Hundre år av Herbjørg Wassmo (Innbundet)

Hundre år (Innbundet)

roman

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2009
Antall sider: 490
Forlag: Gyldendal
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788205395008
Kategori: Romaner
Omtale Hundre år


Gled deg til et nytt møte med Wassmos sterke og fargerike kvinner i det nordnorske landskapet

”HUNDRE ÅR ble satt i gang da min datter sendte meg et bilde av en altertavle i Lofoten som forestilte en engel som rakte den kjempende Kristus kalken. Hun gjorde meg oppmerksom på at det var vår formor, Sara Susanne, som hadde sittet modell.”
Herbjørg Wassmo

Sara Susanne, Elida og Hjørdis – Herbjørg Wassmos oldemor, mormor og mor. Hundre år er romanen om deres liv, om mennene de ville ha eller de mennene de fikk, og om barna de fødte. Det er også historien om ei lita jente som stikker seg vekk på låven for å gjemme seg for ham. Hun har en gul blyant som hun spisser med en tollekniv. Den bruker hun til å skrive, og til å overleve. Denne jenta er født i 1942, nøyaktig hundre år etter oldemoren, den sterke Sara Susanne som sto modell for engelen på altertavlen som i dag befinner seg i Lofotkatedralen. Hundre år er beretningen om disse kvinnene, om slitet og savnet, om friheten, og om lengselen etter noe annet. 
 


Storslått familiekrønike

”Det er mitt hjerte du holder i hånden. Alltid!” Presten Fritz Jensen omfavner Sara Susanne. Maleren og modellen. Et forbudt kjærlighetsmøte? Prestefruen som hamrer på døren, er ikke i tvil. Og Sara Susanne flykter.

Eller er omfavnelsen en fortvilet stadfestelse av at det som kunne ha vært, aldri kan bli noe av?
   Om noe kjennetegner Herbjørg Wassmos kvinner i Hundre år, så er det pragmatismen. Jordnærheten. ”For ei som mæ va det berre ett av to å gjøre i lengda. Enten å gifte sæ eller gå på havet,” sier den unge Sara Susanne. Hun har giftet seg med den driftige Johannes Krog fra Offersøy. Han som lovet å gjøre henne til husfrue på handelsstedet Havnnes. Og hun blir hos ham. Selvfølgelig gjør hun det.

Lengselen ut
Tilfellet vil imidlertid at Sara Susanne kommer til å sitte modell for engelen på den altertavlen presten Fritz Jensen er i ferd med å male. Presten har en fortid som lovende kunstner og teaterinstruktør, men han gjorde sin plikt og skaffet seg et kall som han kan forsørge sin familie med.
   Kunst, teater, litteratur? Sara Susannes innerste, hemmelige drøm. Den beleste og bereiste presten og den unge kjøpmannsfruen blir sjelefrender: Presten møter en som forstår hva han har forsaket, og Sara Susanne en som gir næring til hennes lengsel etter noe mer, noe større, noe annet.
   Hvorfor føler Sara Susanne så stor skam at hun flykter?

Skammen
Det er nesten hundre år mellom Sara Susannes flukt og den skammen som oldebarnet Herbjørg må notere i en gul notisbok som hun gjemmer så godt at ingen får vite hva som foregår. Det er en historie om hvordan en jentunge greide seg selv om hun var redd sin far. Hva gjør et barn? Stikker nåler i sokkene hans og knytter lissene på skoene hans sammen. Plasserer virkeligheten i notisboka, og drømmer og dikter seg vekk. Selv som voksen kommer hun seg aldri til å spørre moren om hun visste.
   Historien om barnet Herbjørg er den smertefulle taggen i Hundre år, en storslått familiekrønike bygget over Wassmos egen slekt. Det er en bredt anlagt og stort tenkt roman, der det nordnorske landskapet, livsbetingelsene, de sosiale ulikhetene og samfunnsendringene reflekteres gjennom generasjoner.

