Utenfra, Park Avenues lyder. Stille. Jevnt. Kontrollert. Likevel dirret nervene hennes. Snart skulle hun ta imot damene. Tanken danner en liten knute nederst i ryggraden. Hun legger hendene om albuene, klemmer om overarmene. Vinden løfter de lette gardinene. Alençon-blonder. Håndlagede, med nupereller og silkekanter. Ingen sans for franske blonder. Hun ville helst hatt et vanlig stoff, lette stores. Blonde var Solomons påfunn, for lenge siden. Hørte til ved giftermål. Det gode limet. Han serverte henne frokost i morges, på brettet med de tre håndtakene. Croissant, lett glasert. Kamillete. En tynn skive sitron på skålen. Han la seg til og med ned på sengen i dressen og berørte håret hennes. Kysset henne før han gikk. Solomon, vise Solomon, med dokumentmappe i hånden, på vei til arbeidet. En lett duving i skrittene. Smellet av de pussede skoene mot marmorgulvet. Hans lavt mumlede adjø. Ikke uvennlig, bare hest. Noen ganger slår det henne – der er min ektemann. Der går han ut av huset. Slik han har gått i trettiett år. Og så noen brudd i stillheten. Lyden av bevegelse, smekket i låsen, den dempede lyden av klokken, heisgutten – God dag, herr Soderberg! – hvinet i døren, klankingen i maskineriet, den lave duren av heisen på vei nedover, rykket idet den stanser nede, og så kablenes runddans.
Hun trekker fra gardinene og kikker ut av vinduet enda en gang, får et glimt av Solomons grå dress idet han smetter inn i en drosje. Den lille skallede flekken på issen dukker.
Lysende, gullakkert bil. Ut i trafikken og vekk. Han vet ikke engang om gjestene – hun skal fortelle ham det en gang, men ikke ennå, det er greit. Kanskje i kveld. Under middagen. Stearinlys og vin. Vet du hva, Sol. Når han setter seg i stolen, med gaffelen parat. Vet du hva. Antydning av et sukk fra ham. Bare fortell det, Claire, kjære deg – jeg har hatt en lang dag.
Vrikker seg ut av nattkjolen. Kroppen i helspeilet. Litt blek og noen rynker, men hun er fremdeles i stand til å tøye dem ut. Hun gjesper, med hendene høyt over hodet. Høy, fortsatt tynn, ravnsvart hår, en eneste lokk med grevlinggrått hår i tinningen. Femtito år gammel. Hun trekker en fuktet klut over håret og børster det med en trebørste. Vrir hodet og drar håret til siden med håndflaten. Floker i tuppene. Tid for behandling. Hun renser kammen og slipper hårstråene ned i søppelspannet. Det sies at håret på døde fortsetter å vokse. Lever sitt eget liv. Nedi der sammen med alt det andre forgjengelige; papirlommetørklær, leppestifter, tannpastatubelokk, allergipiller, eyeliner, hjertemedisin, ungdom, negleavklipp, tanntråd, aspirin, sorg.
Men hvordan har det seg at de grå hårene aldri ender i kammen? I tjueårene hadde hun blitt forskrekket da hun våknet en morgen og stripen plutselig var der, hadde farget den, skjult den, klippet den. Nå er den kjennetegnet hennes, det elegante sveipet av grått, bakover fra tinningen. En vei i håret mitt. Forbikjøring forbudt.
Saker å gjøre. Forte seg, forte seg. Badet. Tannpussen. Forsiktig sminke. Litt rouge. Litt eyeliner og et strøk med leppestiften. Har aldri brukt mye tid på sminke. Nøler foran kommoden. Truser og bh i alminnelig offwhite. Yndlingskjolen. Asurblå og grønn silke, med mønster av skjell. A-linjen. Ermeløs. Like over knærne. Sløyfer ved splittene. Glidelås i ryggen. Moderne og feministisk på samme tid. Ikke for pyntet eller iøynefallende, men tidsriktig, beskjeden, god.
Hun heiser opp linningen litt. Strekker frem en fot. Legger som stråler, sa Solomon for mange år siden. En gang sa hun til ham at han elsket som en hengt mann, stiv, men død. En vits hun hadde hørt på en Richard Pryor-konsert. Hun hadde lurt seg av gårde alene, på en venninnes pressekort. Et engangstilfelle. Syntes hverken konserten var for dristig eller kjedelig. Men Solomon furtet i en uke – tre dager på grunn av vitsen, fire dager fordi hun i det hele tatt hadde gått på konserten. Kvinnefrigjøring, sa han. Brenn brystholderen, gå fra konseptene. Liten, søt mann. Henfallen til god vin og martini. En siste lille halvøy av hår på issen. Trenger høy solfaktor om sommeren. Fregner på knollen. Guttedagenes sommer fortsatt ved øynene. Da de møttes på Yale, hadde han masse hår, lyst og tykt nedover det ene øyet. I Hartford, da han var juniorrådgiver, pleide han å vandre på smale stier sammen med Wallace Stevens, av alle mennesker, begge i ermeløse trøyer. It did not give of bird or bush/Like nothing else in Tennessee. Hjem til henne, der de elsket i den store sengen. De lå på lakenene, og han forsøkte å sitere dikt i øret hennes. Det var sjelden han husket strofene. Likevel var det herlig sensuelt, leppene hans mot øreflippen, nedover halsen, til nøkkelbeinet, fryden som lyste om ham. En natt knakk sengen sammen av krumspringene deres. Nå for tiden skjer det ikke ofte, men ofte nok, og fortsatt strekker hun seg for å gripe om håret hans. Ikke så trestokkstiv lenger. Enden av stammen der frukten en gang hang. Bøllene i retten er rolige inntil dommen faller; når hammeren slår i ambolten, skriker de og roper og slår om seg, kaller ham fæle ting. Hun har sluttet å dra ned i byen sammen med ham, til det mørkpanelte rommet for å se hva som foregår – hvorfor la seg overøses av slikt? Hey, Kojak! Who loves ya, baby? På kontoret er det et bilde av henne, på stranden, med Joshua, bare guttungen, tett inntil hverandre, mor og sønn, hodene sammen, sanddynene bak dem, endeløse og gressdekte.
Hun kjenner et lite støt mot brystkassen, av luft. Joshua. Ikke noe navn for en gutt i uniform.
Til toppen