Lyrikeren Sigurd Helseths første prosabok innledes med en mann som møter seg selv uten å bli gjenkjent. Den avsluttes med en kvinne som unnslipper et seksuelt rituale og ser seg selv utenfra.

En av tekstene forteller i bruddstykker om et kjærlighetsforhold og opererer med dobbeltrom, dobbel tid og dobbel identitet. Bokens åtte tekster fremstiller situasjoner og tilstander i en presis og fortettet prosa. Eksistensiell følsomhet, truende smerte og poetisk sansning går i ett, likesom fortidens innblanding i skildringen av den nåtidige situasjon gir tekstene komplekse dimensjoner.

Den dagen døde jordens mennesker. De døde og forsvant. Mannen satt i en stol i haven, like nedenfor villaen. Han var ung, kledt i kort khakibukse, rød skjorte med oppbrettede ermer, sandaler med flettede reimer på bena. Begge bena strukket frem, tegneblokken hvilte i fanget. Mannen lente seg bakover og vurderte arbeidet…Han tegnet det store treet på en måte han ikke kjente igjen fra noe sted i historien.

To kvinner gikk raskt ut på scenen, stilte seg opp og poserte i aftenkjolene de bar. De stirret ut i luften, gikk noen skritt videre og dreide på seg for å vise kjolenes form, farve og snitt fra nye vinkler. Deres blikk hadde ingen forbindelse med stedet de sto på, men fokuserte tomheten, uten henvendelse. Da mannekengene snudde, senket de blikket mot jorden med et lite sekunds bevissthet, gikk tilbake, stanset, poserte en gang til før de gled inn i fjellets åpning igjen.