La kloden spinne (Innbundet)

Forfatter:

Aase Gjerdrum (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2011
Antall sider: 416
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Let the Great World Spin
Oversatt av: Gjerdrum, Aase
ISBN/EAN: 9788202325725
Kategori: Romaner
Omtale La kloden spinne

Balansekunst

Svimlende god fortellerkunst om et fascinerende øyeblikk høyt over New Yorks gater, og om menneskenes liv nede på bakken.

I 1974 gikk Philippe Petit på stram line mellom tvillingtårnene på World Trade Center i New York. Hendelsen fungerer som et knutepunkt i Colum McCanns eksepsjonelt gode roman, hvor et uforglemmelig persongalleri på forskjellige måter flettes sammen i kjølvannet av Petits underlige stunt. I dansende, syngende prosa møter vi dem etter tur og om hverandre: Corrigan, en irsk munk blant prostituerte og halliker i Bronx; Tillie og Jazzlyn, mor og datter i Corrigans merkelige flokk; den elegante arvingen Claire, fremdeles fra seg av sorg over sønnens død i Vietnam, smertelig klar over avstanden mellom henne og de andre mødrene som møtes jevnlig for å prate om sønnene; de nesten nyktre kunstnerne Lara og Blaine, bak rattet når noe oppe i himmelen får sjåføren foran dem til å miste konsentrasjonen; unggutten Fernando, utstyrt med kamera og nysgjerrighet; aldrende, overvektige, operaelskende Gloria, universitetsutdannet, skilt to ganger og lutfattig. Bare for å nevne noen.

Sorg og jubel

Det er med andre ord en rikholdig roman McCann har skrevet, men han håndterer materialet med en stødig eleganse Philippe Petit selv ville applaudert. La kloden spinne viker ikke unna for de store følelsene – sorg er et gjennomgangstema – men romanen syder hele tiden av liv, kjærlighet og varme. Som leser blir man umiddelbart sugd inn i dette temperamentsfulle, boblende universet, inn i skjebnene, historiene, livene. Slik blir den også en feiring av byen, av menneskene som bor der – og av to tårn som ikke står der lenger.

9/11

Enhver roman som fokuserer på World Trade Center vil automatisk sende tankene i en bestemt retning. La kloden spinne har gjentatte ganger blitt lovprist som den store 9/11-romanen av ekstatiske anmeldere verden rundt. Romanen har i tillegg blitt belønnet med USAs gjeveste litterære pris, National Book Award, og den franske Prix Deauville. Franskmennene har i tillegg slått ham til ridder, eller «Chevalier des arts et lettres», for sitt bidrag til litteraturen. Og det er virkelig ikke vanskelig å se hvorfor.

McCann er genialt fintfølende i sine diskrete nikk mot 2001. Det er nettopp dette indirekte – å skrive seg inn i det store nasjonale sjokket via en pussig episode i 1974 – som sikrer de sterkeste gjenklangene. Han stoler på styrken i stoffet, og henfaller ikke til floskler og billige triks for å spille på leserens følelser. I stedet skaper han rom hvor leseren kan tenke selv i denne glitrende, gripende romanen.

Til toppen

Andre utgaver

La kloden spinne
Bokmål Nedlastbar lydbok 2018

Flere bøker av Colum McCann:

