Glassrommet (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2010
Antall sider: 427
Forlag: Dinamo Forlag
Språk: Bokmål
Originaltittel: The glass room
Oversatt av: Risvik, Kari og Risvik, Kjell
ISBN/EAN: 9788280712158
Kategori: Romaner
Omtale: Glassrommet

Om tro, håp, kjærlighet, svik og begjær


Vi er i de glade 20-årene i en bil på full fart gjennom Europa. Med taket nede og vind i håret suser Liesel og Viktor Landauer gjennom Alpene på vei til Italia. De er på bryllupsreise, og de nyter livet. Solen skinner, og de er unge, rike og fulle av pågangsmot. Bilen de kjører er en Landauer kabriolet fra Viktors fabrikk hjemme i Tsjekkoslovakia. Målet deres er Venezia med sine svalende kanaler, pittoreske gater og vakre kulturskatter. Vel fremme blir de invitert til et selskap i et gammelt palazzo ved Canal Grande, der de treffer den berømte arkitekten Rainer von Abt. Han sjarmerer Liesel, og deler Viktors visjon om enkelhet og funksjonalisme. Liesel og Viktors store drøm er å skape sitt eget hjem; et moderne hus for den nye tiden.

Et kunstverk av glass, lys, stål og betong


Kan en bok om et hus i 1930-årenes Tsjekkoslovakia være spennende? Det høres kanskje ut som årets kjedeligste bok, men det viste seg å være en av de beste jeg har lest. For den handler ikke bare om et hus, men om et arkitektonisk kunstverk. Ren skjønnhet i form av glass, lys, stål og betong. Men først og fremst handler det om menneskene som bor i huset. Om deres tro, håp, kjærlighet, svik og begjær. Den handler om optimisme i den moderne historiens verste øyeblikk.

Et helt spesielt hus
Liesel og Viktor har allerede en tomt hvor de ønsker å bygge sitt hus for fremtiden. Og de er ikke i tvil: Rainer von Abt er arkitekten som kan virkeliggjøre deres drøm. De overtaler ham til å tegne huset deres, og resultatet blir virkelig spesielt. For huset blir et kunstverk i seg selv. Hvitt og rent. Enkelt og storslått. Stilig og vakkert. Et digert hovedrom rammet inn av glassvegger og med en skillevegg i kostbar onyx. Stue, spisestue og terrasse i ett. Vinduer fra tak til gulv som kan senkes ned i kjelleren og åpne rommet helt for hagen og byen nedenfor. Soverom og bad i etasjen over, og kjøkken og tjenerfløy i kjelleren. Men det er i hovedrommet, eller glassrommet, at alt skjer.

Hele familien flykter
Gjennom de store vinduene kan vi ane de mørke skyene som samler seg der ute i Europa. Maktesløsheten er til å ta og føle på når nazistene får sterkere og sterkere fotfeste både i Tyskland og nabostatene. For selv om Viktor ikke er religiøs, kommer han fra en jødisk familie, og han forstår at under et nazistisk styre har han ingen rettigheter, verken til å si sin mening, bo i sitt eget hus eller i det hele tatt leve. Så snart tyskerne invaderer Tsjekkoslovakia, flykter han derfor med familien, først til Sveits og så videre til USA.

Liesels kjæreste venninne
Tilbake i Tsjekkoslovakia står huset med glassrommet og Liesels kjæreste venninne Hana. Hana elsker Liesel over alt på jord og savner henne sårt. Hun er Liesels rake motsetning. Mens Liesel er litt reservert og forsiktig, er Hana full av liv og varme. Mens Liesel lever opp til rollen som fin frue og den ideelle hustru og mor, er Hana konstant utro mot sin mann og elsker å sjokkere med kontroversielle meninger og vulgære utsagn.

Genetisk forskning
Når nazistene overtar Liesel og Viktors hus, finner Hana sin egen vei tilbake til glassrommet. Ironisk nok blir det vakre rommet nå brukt til genetisk forskning i et fåfengt forsøk på å bevise at den ariske rase er overlegen jøder og slavere. Hana innleder en farlig flørt med lederen av forskningsteamet. Hun lar seg veie og måle og avfotografere for hans forskning, og forfører ham deretter med storm. Han overveldes av lidenskapelige følelser som han både elsker og hater. Elsker fordi hun får ham til å føle seg levende. Og hater fordi han føler at han mister kontrollen over seg selv. Men mest av alt fordi han mister kontrollen til akkurat henne; en simpel, slavisk kvinne, et laverestående individ, et Untermensch. Han retter derfor hatet mot Hana og blir hennes verste fiende. Konsekvensene for Hana, og også for mannen hennes, blir katastrofale.

