Lukkede rom (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 448
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Habitaciones tancades
Oversatt av: Velsand, Kjersti
ISBN/EAN: 9788202367190
Kategori: Romaner
Omtale: Lukkede rom

Storslått familiedrama fra Barcelona

 

Lukkede rom av Care Santos er en frodig, stor familieroman om hemmeligheter, drama og farlig kjærlighet. Fortellingen utspiller seg rundt et gammelt herskapshus i Barcelona. Og du opplever at du virkelig er i Barcelona. Du kjenner luktene, lydene og byens herlige og spesielle stemning.

I forbindelse med en ombygging av den gamle villaen til familien Lax kommer en godt bevart hemmelighet for en dag. Idet et veggmaleri av husets siste beboer, den berømte maleren Amadeu Lax, blir fjernet, kommer en skjult dør til syne. Døren fører inn til et kott ingen har visst om. I kottet finner de et mumifisert kvinnelik. Det viser seg å være restene av nettopp den vakre Teresa, hun som angivelig skal ha stukket av til Amerika sammen med sin elsker i 1936.


En altoppslukende fortelling

Enkelte romaner er med deg lenge etter at du er ferdig med dem. Lukkede rom er en slik roman. Denne frodige fortelllingen har alt, men slett ikke alt tåler dagens lys ...

Du er i Barcelona. Du opplever spennende epoker, det starter på slutten av 1800-tallet og ender i 2010. Du er med på en spennende reise bakover i tid, og det gjelder å henge med. Care Santos har skrudd sammen en mektig fortelling, det hele starter juledagen i 1932 da varemagasinet El Siglo brenner ned til grunnen, godseierfrue Maria del Roser Goloron dør i sin seng, og sønnen Amadeu tilbringer for første gang deler av natten på rommet til Laia, den tolv år gamle datteren til husets kokke.

Restene av Teresa ...
Når den imponerende villaen til familien Lax åtti år senere skal bygges om til bibliotek, kommer skjulte hemmeligheter for en dag. Amadeu Lax ble en av Spanias største malere, han var den siste som bodde i huset før han døde på 1970-tallet. Bak veggmaleriet av hans vakre kone Teresa finner man et kott ingen visste om, og der finner de restene av nettopp Teresa. Men ifølge familiens krønike stakk hun av til Amerika sammen med sin elsker, bestevennen til Amadeu, i 1936!

Litterær godtepose 
Violeta Lax er kunsthistoriker i Chicago, og barnebarnet til Amadeu. Når liket av hennes bestemor blir funnet, starter jakten på sannheten. Hvordan var egentlig livet i det gedigne herskapshuset i Barcelonas hovedgate? Og hvordan var bestefaren, han som hun alltid har beundret både som person og maler? Familiekrøniken hennes skal vise seg å være full av intrikate hemmeligheter, sjokkerende vendinger, lukkede rom og løse tråder i fleng. Men her er det også lidenskap og romantikk, kunst og historie; dette er rett og slett en litterær godtepose du sjelden opplever i én og samme roman.

Rommene åpnes
Romanen er et portrett av storheten og forfallet til en innflytelsesrik familie i Barcelona, men også et portrett av en by de fleste av oss har et forhold til. Care Santos har skapt en helt egen stemning, og legger brikke etter brikke på plass i det store, magiske puslespillet ved hjelp av vakker prosa, gamle brev, dagens e-post mellom Violetta og moren, og ikke minst kunstneriske beskrivelser av de mest kjente bildene til Amadeu Lax. På den måten åpnes de lukkede rommene, ett etter ett, og etter hvert som sannheten glir av veggene og det frodige persongalleriet avsløres er det umulig å legge boken fra seg. Du trekkes stadig dypere inn i livet til familien Lax, du må bare videre, og får til slutt din belønning. For avslutningen av Lukkede rom er like elegant som resten av denne frodige romanen.

Av Bernt Roald Nilsen 

Til toppen

Andre utgaver

Lukkede rom
Bokmål Ebok 2012
Lukkede rom
Bokmål Lydbok MP3-CD 2012
Lukkede rom
Bokmål Nedlastbar lydbok 2012
Lukkede rom
Bokmål Heftet 2013
Om forfatter Care Santos

Care Santos - født til forfatter!

Care Santos begynte å skrive allerede som åtteåring, og hele livet har hun visst at det var forfatter hun skulle bli. Lukkede rom er hennes kjærlighetserklæring til byen Barcelona.

Det begynte med en dagbok
"Moren min skrev dagbok, og skrivingen hennes sto for meg som litt av et mysterium. Jeg tror jeg begynte å skrive dagbok fordi jeg ville være like mystisk som henne - jeg ville også ha hemmeligheter som ingen andre skulle vite om. Etter å ha betrodd meg til dagboken i tretti år, var jeg i ferd med å miste interessen for disse hemmelighetene, men jeg hadde stadig lyst til å skrive. Kanskje for å forsøke å fange en altfor flyktig virkelighet. For meg er skrivingen knyttet til hukommelsen. Det skrevne ord blir en forlengelse av minnene," forklarer Care Santos.