Tar tak i skjebnen
Tre generasjoners mødre og døtre står i sentrum: Sara Susanne, Elida, Hjørdis. Få klarer som Wassmo å gjøre kvinners særegne erfaringer vesentlige – trykket fra omgivelsene, selvforståelsen, ”kvinnfolkarbeidet”. Opplevelsen av de ustanselige graviditetene. Sara Susanne fødte tolv barn, ni vokste opp, og hennes datter Elida får ti barn. Nei, vi snakker ikke om duknakkede kvinner bøyd under pliktene og barnefødslenes åk, tvert imot! Wassmos kvinner er selvbevisste og til dels opprørske. Lengselen ut har de, men de utfordrer ikke skjebnen, de tar tak i den.
   I generasjonenes løp møter vi de samme kvinnene som unge og eldre, karakterisert på både godt og vondt fra ulike synsvinkler – det er stor portrettkunst Wassmo leverer her.

Storfamiliens fellesskap
Rundt hovedpersonene åpenbarer det seg et enormt persongalleri, og Wassmo har plass til både det enkelte barns sårhet og stolthet, til Sara Susannes sterke Johannes som skammer seg over at han stammer, til Fredrik, Elidas hjertesyke og omsorgsfulle ektemann, og til et utall slektninger – hele storfamilien hvis fellesskap iblant settes på harde prøver.
   Det er gjøremålene i dagliglivet i nord som er romanens jevne puls: fisket og handelsvirksomheten, selskapeligheten med øvrighetspersoner, prest og lege slik det sømmer seg en velstående kjøpmannsfamilie.

”Levanes folk”
Og Sara Susannes drøm om litteratur? Hun kaller inn hele huslyden til høytlesning av Bjørnsons Fiskerjenten. Jo, saft og kake i bestestua er en sjelden anledning for folkene på Havnnes, så får de heller holde ut med litt lesning. Snart er både ”innejentene” og krambodkarene oppslukt av fortellingen om Petra som trosser fattige kår og folkesnakk og blir skuespillerinne. ”Tenk at det står om levanes folk i bøkern!” sier Havnnes’ altmuligmann Daniel begeistret.
   Visst gjør det det!

Av Tove Valmot

Til toppen

Andre utgaver

Hundre år
Bokmål Heftet 2010
Hundre år
Bokmål Ebok 2011
Hundre år
Bokmål Nedlastbar lydbok 2009

Flere bøker av Herbjørg Wassmo:

Utdrag

Etter mange spørsmål fra moren forsto de at det gikk meget godt med handelen på Offersøy, men at han hadde andre planer for fremtiden enn å være jekteskipper hos broren, Eilert, som hadde odel på handelsstedet. Madam Lind stilte høflige, gjerne lange spørsmål som lot seg besvare på en kort måte. Som om hun egentlig visste svaret, men trengte et bekreftende ”ja” eller ”nei”.
   Så fort Johannes prøvde å si flere ord etter hverandre, begynte han å stamme. Ofte alt på første stavelse, som om han allerede grudde for resten. I dette arbeidet glemte han å gjøre opphold mellom ordene. Alt kom i en eneste hakkende strøm.
   Fru Lind lot seg ikke merke med det, men ventet til han hadde kommet gjennom elendigheten, før hun fortsatte sin vennlige utspørring om smått og stort. Ofte gjorde hun det enkelt for dem alle ved å svare selv.
   ”Det eneste som mangla han Johannes e kanskje en ledsagerske?” mente hun.
   Johannes nikket takknemlig flere ganger.
   ”Men han e jo ung ennu, han har tida framfor sæ,” trøstet hun.
   ”Neeeeei! Titititiiiiiida gåååår fffort,” svarte Johannes alvorlig mens han stadig betraktet dette punktet ved siden av Sara Susannes ansikt.
   Straks etter var det som om han våknet opp av en dyp søvn og ikke orket flere spørsmål. Han reiste seg uten å ha tømt kaffekoppen. Så gikk han runden og tok alle som var i rommet i hånden. Amalie og Ellen, Anne Sophie, moren og til sist – Sara Susanne. Ansiktet hans var uten uttrykk, men halsen var flammende rød og han skottet stadig bort på konvolutten på skjenken.
   Da han var gått, kastet søstrene seg over det vakre sjalet. Moren rakte henne brevet. Bevegelsen var langsom, elegant. Nesten triumferende. Som om det var en beskjed fra selve Solkongen av Frankrike. Men Sara Susanne tok ikke imot. Hun betraktet stripene i gulvmatten.
   Moren sukket, så bebreidende på henne og åpnet brevet. Et øyeblikk inspiserte hun det, så ranket hun seg, kremtet – og leste med en stemme som om det skulle være juleevangeliet.
         