Alle trådene samles
Men glassrommet står fortsatt der, og når tyskerne taper krigen, kommer den sovjetiske frigjøringshæren inn. Men det blir ingen frihet for Tsjekkoslovakia, for når den kalde krigens jernteppe senker seg, er landet igjen i en fremmed makts klør. Først når åpenhet blir et tema i øst og vi nærmer oss vår egen tid, fylles glassrommet igjen av optimistiske lys. Gjennom hele boken får huset nye roller og forteller om nye menneskeskjebner, men hele tiden holdes kontakten med Liesel, Viktor og deres to barn og deres nye liv, og til slutt samles alle trådene i GLASSROMMET!

Av Lisa Svendsen

Til toppen

Andre utgaver

Glassrommet
Bokmål Heftet 2011

Flere bøker av Simon Mawer:

Om forfatter Simon Mawer

Simon Mawer


GLASSROMMET ble Simon Mawers store internasjonale gjennombrudd som forfatter. Romanen ble nominert til den prestisjefulle Booker-prisen for 2009.

Simon Mawer ser ut til å ha alt under kontroll. En selvsikker brite i begynnelsen av 60-årene med et velorganisert liv. Tradisjonell utdannelse fra kostskole og universitet, jobbet som lærer, er gift og har to barn. Han har skrevet åtte romaner og to dokumentarbøker. Men det var ikke dette som var planen. Egentlig hadde han tenkt å bli lege, men da han ikke hadde gode nok karakterer, endte han opp med å studere biologi. Etter studiene satset han på å bli lærer. Han forestilte seg at det ville være midt i blinken for ham; en jobb han mente han kunne ha litt på avstand. Men det viste seg heller å bli ”intenst klaustrofobisk” ifølge ham selv.

En måte å leve på
Han fikk en lærerstilling på den lille øya Guernsey i Den engelske kanal. Her trivdes han ikke i det hele tatt. Han mente at øya var altfor liten og overbefolket. Men ute i naturen, blant Guernseys ville klipper, fant han seg til rette. Der var det ikke en levende sjel, og Simon Mawer ble en entusiastisk fjellklatrer. ”Det var ren magi: Du dro fra dette utrolig hektiske, overbefolkede stedet og ut til klippene ved sjøen hvor du ikke kunne høre annet enn måkeskrik og bølgeslag,” minnes han med et smil. ”Det å klatre var mye mer enn sport, det ble en måte å leve på,” forklarer han. Men hans intense lidenskap fikk en brå slutt. ”Jeg hadde et fall. Et stygt fall. En liten fjellhylle ga etter, og jeg ble kastet utfor klippen. Jeg falt nesten 50 meter rett ned og ble hengende opp-ned i tauet. Da visste jeg at det var over og ut med min karriere som fjellklatrer, og da var det lite som holdt meg igjen på Guernsey.” Derfor dro han sin vei og endte opp på Malta.

Basert på et virkelig hus
På Malta traff han sin store kjærlighet, Connie, som han er gift med den dag i dag. De bosatte seg i Roma, der Simon fikk en undervisningsjobb og etter hvert utga sin første roman i alder av nesten 40 år. Ti bøker og 20 år senere får han nå endelig sitt internasjonale gjennombrudd som forfatter med den kritikerroste romanen Glassrommet, som også ble nominert til den prestisjefulle Booker-prisen. Romanen er basert på et virkelig hus. Det var under research til en annen roman at Simon Mawer tilfeldigvis besøkte Tugendhat-villaen i Brno i dagens Tsjekkia. Den gjorde så sterkt inntrykk på ham at han bestemte seg for å dikte sin egen historie til det fantastiske
glassrommet som dominerer huset. ”Jeg ønsket å føle huset i skrivingen min,” sier han. ”Jeg ville forestille meg hvem som tegnet huset, bygde det og bodde i det. Men jeg hadde ikke lyst til å skrive den virkelige historien, for jeg ville ikke være så bundet som du blir av en biografi.” Det er likevel noen fellestrekk mellom den virkelige Tugendhat-familien og Simons Landauer-familie, som for eksempel at de begge hadde jødisk bakgrunn og at de flyktet fra landet i 1938. Men ellers er historien i Glassrommet ren fantasi, understreker Simon Mawer.