Du vil kanskje også like

Utdrag

Utenfra, Park Avenues lyder. Stille. Jevnt. Kontrollert. Likevel dirret nervene hennes. Snart skulle hun ta imot damene. Tanken danner en liten knute nederst i ryggraden. Hun legger hendene om albuene, klemmer om overarmene. Vinden løfter de lette gardinene. Alençon-blonder. Håndlagede, med nupereller og silkekanter. Ingen sans for franske blonder. Hun ville helst hatt et vanlig stoff, lette stores. Blonde var Solomons påfunn, for lenge siden. Hørte til ved giftermål. Det gode limet. Han serverte henne frokost i morges, på brettet med de tre håndtakene. Croissant, lett glasert. Kamillete. En tynn skive sitron på skålen. Han la seg til og med ned på sengen i dressen og berørte håret hennes. Kysset henne før han gikk. Solomon, vise Solomon, med dokumentmappe i hånden, på vei til arbeidet. En lett duving i skrittene. Smellet av de pussede skoene mot marmorgulvet. Hans lavt mumlede adjø. Ikke uvennlig, bare hest. Noen ganger slår det henne – der er min ektemann. Der går han ut av huset. Slik han har gått i trettiett år. Og så noen brudd i stillheten. Lyden av bevegelse, smekket i låsen, den dempede lyden av klokken, heisgutten – God dag, herr Soderberg! – hvinet i døren, klankingen i maskineriet, den lave duren av heisen på vei nedover, rykket idet den stanser nede, og så kablenes runddans.

Hun trekker fra gardinene og kikker ut av vinduet enda en gang, får et glimt av Solomons grå dress idet han smetter inn i en drosje. Den lille skallede flekken på issen dukker.
Lysende, gullakkert bil. Ut i trafikken og vekk. Han vet ikke engang om gjestene – hun skal fortelle ham det en gang, men ikke ennå, det er greit. Kanskje i kveld. Under middagen. Stearinlys og vin. Vet du hva, Sol. Når han setter seg i stolen, med gaffelen parat. Vet du hva. Antydning av et sukk fra ham. Bare fortell det, Claire, kjære deg – jeg har hatt en lang dag.

Vrikker seg ut av nattkjolen. Kroppen i helspeilet. Litt blek og noen rynker, men hun er fremdeles i stand til å tøye dem ut. Hun gjesper, med hendene høyt over hodet. Høy, fortsatt tynn, ravnsvart hår, en eneste lokk med grevlinggrått hår i tinningen. Femtito år gammel. Hun trekker en fuktet klut over håret og børster det med en trebørste. Vrir hodet og drar håret til siden med håndflaten. Floker i tuppene. Tid for behandling. Hun renser kammen og slipper hårstråene ned i søppelspannet. Det sies at håret på døde fortsetter å vokse. Lever sitt eget liv. Nedi der sammen med alt det andre forgjengelige; papirlommetørklær, leppestifter, tannpastatubelokk, allergipiller, eyeliner, hjertemedisin, ungdom, negleavklipp, tanntråd, aspirin, sorg.

Men hvordan har det seg at de grå hårene aldri ender i kammen? I tjueårene hadde hun blitt forskrekket da hun våknet en morgen og stripen plutselig var der, hadde farget den, skjult den, klippet den. Nå er den kjennetegnet hennes, det elegante sveipet av grått, bakover fra tinningen. En vei i håret mitt. Forbikjøring forbudt.

Saker å gjøre. Forte seg, forte seg. Badet. Tannpussen. Forsiktig sminke. Litt rouge. Litt eyeliner og et strøk med leppestiften. Har aldri brukt mye tid på sminke. Nøler foran kommoden. Truser og bh i alminnelig offwhite. Yndlingskjolen. Asurblå og grønn silke, med mønster av skjell. A-linjen. Ermeløs. Like over knærne. Sløyfer ved splittene. Glidelås i ryggen. Moderne og feministisk på samme tid. Ikke for pyntet eller iøynefallende, men tidsriktig, beskjeden, god.

