Den lille skikkelsen sto farlig nær klippekanten. Den sterke vinden fikk det lange og kraftige røde håret til å stå som en fane bak henne. En tynn, hvit bomullskjole nådde henne til anklene og gjorde det mulig å se de små, nakne føttene. Hun sto med utstrakte armer og håndflatene pekende mot det frådende, grå havet nedenfor. Det bleke ansiktet var vendt oppover som om hun ville ofre seg selv til elementene.
   Grania Ryan sto og stirret på henne, hypnotisert av dette nesten overjordiske synet. Sansene hennes var et eneste rot, og derfor var det vanskelig å avgjøre om det hun så, var virkelighet eller innbilning. Hun lukket øynene i brøkdelen av et sekund, og da hun åpnet dem igjen, så hun at skikkelsen fortsatt sto der. De riktige meldingene nådde hjernen hennes og fikk henne til å ta et par forsiktige skritt frem.
   Da hun kom nærmere, forsto hun at skikkelsen var et barn, og at det hvite bomullsplagget var en nattkjole. Hun så svarte stormskyer henge lavt over havet, og de første salte dråpene som varslet regn, stakk i kinnene. Skikkelsen virket så liten og skrøpelig mot de ville omgivelsene at Grania ubevisst økte farten.
   Vinden vislet rundt ørene hennes nå og begynte å vise sin villskap. Hun stanset ti meter fra jenta som fremdeles sto fullstendig urørlig. Hun så små, blå tær krumme seg rundt steinen mens den økende vinden herjet med den tynne kroppen og fikk den til å svaie som en ungpil. Hun gikk enda nærmere og stanset rett bak henne, usikker på hva hun skulle gjøre. Helst ville hun kaste seg frem og fange henne, men ble hun skremt og snudde seg, kunne en brå bevegelse resultere i et tragisk fall og en sikker død mot de skumdekte steinene tredve meter under dem.
   Grania sto der og kjente hvordan panikken vokste mens hun forsøkte desperat å finne den beste måten å få jenta i sikkerhet på, men før hun rakk å bestemme seg, snudde jenta seg sakte og stirret på henne med et tomt blikk.
   Grania strakte armene instinktivt ut. "Jeg skal ikke gjøre deg noe, det lover jeg. Kom til meg, da er du trygg."
   Jenta fortsatte å stirre på henne, og rørte seg ikke.
   "Jeg kan følge deg hjem hvis du forteller meg hvor du bor. Du kommer til å bli dødssyk her ute. La meg hjelpe deg, vær så snill," sa Grania bedende.
   Hun tok enda et skritt i retning av jenta, og da var det som om hun våknet av en drøm, og et drag av frykt fløy over ansiktet hennes. I det samme snudde hun seg mot høyre og begynte å løpe bortover stien som fulgte klippekanten. Snart var hun ute av syne.

Til toppen