Måneskinnshagen (Innbundet)

Forfatter:

Corina Bomann skriver så levende og sanselig at hun pirrer lesernes eventyrlyst. Måneskinnshagen er en rik roman som danner et storslått panorama over en tid og et sted det er en nytelse å drømme seg tilbake til.

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 448
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Der Mondscheingarten
Oversatt av: Lane, Miriam Claire
ISBN/EAN: 9788202446697
Kategori: Romaner
Omtale: Måneskinnshagen

En gåtefull fiolin, en hemmelighetsfull hage, en reise i fortiden

Den unge enken Lilly Kaiser driver en antikvitetshandel i Berlin, og lever et tilbaketrukket liv. En kveld da hun er i ferd med å stenge, kommer en mann inn i butikken. Han sier at han har noe til henne, og tar fram en gammel fiolin som Lilly med en gang ser er spesiell. Fiolinen har en inngravert rose på baksiden, og under fôret i kofferten ligger det dessuten et noteark. Stykket som er nedtegnet, har tittelen «Måneskinnshagen». Mannen påstår at fiolinen tilhører Lilly. Men før Lilly rekker å spørre om noe som helst, er mannen forsvunnet.

Hvorfor skulle hun arve et så spesielt instrument, hun som aldri har hatt det minste talent for musikk? Og hva betyr fiolinens rosemotiv?

EN DEILIG BLANDING AV MUSIKK, MYSTIKK OG ROMANTIKK

Corina Bomann skriver så levende og sanselig at hun pirrer lesernes eventyrlyst. Måneskinnshagen er en rik roman som danner et storslått panorama over en tid og et sted det er en nytelse å drømme seg tilbake til.

Fiolinen Lilly får skal vise seg å være starten på et helt usedvanlig eventyr. Sammen med sin gode venninne Ellen og den sympatiske musikkspesialisten Gabriel Thornton begynner hun å forske på fiolinens historie. Samtidig sørger hun over ektemannen sin, som døde tre år tidligere. Kan det være noen i hans familie som har gjort henne til arving av fiolinen? Det tar ikke lang tid før de finner ut hvem som en gang eide det spesielle instrumentet. Rose Gallway levde på begynnelsen av 1900-tallet, og hun var en av datidens beste fiolinister verden over. Historien hennes skal føre dem langt av gårde, til Sumatra på begynnelsen av 1900-tallet.

Fiolinisten som forsvant
Lukk øynene og se for deg et fargesprakende scenario med mennesker i eksotiske klær, salgsboder der det bugner av frukt og kokosnøtter, frodige risåkre, duftende kaneltrær, sjasminbusker og frangiani i full blomst. Dette er Rose Gallways verden, jenta som er datter av en engelsk havnebetjent og en innfødt kvinne. Rose holder konserter for koloniens elite og høster ros og anerkjennelse – helt til hun en dag bare forsvinner, tilsynelatende i løse luften. Etter hvert som Lilly begynner å nøste i det gamle mysteriet, avslører hun dramatiske hemmeligheter – hemmeligheter som får Lilly til å innse at hennes eget liv aldri kommer til å bli det samme igjen.

Ekte leseglede
Samtidig som Måneskinnshagen byr på ypperlig underholdning, gir den også et innblikk i historie, kultur og tradisjoner. Ikke minst: den vakre, frodige naturen. Jeg ser for meg de maleriske indonesiske landskapene, kjenner duften fra krydder og blomster, og hører de magiske tonene når Rose Gallway spiller på fiolinen sin. Og selvsagt hadde ikke Måneskinnshagen blitt den storslåtte romanen den er hvis ikke også kjærligheten på ny hadde blandet seg inn i Lillys liv. Jeg blir sugd inn i fortellingen, lever meg inn i personene og brenner etter å oppklare det gamle mysteriet, mens jeg hele tiden drives til å lese videre. Dette er en leseopplevelse av den gode, gamle sorten, den jeg husker så godt fra da jeg først oppdaget litteraturens vidunderlige verden. Måneskinnshagen er en bok som gir deg lyst til å reise, til å legge ut på nye eventyr – enten det er i fantasien eller i virkelighetens verden.

Av Jorid Mathiassen

Til toppen

Andre utgaver

Måneskinnshagen
Bokmål Ebok 2016
Måneskinnshagen
Bokmål Heftet 2016

Flere bøker av Corina Bomann:

Om forfatter Corina Bomann

Corina Bomann: En hardtarbeidende drømmer

Kanskje var det i sin egen hage Corina Bomann fant inspirasjon til å skrive Måneskinnshagen. Om sommeren er det nemlig der, i lysthuset, hun liker aller best å sitte og skrive.

– Her forviller både bier og sommerfugler seg inn gjennom døren, sier hun i et intervju med tyske Amazon. Men egentlig kan Corina Bomann skrive overalt: På biblioteket, på kafé, venteværelser, tog og buss. Kanskje ikke så rart at det har blitt mange bøker etter hvert.

Mange godbiter i vente
Måneskinnshagen er hennes andre bok på norsk, etter Sommerfugløya, der hun tok oss med til Sri Lanka. Når det nærmer seg jul, kan vi glede oss til den sjarmerende romanen En eventyrlig julereise, og neste vår kommer en ny, stor roman med handling fra Tyskland, Frankrike og Vietnam: Sjasminsøstrene.