Hun heiser opp linningen litt. Strekker frem en fot. Legger som stråler, sa Solomon for mange år siden. En gang sa hun til ham at han elsket som en hengt mann, stiv, men død. En vits hun hadde hørt på en Richard Pryor-konsert. Hun hadde lurt seg av gårde alene, på en venninnes pressekort. Et engangstilfelle. Syntes hverken konserten var for dristig eller kjedelig. Men Solomon furtet i en uke – tre dager på grunn av vitsen, fire dager fordi hun i det hele tatt hadde gått på konserten. Kvinnefrigjøring, sa han. Brenn brystholderen, gå fra konseptene. Liten, søt mann. Henfallen til god vin og martini. En siste lille halvøy av hår på issen. Trenger høy solfaktor om sommeren. Fregner på knollen. Guttedagenes sommer fortsatt ved øynene. Da de møttes på Yale, hadde han masse hår, lyst og tykt nedover det ene øyet. I Hartford, da han var juniorrådgiver, pleide han å vandre på smale stier sammen med Wallace Stevens, av alle mennesker, begge i ermeløse trøyer. It did not give of bird or bush/Like nothing else in Tennessee. Hjem til henne, der de elsket i den store sengen. De lå på lakenene, og han forsøkte å sitere dikt i øret hennes. Det var sjelden han husket strofene. Likevel var det herlig sensuelt, leppene hans mot øreflippen, nedover halsen, til nøkkelbeinet, fryden som lyste om ham. En natt knakk sengen sammen av krumspringene deres. Nå for tiden skjer det ikke ofte, men ofte nok, og fortsatt strekker hun seg for å gripe om håret hans. Ikke så trestokkstiv lenger. Enden av stammen der frukten en gang hang. Bøllene i retten er rolige inntil dommen faller; når hammeren slår i ambolten, skriker de og roper og slår om seg, kaller ham fæle ting. Hun har sluttet å dra ned i byen sammen med ham, til det mørkpanelte rommet for å se hva som foregår – hvorfor la seg overøses av slikt? Hey, Kojak! Who loves ya, baby? På kontoret er det et bilde av henne, på stranden, med Joshua, bare guttungen, tett inntil hverandre, mor og sønn, hodene sammen, sanddynene bak dem, endeløse og gressdekte.

Hun kjenner et lite støt mot brystkassen, av luft. Joshua. Ikke noe navn for en gutt i uniform.

Til toppen

Om forfatter Colum McCann

Colum McCann er født i Dublin i 1965. Han har tidligere skrevet to romaner og to novellesamlinger og har vunnet flere litterære priser, blant andre the Pushcart Prize, the Rooney Prize og the Hennessy Award. Han har også vært finalist til the Impac Prize. McCanns bøker har blitt oversatt til en rekke språk. Danseren (2004) var hans første bok på norsk.

Colum McCann bor i New York med kone og to barn. Der skriver han blant annet for The New Yorker og The New York Times Magazine.

«La kloden spinne er et ambisiøst og godt gjennomført verk, skrevet med et synlig pulserende hjerte.» Anne Cathrine Straume, NRK

«Her er det liv og røre, flotte observasjonar og opne sansar, og McCann dansar lett frå den eine lina til den andre og fører lesaren inn i og ut or stadig nye miljø.» Odd W. Surén, Dag og Tid

«Det er et ualminnelig ambisiøst ærend Colum McCann er ute i, men resultatet av anstrengelsene hans er en storslått roman om et New York som er sterkt forankret i sin egen tid samtidig som det speiler vår tid; en roman som er like smertefull, vakker, rørende, rå, uomgjengelig og tiltrekkende som byen selv.» Information

«En svimlende god roman [...] McCanns presise, billedmalende språk gjør La kloden snurre mest av alt til forbilledlig romankunst.» Berlingske Tidende

«Store byer krever store bøker, og Colum McCanns syvende roman lever opp til formatet. Med sin komplekse komposisjon og likevel tilsynelatende så uanstrengte utførelse er det en roman som også lever opp til sin symbolske frontfigurs balansenummer.» Politiken

«En glitrende bragd av McCann» Times Literary Supplement

«En høyst original, vidunderlig roman.» Independent

«En av de mest elektriske, dypeste romanene jeg har lest på flere år [...] en følelsesmessig tour de forceNew York Times

«En av de beste romanene om New York noensinne.» Dave Eggers

«En [...] banebrytende, hjerteskjærende symfoni av en roman. Ingen forfatter har klatret høyere eller dykket dypere i å skrive om New York.» Frank McCourt

«Fortryllende [...] maner frem et portrett av en by og et øyeblikk, svimlende tilfredsstillende å lese og vanskelig å legge fra seg.» Seattle Times

Til toppen