Det vi har med oss
"Jeg har ofte stilt meg spørsmålet - hva vet jeg egentlig om mine forfedre? I arbeidet med Lukkede rom forsøkte jeg å finne ut mer om oldefaren min, som var industriherre og tilhørte borgerskapet. Det var nærmest umulig å finne ut noe som helst om ham. Faktisk ser det ut til at de færreste av oss vet noe om oldeforeldrene våre, ofte vet vi ikke engang hva de heter. Det synes jeg er helt forferdelig, og det viser hvor flyktig det er, det vi etterlater oss. Violeta, hovedpersonen i romanen, er opptatt av disse tingene på samme måte som jeg var da jeg skrev romanen," understreker Santos.

Bestselger og kritikerfavoritt
Care Santos ble født i 1970 i Mataro, rett nord for Barcelona. Da hun var 14 år gammel vant hun sin første skrivekonkurranse, og som 25-åring fikk hun utgitt sin første bok. Siden har hun gitt ut både romaner, novellesamlinger og dikt, og er i dag en av Spanias mest leste barnebokforfattere. I tillegg underviser hun i litteratur og anmelder bøker for avisen El Mundo. Når hun ikke jobber, bruker hun tiden til å ta seg av sine tre barn - som hun kaller sine aller største kunstverk. Da Lukkede rom kom ut i Spania i fjor, ble den raskt en bestselger og en kritikerfavoritt. Den er foreløpig oversatt til tolv språk.

Går i kloster
Når Care Santos skal skrive, trenger hun fred og ro og tid for seg selv. Borte fra mannen og de tre barna på ti, ni og seks år. Derfor leier hun en celle i et kloster, der hun sitter og jobber. At det er hardt arbeid, legger hun ikke skjul på. "Omgivelsene er svært inspirerende, og her kan jeg virkelig koble meg av fra verden. Jeg arbeider hver eneste dag, uten unntak, ofte mer enn fjorten timer, og til alle døgnets tider. Jeg synes den italienske forfatteren Natalia Ginzberg traff spikeren på hodet da hun sa at skrivingen ikke er en jobb, men en herre. En krevende, streng og alvorlig herre som ikke lar deg hvile et eneste øyeblikk. Slik er det. Samtidig er det viktig å huske at jeg nyter et stort privilegium: Jeg gjør det jeg liker aller best," avslutter Care Santos.

Til toppen

Utdrag

I selvsamme øyeblikk er det altså at Amadeu, som vi nevnte, materialiserer seg, og det til en tid på døgnet da ingen ellers ville ha ventet ham - et år tilbake hadde det vært fullstendig utenkelig. Med alderen - eller er det kanskje med den tiltagende berømmelsen - later han til å bli mer hjemmekjær.
   Det ville ha vært svært uhøflig bare å gå forbi. Vanligvis, med mindre han støter på noen av de andre på sin vei, nøyer han seg med å gi en av tjenestejentene beskjed om sin hjemkomst før han setter kursen for kvistværelset sitt. Torsdag er imidlertid dagen for visitter, og inne i morens salong sitter to damer i livlig passiar. Han stikker innom for å hilse på, men har ikke tenkt å bli lenge. Han har i hvert fall ingen planer i den retning. Men så er det altså Teresa. Hun er rene åpenbaringen, vakker som heltinnen i en operaforestilling. Snart fyller hun atten. Hun er moteriktig kledd, iført et skjørt som når henne til midt på leggen og en kalottlignende hatt med enkel blomsterpynt. Noen lokker av den blonde hårprakten har løsnet fra den kraftige oppsatsen i nakken, og øynene er langt dypere blå enn han husket.
   Ved synet av henne har Amadeu lyst til å ta henne med seg et sted ingen andre vil kunne forstyrre dem.
   Da hun ser ham, er det som om følelsene ikke lar henne puste.
   Den søtlige eimen som ligger i luften, gir salongen et lett preg av fornemt konditori.
   "Når man snakker om solen," hilser Maria del Roser idet sønnen kysser henne på kinnet, "frøknene Brusés og jeg satt nettopp og pratet om deg."
   Amadeu bøyer seg for å kysse Tatí på hånden. Da han nærmer seg Teresa i samme hensikt, gjør hun store øyne, som om han skulle være en luftspeiling.
   "Tatí har vært så elskverdig å invitere oss på Teresas debutball," fortsetter moren. "Jeg regner med at du husker henne? Hun fyller atten år i neste måned."
   "Så du er blitt en voksen dame?" Amadeu snur seg mot de to. "Skal si tiden går fort, man skulle tro det var i går jeg malte Dem med knekort skjørt. Selv om det er lett å fastslå at modellen er blitt meget vakker på disse årene." Teresa rødmer. Amadeu benytter anledningen til å tilføye: "Det skal være meg en glede å by Dem opp til dans på Deres myndighetsdag. Forutsatt at Deres formynderske tillater det, selvsagt."
   Tilfreds registrerer Amadeu hvilken virkning ordene hans har. Det er som om hjertet vil sprenges i brystet på ungpiken. Den eldre søsteren hennes reiser seg og gjør seg klar til retretten, trygg på at visitten har vært umaken verd. Både i lengde og omfang rivaliserer hattefjærene hennes med frynsene i taklampen.
   Maria del Roser rynker brynene ettertenksomt. Da hun gjorde slikt et nummer ut av Amadeus motvilje mot selskapeligheter, glemte hun i farten en avgjørende detalj: Amadeus store svakhet for unge piker.
   Maleren nikker lett, unnskylder seg og forsvinner opp trappen.
   Luftspeilingen forsvinner samme vei.

Til toppen