Og dette mener pressen:

”Mawer briljerer …”
Aftenposten


”Virkelig overveldende … en sann glede å lese.”
The Sunday Telegraph


”Fengslende!”
The Literary Review


”En gjennomført gledelig og gripende leseropplevelse.”
The Independent


”GLASSROMMET er en vakkert oppbygd bok, nydelig skrevet.”
The Economist


”Utrolig vakkert … GLASSROMMET er en virkelig sjeldenhet.”
The Guardian


”Romanen er spennende, gjør dypt inntrykk og er alt i alt bare helt herlig.”
The Daily Mail


”GLASSROMMET er en god gammeldags roman, bygd opp som ren skjønnhet rundt historie, lidenskap og ideer.”
Seattle Times


”Det blir ikke bedre enn denne ambisiøse romanen.”
California Literary Review


”En oppsiktsvekkende historisk roman.”
The New Yorker

Til toppen

Utdrag

Ute i hagen leker barna, uten å ense noe av dette. Ottilie dirigerer Martin i en innfløkt lek. Viktor kan høre stemmene deres, lik plaprende svaler. Ottilie er tydeligvis konen i den lille familien og gir Martin beskjed om hva han skal gjøre og hvordan. De har dukkevognen hennes med seg, og Martins tråbil. Men tråbilen rikker seg ikke i det våte gresset.
   Han snur seg mot Liesel. Hun sitter og leser i et blad, en av disse skrekkelige motegreiene som hun låner av Hana. ”Du vet,” sier han. ”Jeg tror nesten vi må overveie å reise herfra selv.”
   Hver gang han ser på henne, tenker han på den første gangen de møttes, det første blikket, den første ansatsen til tiltrekning. ”Reise? Hvor da?”
   Bladet ligger oppslått i fanget hennes og viser kvinner i peignoir og neglisjé. ”Men Viktor, da, hva er det du snakker om? Hvor skulle vi dra hen?”
   Hun har ikke forstått det. Han venter alltid at hun skal forstå hva han snakker om, og som regel gjør hun det. Som regel henger hun med i hans tankesprang. ”Jeg mener at vi må forlate huset, byen, landet, Liesel. Jeg snakker om å dra vår vei, akkurat som disse stakkars flyktningene har forlatt hjemmene sine.” Han ser seg omkring, liksom for å poengtere det: alt dette, Glassrommet, roen og den sindige, uforlignelige balansen og rasjonaliteten som kjennetegner det hele. ”Jeg mener at vi må emigrere. Vi kan bli nødt til å emigrere.”
   Nå må hun da ha forstått det, men fremdeles har hun ikke sagt noe. Bladet ligger fremdeles oppslått i fanget hennes og viser de blaserte kvinnene.
   ”Iallfall til dette driver over.”
   ”Driver over?”
   Han trekker på skuldrene. ”Hvem vet? Noen kan jo skyte ham? Han kan få hjerteinfarkt … gud vet, han ser jo ut som han kan få det, sånn som han skriker og bærer seg. Men du kan jo ikke sette din lit til det. Vi bør iallfall legge planer. I tilfelle.”
   Hun senker blikket, og et øyeblikk virker det som om hun skal fortsette å lese i bladet, men så ser hun opp igjen. ”I tilfelle hva?”
   ”I tilfelle det blir krig, vennen. En invasjon. Nå tegner det til at dette landet blir det neste. Se bare hva som skjer i grenseområdene allerede.”
   ”Mener du alvor, Viktor?”
   Hun lukket bladet. De glansede sidene dasker lett mot hverandre. ”Men hvordan skulle vi kunne dra herfra? Det er her vi hører til. Dette er hjemmet vårt. Vi vet ikke om noe annet sted. Jeg vet hva du vil si. Du kommer til å diske opp med et eller annet ordtak: Hjemme er der hvor hjertet er eller noe sånt. Men hjemme er også dette huset, denne byen, familien og vennene våre. Og hva med forretningen? Hvordan kan du komme på tanken å bare stikke av fra alt det?”
   Han trekker på skuldrene. ”Jeg er jøde, Liesel, enten jeg liker det eller ei. Ottilie og Martin er jøder … eller blandingsrase eller hva de nå kaller dem for tiden. Det er ikke noe du kan velge selv. Det er de faktiske forhold. Du kan ikke velge å ikke være jøde. Det er noe de bestemmer for deg. Jøder kan ikke ha akademiske stillinger, de kan ikke engang komme hjem til ikke-jøder. De blir arrestert og fengslet med ethvert påskudd. Hva blir det neste? Tvangsskilsmisse for folk i blandingsekteskap? Hva sier du til det? Jødiske barn nektet adgang til skoler? Jøder kastet ut av hjemmene sine. Gud vet.”
   ”Men alt det er i Tyskland, ikke her.”
   ”Ikke vær naiv, Liesel. Nazistene er ikke mer enn femti kilometer unna oss, her i det fine trygge huset vårt.” Han snur seg og ser ut av de store vinduene igjen, som om han speider etter de første tegnene på at de kommer. Men ingenting er forandret. Barna leker fremdeles, byen er der fremdeles, luften er fremdeles tilskitnet av røyken fra tusen ovner. Ingenting er forandret, og likevel er alt forandret. Hva har skjedd med Kata? Han undres ofte på det. Det eneste han vet, er at femten tusen Schilling er tatt ut av bankkontoen hans i Wien. Ikke noe mer enn det. Hun bare forsvant.

Til toppen