkelig skjedd? Tillater denne Tom Egeland seg å drive ap med oss? Antagelig ikke, men det skal legges til at han ikke har nektet seg selv noen verdens ting. Fedrenes løgner består av tre usannsynlige historier med store følelser og enda større hendelser. Og som om ikke dette er nok, tillater han seg å stjele sitater fra selveste Hamsun og krimforfatter Egeland. En litterær lek, både med språk, innhold og komposisjon. Noe Helt Annet enn hva vi er vant til fra den kanten. Og han vet å bevare spenningen helt til siste side er snudd og løgnene avslørt.

Sant eller fiktivt?
Men før det har du lest om forfedrenes berømmelse og ære. En polarforsker som spådde klimaendringer allerede på femtitallet. En nobelprist forfatter, som fant fortellerstemmen hos sin halvbror. Og en eventyrlysten forsker som går Robinson Crusoe en høy gang. Det er denne utrolige familiearven Victor skal skrive om. Så viser det seg at heltebildene ikke tåler samtidens lys. Hva gjør du da? Du gråter med Victor, du er minst like lamslått som han når fedrenes livsløgner får sin utrolige forklaring. Og du tenker: Hvor slutter egentlig sannheten? Og hvor begynner det fiktive? Er det virkelig så enkelt som vi tror?

Av Bernt Roald Nilsen 

Til toppen

Andre utgaver

Fedrenes løgner
Bokmål Nedlastbar lydbok 2021

Flere bøker av Tom Egeland:

Utdrag

OKAY. JEG SKAL SI DET SOM DET ER. Jeg hadde ikke peiling på hva hun het. Ikke at det betydde all verden. Men likevel. Jeg tror hun het Kristin. Men jeg var ikke sikker. Søt skreppe, sexy, pen på en rufsete måte. Langt hår. Trange jeans. Små pupper. Men prima rumpe. Virkelig! Hun må ha vært rundt tjue. Jævla fin. Det skal hun ha. Nok om det. Jeg var stein. Det skal jeg ærlig innrømme. Fullstendig, komplett, sanseløs stein. Det var for fire dager siden. Hjemme i Oslo. Fire dager før Bridgetown, Barbados. Jeg husker ikke all verden fra den kvelden. Men jeg husker at jeg kom i prat med henne på Club 7. Viseaften. Protestviser. Finn Kalvik. Lars Klevstrand. Lillebjørn Nilsen. Selv hadde jeg mest lyst til å gå på konsert med Junipher Greene, men Axel ville absolutt på Club 7. Og det var der jeg traff henne. Var det Kristin hun het? Etter en stund bestemte vi oss for å dra hjem til meg. Du vet. Hjem til den latterlig store leiligheten min i Cort Adelers gate. Enda en slik natt med rødvin og rev. Led Zeppelin og en jente som kanskje het Kristin. Og så skjer det, midt på natten, det som skal sende deg ut på en veritabel jordomseiling i en slags dåraktig søken etter SANNHETEN, den med stor S, den som skal sette alt på plass: Midt på natten ringer telefonen. Skal du ta den eller? spurte Kristin. Jeg så fra de tomme rødvinsflaskene og sneipene i askebegeret og bort på den svarte klumpen av bakelitt som sto og maste. Midt på natten. Helvete heller. Jeg lot meg nødig dirigere av ulyder. Jeg var min egen herre, jeg var vel tilfreds med alt og mine tretti år er ingen alder. Livet var komfortabelt. Jeg sov lenge om morgenen. Jeg var fri og frank. Nina hadde flyttet fra meg for et halvår siden. Ikke det at jeg savnet henne. Ikke et sekund. Etter fem år pakket hun sammen og dro. Eller var det seks? Hun bare dro. Helt uten videre. Takk for alt, og borte var hun. Bare tannbørsten sto igjen. I den blå plastkoppen på speilhyllen på badet. Jeg har ikke hatt hjerte til å fjerne den. Selv om busten er temmelig slitt.
   Til slutt var det Kristin som tok telefonen. Hallooo? sang hun. Hun lyttet. Yes, sa hun og rakte meg telefonen.
   Stemmen i røret var fjern og rumlende: Jeg forstår det slik at du er den Victor Scott hvis far Carl Christian Scott ble borte i isen øst av Grønland i 1950?
   Tiden stanset. Hjertet mitt. Kloden. Alt! Brått og brutalt. Pusten min trevlet seg opp. I hasjrusens milde begeistring fikk jeg det for meg at far var kommet til rette. Yes, ropte jeg. Carl Christian Scott er min far!

 _

Til toppen

Om forfatter Tom Egeland

Tom Egeland

Jeg tror livsløgner er jevnt fordelt mellom kvinner og menn.

Ideen til fortellingen i Fedrenes løgner kom til meg da jeg var på Madeira i fjor sommer. Jeg besøkte Nonnenes dal, et vulkansk krater, og tenkte: Hva om det bodde en nordmann akkurat her? Hva ville da ha vært hans historie? Jeg begynte å veve sammen historier jeg hadde hatt i meg i opptil tjue år. Jeg hadde ikke funnet et litterært uttrykk for dem, hver av dem bar ikke en hel roman, men nå løsnet det. Og når det først løsnet, kom mye av seg selv, forteller Tom Egeland.