          Ærede Husjomfru Sara Susanne Bing Lind.

          Man har fornøyelsen av å be om Deres vesle hånd til          
          ekteskapelig ledsagelse i gode og onde dager. Dokker          
          skal på ingen måte angre eller lide nød dersom               
          Dokker sier Ja! Det kan nevnes at man snart har              
          avgjort kjøp av Havnnes handelssted etter han Johan           
          Ursin og dermed ikke er uten midler og hus.
          Og: tør man be om diskresjon i fall svaret er nei?


          Dokkers hengivne
          Johannes Irgens Krog,
          Jekteskipper

         
          PS: Unnskyld skriften, man er mest vant med å skrive tall.


Noen dro trillebåren med jernbeslåtte hjul over den steinete gårdsplassen. Ved kjellerlemmen under vinduet skvaldret de to tjenestejentene mens de bar ned restene etter søndagsmiddagen. Sara Susanne ble sittende og betrakte en stær som allerede høstet de umodne bærene på rognetreet i hagen. Dagen var skinnende blank der ute.

Til toppen

Om forfatter Herbjørg Wassmo

Herbjørg Wassmo er født i 1942 i Vesterålen og debuterte i 1976 med diktsamlingen Vingeslag. Hun har mottatt mange priser for sitt forfatterskap, blant annet Kritikerprisen, Bokhandlerprisen, Amalie Skram-prisen og Nordisk Råds litteraturpris. I 1990 ble hun tildelt Den norske Bokhandlerforenings pris for 80-årenes bok (Dinas Bok).


Herbjørg Wassmo intervjuet av Tove Valmot


Et anker til virkeligheten

”Jo mer jeg nærmet meg jenta Herbjørg, desto nifsere ble det.” Herbjørgs stemme ble ankeret til virkeligheten.

Hundre år skulle være fortellingen om Herbjørg Wassmos formødre – oldemor Sara Susanne, mormor Elida og mor Hjørdis. Deres liv, deres tanker. ”Jeg hadde bestemt meg for at boka skulle slutte med min egen fødsel i 1942. Men det var noe som ikke stemte. Jeg syntes det ble litt gjerrig å slippe historien da jeg ble født.”
   Det var altertavlen i Lofotkatedralen som satte det hele i gang for flere år siden: motivet av engelen som rekker Kristus kalken i Getsemane, malt av presten Fredrik Nicolai (Fritz) Jensen i 1869–70. Wassmos datter mente at modellen for engelen, Sara Susanne Krog, født i 1842 i Kjøpsvik i Nordland, måtte være deres formor.
   ”Jeg ble så nysgjerrig! Siden har jeg hatt drømmen om å skrive mine formødres historie. Det er en stor og barnerik slekt, det har vært artige folk å være i lag med.”

Litterære formødre
Oldemor Sara Susanne, mormor Elida, mor Hjørdis – Herbjørg Wassmo snakker om dem som litterære personer. ”Det er de jo blitt. Jeg synes det er spennende å kunne se dem fra forskjellige sider. Det var mye jeg ikke visste. For meg var Elida en kjærlig bestemor, for Sara Susanne, den trassige ungjenta som giftet seg med husmannssønnen Fredrik mot morens vilje. Hjørdis kjente jeg jo bare som mor, som voksen, men hun var et bortsatt barn, et traume som hun bar på hele livet.”
   Underveis forsto Herbjørg Wassmo at den Sara Susanne som hadde stått modell for Fritz Jensens altertavle, likevel ikke var hennes oldemor – men en annen Sara Susanne i samme slekt. ”Men jeg kunne ikke slippe henne da, jeg hadde diktet meg så inn i henne at jeg ville beholde det grepet.”

