| Forfatter: | Viola Shipman |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2016 |
| Antall sider: | 352 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The charm bracelet |
| Oversatt av: | Hanssen, Kurt |
| Serie: | Drama |
| ISBN/EAN: | 9788202504786 |
| Kategori: | Romaner |
Omtale For alltid i ditt hjerte
Du kjenner kanskje til armbåndene med små anheng eller «charms» du kan få separat? Forfatterens bestemor eide et slikt, og hver charm fortalte en bit av familiehistorien hennes. Dette ble inspirasjonen til For alltid i ditt hjerte.
Hvert år da Lolly hadde bursdag ga moren henne i gave en charm hun kunne henge på armbåndet sitt. Og hver gang satt de på bryggen ved den lille innsjøen i Michigan og sa et lite vers sammen som handlet om at ingenting er viktigere enn å ta vare på familieminnene.
Nå er Lolly blitt sytti år og bor fortsatt ved innsjøen. Datteren hennes, Arden, hadde en drøm om å bli forfatter, men jobber i stedet for sladrebladet Paparazzi i Chicago. Barnebarnet Lauren er en travel student, og hverken hun eller moren har hatt tid til å besøke bestemoren på veldig lenge. Så får Arden en bekymret telefon fra Lollys arbeidsgiver, som forteller at Lolly av og til glemmer å komme på jobb.
Arden og Lauren blir engstelige, og skynder seg hjem. Det blir et varmt og tankevekkende gjensyn, og Lolly forteller dem historien bak hver charm i armbåndet sitt.
Anmeldelser For alltid i ditt hjerte
«… kan leses som en skjønnlitterær guide til hvordan leve et godt liv (Lev! Elsk! Le!) … skrevet for å varme hjertet og fylle tårekanalene.»
Kirkus Reviews
«Den fikk meg til å gråte, tenke – og gråte på nytt. Jeg måtte bare lese den om igjen med en gang. Så utrolig god er denne boken.»
Caroline Leavitt, forfatter
«Et idyllisk sted og karakterer som er lette å like gjør Shipmans debut til en god og hyggelig leseopplevelse.»
Booklist
«... sjarmerende fortelling om å få fred med seg selv, lytte til hjertet og ikke glemme dem som er borte.»
Library Journal
Utdrag
I oppveksten hadde moren vært en trofast leser av National Geographic, Life og Newsweek. Da Arden fortalte moren at hun hadde fått seg jobb i Paparazzi, hadde Lolly sagt: «Jeg visste ikke du var opptatt av kjendiser. Jeg håper du også får skrive om noe som er mer meningsfylt for deg.»
Arden tok opp et blad og bråstoppet. Hun bøyde seg og begynte å bla gjennom bunken.
Dette er ikke bare blader, det er mine blader. Paparazzi. Mer eller mindre hver eneste utgave. Selv om jeg ikke har byline på noen av artiklene.
Ardens underleppe begynte å skjelve, og hun klemte bladene tett inntil seg, som om de var moren hennes.
En bris som blåste inn gjennom døren, rusket henne i håret, og hun hørte lyden av noe som flagret. Hun la hodet på skakke og prøvde å finne ut hva det var.
Hun gikk inn i huset, og da oppdaget hun alle Post-it-lappene som flagret i vinden. De satt på omtrent alle overflater, nesten som den gule veien i Trollmannen fra Oz: tømmerveggene, kjøleskapet, mikrobølgeovnen, skapet, telefonen, til og med på gulvet. Arden fulgte stien bortover, og leste den hakkete håndskriften høyt: «Spis frokost!» «Kjøp melk!» «Vask klær!» «Betal telefonregningen!» «Støvsug!» «Lag middag!» «Vær på jobb klokken tolv!» «Legg alltid nøkkelen i kurven ved kjøleskapet!»
Arden la armene rundt seg selv.
Hun snudde seg og gikk inn på morens soverom, en liten, tømmerbygd alkove med utsikt over innsjøen, den lange skyggen til et furutre falt midt over den slitte madrassen. Flere Postit-lapper var festet til speilene over kommoden og over vaskeservanten på badet.
«Ta medisin!» «Ta et bad!» «Børst parykker!»
Arden satte seg på morens seng og snudde seg mot vinduet og så ut over Lost Land Lake. Vinduet sto på gløtt, og lukten av ferskvann og furunåler fylte rommet. I det fjerne hørte hun barn hyle når de hoppet ut i det fortsatt kalde vannet. En øyenstikker flakset borti den gamle vinduskarmen.
Arden grep en pute fra morens seng og klemte den inntil seg.