En stakkars forteller
Tre historier ble til ett verk, og noen måtte jo fortelle dem. Sønn, sønnesønn og oldebarn Victor Scott ble løsningen. En desillusjonert hippie og frilansjournalist på tretti år med et slektstre som kan skremme vannet av de fleste. En skribent på jakt etter inspirasjon, berømmelse og nye nedleggelser på kjærlighetsfronten. Full av seg selv, og ikke spesielt sympatisk. Likevel føler du med den slentrende fyren. Kanskje fordi han får vite så mye det ikke var meningen han skulle vite.

Svak for det episke og lekne
Når jeg først skulle skrive en skjønnlitterær roman, har jeg valgt å være ambisiøs. Jeg elsker bøker som er 'larger than life'. Fedrenes løgner er nok mer i en anglo-amerikansk tradisjon enn europeisk. Jeg er svak for det episke, lekne, kanskje til og med burleske, og ikke det sosialrealistiske. Jeg burde kanskje ha holdt meg til krim, men det er jo sånn at du skriver best bår du skriver det du har lyst til. Fedrenes løgner har den gode historien i bunnen og spenningsmomenter som får sin løsning underveis, så jeg har ikke fjernet meg så mye fra krim som noen vil ha det til. Det viktigste er at jeg gjør noe jeg har lyst til, og er fornøyd med det jeg har skrevet.

Spøkelser fra fortiden
Grunntema i romanen er livsløgnen, ifølge Egeland. I nesten alle familier dukker det opp spøkelser fra fortiden når man skraper i fernisset. Victor Scott avslører tragedier hos sine nærmeste forfedre ved hjelp av brev, dagbøker og møter med familiemedlemmer. Heltene er ikke slik han trodde de var. De er løgnere og bedragere, og kontrasten mellom minner fra barndommen og sannheten er sterk kost. Egeland mener at livsløgner og fortielser ofte henger sammen med skam.

For både kvinner og menn
Det vi er skamfulle over, vil vi helst ikke vise barna våre. Det blir umulig å fortelle, det er for vondt. Jeg tror livsløgner er jevnt fordelt mellom kvinner og menn, men har valgt et maskulint perspektiv, et innblikk i en maskulin sfære i denne boken. Selvsagt er det ikke bare en bok for menn. Kvinner er interessert i menn og deres følelser, og dessuten: Hvor mange mødre forteller sine barn om en utsvevende ferie de hadde på en gresk øy på 70-tallet? En annen grunn til å ha fire menn i hovedrollene er at det er nok av kvinnelige forfattere som har skrevet krøniker med kvinner i hovedrollene.

Ulike tider - ulike språk
Finnes de stedene han skriver om, tenker du kanskje. Ifølge Egeland er Grovøya, Thera og Sumoa fiktive øyer skapt av fantasi og nitid research. Han bruker Google Earth for å skape bilder av steder han leser om, og leser mye historie og naturvitenskapelig stoff for å vite hva slags miljø han beskriver. Å skrive om en øde øy i Stillehavet har han drømt om siden han slukte Robinson Crusoe rått, og han leker seg med å sitere litterære ikoner som Knut Hamsun. Eller finner opp nye ord som banchifrukt på Sumoa. En ekstra utfordring i Fedrenes løgner var språket. Nesten arkaisk og svulstig når oldefar beskrives. Hamsunsk og gammelmodig når det er nobelprisvinner farfars tur, mens faren lever tettere opp mot vår tid. Victor selv har et slentrende, av og til litt pompøst språk, som blir stadig bedre utover i romanen. Også det er bevisst fra Egelands side.

Styrer hele prosessen
Jeg har dessverre en kjedelig skriverytme, sier Egeland når jeg spør hvordan han jobber. Han skriver fra 9 til 12, spiser lunsj og går tur med bikkja, og så er det ettermiddagsøkt. Han prøver å skrive 1000 ord råtekst om dagen, og det går stort sett bra. Men aller først gjør han research og skriver synopsis på opptil femti sider som han følger når han skriver. Og etter råteksten er det klart for rewriting. Han elsker å foredle, legge til og trekke fra, flytte på ord og avsnitt, det er først da romanen finner seg selv. Han skriver en tekst om igjen tjue ganger hvis nødvendig, og gjør endringer langt inn mot trykkingen av boken. Han styrer selv prosessen med bokens visuelle uttrykk, og er opptatt av alt fra papirkvalitet til valg av fonter og design av omslag. Han synes det er viktig at boken er i tråd med tema og tidsånd.

Tom Egeland intervjuet av Bernt Roald Nilsen 

Her er noe av det pressen har skrevet om hans tidligere romaner:

Om LUCIFERS EVANGELIUM (2009):

Djevelsk god!  (terningkast 6)
VG

Overveldende!
Dagbladet

Strålende!
Aftenposten

Om PAKTENS VOKTERE (2007):

Thriller-triumf!
Dagbladet

Skummelt, skummelt ...
NyTid

På høyde med de beste.
Fædrelandsvennen

Om ULVENATTEN (2005):

Et blinkskudd! (terningkast 6)
VG

Spenningsbombe! (terningkast 6)
Oppland Arbeiderblad

Thriller av klasse.
Aftenposten

 

 

Til toppen