”Vi ble et team”
Romanen er blitt en vev av fiksjon og virkelighet: ”Noe er sannere enn andre ting. Er det så viktig hva som er hva?” sier Herbjørg Wassmo. ”Jo nærmere jeg kom min egen tid, desto mer overtok virkeligheten.”
   Og desto mer påtrengende ble hennes egen historie. Den satt langt inne.
   ”Det kan vel ikke være verre å utlevere meg selv enn mine formødre, tenkte jeg til slutt. De måtte jo tåle at jeg diktet opp deres tanker og handlinger.”
   Wassmo måtte gå en omvei: ”For meg selv skrev jeg et rollespill hvor jeg inviterte mine formødre slik at jeg fikk vite hvordan de ville reagere på min beretning. Det føltes tryggere. Vi ble et team. Fortellingen om Herbjørg ble en del av historien – sånt kan også skje. Jeg fikk større distanse til meg selv da jeg gikk inn i rollen som researcher og forsker.

Ryddet plass til diktningen
”Men jeg har aldri sett på meg selv som et trakassert menneske. Jeg hadde mange knagger å henge livet mitt på, jeg var omgitt av folk som både elsket meg og så meg. Men de så ikke alt. Virkeligheten noterte jeg i stikkord i den gule notisboka. Etterpå kunne jeg dikte mine egne historier.”
   Andres diktning er også tydelig til stede i romanen. Bjørnsons Fiskerjenten blir høytlesning hos Sara Susanne på Havnnes. Og hun vedgår overfor Fritz Jensen at hun har en drøm om å dikte.
   ”Diktningen har betydd mye for meg. Og jeg var den første  i familien som fikk anledning til å gjøre noe med det! Kunsten hadde kummerlige forhold i nord. I miljøet utenfor familien ble utdanning oppfattet som bortkastet for jenter. For mine formødre var det hardt arbeid, mange barnefødsler. De lengtet ut – som Petra i Fiskerjenten. Gulroten for folkene på Havnnes er først saft og kake hos ’ho sjøl’ i bestestua. Etter hvert blir de avhengige av det de leser. For Daniel nederst på rangstigen er det møtet med litteraturen som gjør at han bestemmer seg for å lære å lese og skrive.”

Gjenskaper Kristiania
For Herbjørg Wassmo har det ikke vært noen hemsko å måtte forholde seg til biografiske fakta. Hennes bestefar Fredriks alvorlige hjertesykdom brakte Elidas familie til Oslo, byen som Wassmo har bodd i de siste 12 årene. Mesteparten av romanen er skrevet på denne kanten av landet, i hennes dikterstue ved Oslofjorden.
   ”Det nordnorske landskapet bærer jeg med meg. Det kan jeg alltid fremkalle. Men nå måtte jeg lese mye Oslo-historie og gjenskape Kristiania på 1920-tallet.”
   De triste omstendighetene rundt Fredriks sykdom til tross: ”Jeg ble veldig fornøyd over å finne ut at Elidas og Fredriks reise til Rikshospitalet sammenfalt med endringen av bynavnet fra Kristiania til Oslo i 1924. Det ble behørig feiret med kongeparet til stede. Dermed kunne jeg la familien se kong Haakon i et par sekunder fra sine plasser på Akershus,” sier en smilende Herbjørg Wassmo.

Historien gjennom kvinnene
Hundre år. Fire generasjoner, den lesende husfruen på handelsstedet Havnnes, Elida som føler seg fremmed i hovedstaden, Hjørdis som blir satt bort, Herbjørg som bryter ut.
   Er det fremveksten av et moderne Norge hun beskriver? Sett fra nord, sett gjennom kvinnene?
   ”Det var det jeg håpet på,” sier Herbjørg Wassmo, ”at romanen om mine formødre kunne leses som en norgeshistorie.”
    
   

 

Og dette mener pressen:


”Herbjørg Wassmos nyanserike språk og ekte skaperkraft gjør uansett HUNDRE ÅR til en sterk bok.”
Terje Stemland, Aftenposten


”kort sagt: Hundre år er sterke saker, i alle dei beste tydingar av ordet.”
Marta Norheim, NRK


”For et majestetisk drama, nordnorsk kvinneliv i over 100 år … I motsetning til en rekke andre oppvekstromaner har Wassmo en historie å fortelle, en substans i sin kvinnelige nordnorske saga.”
Guri Hjeltnes, VG


”HUNDRE ÅR er en storslagen roman.”
Finn Stenstad, Tønsberg Blad


”Her er handling, driv, drivende gode dialoger og ellers alt en leser måtte ønske seg … En historisk roman som griper tak i leseren og ikke slipper taket.”
Siri M. Kvamme, Bergens Tidende

Til toppen