En annen duft overveldet henne: morens parfyme.
Shalimar.
Arden la merke til at Lauren sto i døråpningen. I lysstrålene som ble reflektert fra innsjøen og gjennom furuene, virket datteren så ung.
«Mamma?» spurte Lauren, og gikk bort og satte seg på sengen. «Går det bra? Hva er greia med alle Post-it-lappene?»
«Nei, det går ikke bra,» sa Arden med skjelvende stemme. «Og jeg vet ikke.»
Plutselig slo døren igjen.
En smilende Lolly dukket opp i døren. Plutselig la hun merke til Lauren, som fiklet med en Post-it-lapp, og Ardens ansiktsuttrykk. Smilet begynte å forsvinne.
«Jeg ville ikke at dere skulle se dette. Jeg ville ikke at dere skulle se huset sånn,» mumlet Lolly. «Jeg er så lei for det. Jeg er så lei for det.»
«Hva er det som skjer, mamma?» spurte Arden.
Lolly gikk bort og satte seg på enden av sengen. Hun nølte, som om hun hadde tenkt å finne på en unnskyldning, men hun klarte bare å blunke tilbake tårene som presset seg fram.
«Jeg vet ikke,» sa hun mens tårene strømmet nedover kinnene og laget stier i sminken. «Jeg er så redd.»
Arden tok opp et blad og bråstoppet. Hun bøyde seg og begynte å bla gjennom bunken.
Dette er ikke bare blader, det er mine blader. Paparazzi. Mer eller mindre hver eneste utgave. Selv om jeg ikke har byline på noen av artiklene.
Ardens underleppe begynte å skjelve, og hun klemte bladene tett inntil seg, som om de var moren hennes.
En bris som blåste inn gjennom døren, rusket henne i håret, og hun hørte lyden av noe som flagret. Hun la hodet på skakke og prøvde å finne ut hva det var.
Hun gikk inn i huset, og da oppdaget hun alle Post-it-lappene som flagret i vinden. De satt på omtrent alle overflater, nesten som den gule veien i Trollmannen fra Oz: tømmerveggene, kjøleskapet, mikrobølgeovnen, skapet, telefonen, til og med på gulvet. Arden fulgte stien bortover, og leste den hakkete håndskriften høyt: «Spis frokost!» «Kjøp melk!» «Vask klær!» «Betal telefonregningen!» «Støvsug!» «Lag middag!» «Vær på jobb klokken tolv!» «Legg alltid nøkkelen i kurven ved kjøleskapet!»
Arden la armene rundt seg selv.
Hun snudde seg og gikk inn på morens soverom, en liten, tømmerbygd alkove med utsikt over innsjøen, den lange skyggen til et furutre falt midt over den slitte madrassen. Flere Postit-lapper var festet til speilene over kommoden og over vaskeservanten på badet.
«Ta medisin!» «Ta et bad!» «Børst parykker!»
Arden satte seg på morens seng og snudde seg mot vinduet og så ut over Lost Land Lake. Vinduet sto på gløtt, og lukten av ferskvann og furunåler fylte rommet. I det fjerne hørte hun barn hyle når de hoppet ut i det fortsatt kalde vannet. En øyenstikker flakset borti den gamle vinduskarmen.
Arden grep en pute fra morens seng og klemte den inntil seg.
En annen duft overveldet henne: morens parfyme.
Shalimar.
Arden la merke til at Lauren sto i døråpningen. I lysstrålene som ble reflektert fra innsjøen og gjennom furuene, virket datteren så ung.
«Mamma?» spurte Lauren, og gikk bort og satte seg på sengen. «Går det bra? Hva er greia med alle Post-it-lappene?»
«Nei, det går ikke bra,» sa Arden med skjelvende stemme. «Og jeg vet ikke.»
Plutselig slo døren igjen.
En smilende Lolly dukket opp i døren. Plutselig la hun merke til Lauren, som fiklet med en Post-it-lapp, og Ardens ansiktsuttrykk. Smilet begynte å forsvinne.
«Jeg ville ikke at dere skulle se dette. Jeg ville ikke at dere skulle se huset sånn,» mumlet Lolly. «Jeg er så lei for det. Jeg er så lei for det.»
«Hva er det som skjer, mamma?» spurte Arden.
Lolly gikk bort og satte seg på enden av sengen. Hun nølte, som om hun hadde tenkt å finne på en unnskyldning, men hun klarte bare å blunke tilbake tårene som presset seg fram.
«Jeg vet ikke,» sa hun mens tårene strømmet nedover kinnene og laget stier i sminken. «Jeg er så redd.»