Begynte med eventyrene
Interessen for bøker ble vekket allerede da hun ble lest høyt for fra brødrene Grimms eventyr som barn. Hun har fortsatt en gammel eventyrbok med vakre illustrasjoner etter bestemoren. Etter hvert som hun lærte å lese selv, kunne hun ikke få nok, og ville bare lese mer. Hun begynte å dikte opp små historier allerede som åtteåring, og da hun var fjorten år gammel, satte hun seg like gjerne ned og skrev en roman. Det tok litt tid før hun fikk antatt en bok hos et forlag, men siden har det kommet historier på rekke og rad.

Syr historiske drakter
Corina Bomann bruker følgende fem ord for å beskrive seg selv: Fantasirik, energisk, drømmende, humoristisk og grublende. Når hun ikke sitter ved skrivebordet, dyrker hun gjerne en annen lidenskap: Sying.
– Jeg elsker vakre stoffer, og syns det er spennende både å sy klær og å lage ting til huset. Særlig glad er jeg i historiske drakter, som jeg er modig nok til å ta på meg når jeg er på middelalderfestivaler eller andre arrangementer, sier hun til Amazon.

Hobby ble yrke
Selv om Corina Bomann visste tidlig at det var forfatter hun skulle bli, utdannet hun seg til tannlegeassistent og jobbet som det noen år, før hun kunne gjøre hobbyen til sitt levebrød.
– Jeg trivdes godt i jobben, det var lærerikt og jeg traff mange forskjellige mennesker. Utdanningen kommer også godt med når jeg skriver om noe som har med medisin å gjøre, og faktisk også i karakterskildringene. Vi hadde mange sterke personligheter blant pasientene, forteller hun til den tyske bokbloggen Paperblog.

Mye på hjertet
Hun er en disiplinert forfatter, og arbeidsprosessen følger et fast mønster: Etter å ha meislet ut plottet, bruker hun et par måneder på å gjøre research. Selve skrivingen tar ca. et halvt år, og så er det redigeringsarbeid etterpå. Når hun begynner på en ny bok, er hun alltid redd for at hun ikke skal klare å skrive langt nok, men når hun kommer i gang, skjer alltid det samme: Det er så mye hun vil fortelle at hun må skjerpe seg for at det ikke skal bli for langt. Dessuten må det alltid være rom for at leseren kan spinne videre på historien når den er slutt.

 

Av Jorid Mathiassen

Til toppen

Utdrag

«Du store himmel!» Forskrekket slo kammerpiken hånden for munnen da hun så blodet som rant ut mellom Helens fingre. «Er alt i orden?»
     «Det er ingenting,» svarte Helen fattet. Hun kunne knapt kjenne smerten, for det indre raseriet var sterkere og overskygget alle fysiske følelser. «En av strengene røk, jeg var uforsiktig.»
     Egentlig burde hun ha fått ordnet fiolinen med det samme. Men hun klarte ikke å reise seg fra stolen. Hun tvilte til og med på om hun noen gang ville kunne reise seg igjen.
     «Skal jeg hente noe til deg, miss Carter?» spurte kammerpiken rådvill, men Helen ristet på hodet. 
     «Nei, det går bra, Rosie, jeg trenger ingenting.» Tonen var heftigere enn hun egentlig hadde ment.
     «Men du skal snart spille, madam. Fiolinen …»
     Helen nikket fraværende. Ja, konserten. Besøket  hadde endret noe i henne, og hadde også tatt fra henne troen på at hun kunne gjennomføre denne konserten. Kanskje ville det bety slutten på karrieren hennes, men i dette øyeblikk ville Helen bare komme seg bort og kvitte seg med den forbannede fiolinen, som hadde skadet henne på samme måte som musikklærerinnen en gang hadde gjort det. Instrumentet hun hadde fått av en avdød person.
     Med fiolinen i hånden reiste Helen seg og gikk med hevet hode til døren, åpnet den og forsvant ut av garderoben. Hun ignorerte både ropene fra kammerpiken og den ødelagte strengen, som svingte mot leggen hennes. Fra konsertsalen kunne hun høre lyden av musikere som holdt på å stemme instrumentene sine. Helt forgjeves, for konserten ville aldri finne sted. Den forventningsfulle mumlingen fra tilskuerne var også fånyttes.
     Målrettet fant hun veien til bakdøren. Hun overså  scenearbeidernes forundrede blikk. Jeg hører ikke til her. Jeg vil ikke dette. Jeg vil bare ha ro, jeg vil ha …klarhet.
     Fiolinen i hånden hennes ga fra seg en ulyd da Helen åpnet døren, nesten som om den ville advare henne. Kald, fuktig luft strømmet mot henne. På denne årstiden var London spesielt ufyselig om kvelden, men det brydde hun seg ikke om. Kuttet i hånden banket, fiolinen føltes plutselig blytung. Den døde kvinnens øyne jaget Helen og drev henne ut på gaten foran London Hall.
     Det var først da hun hørte den gjennomtrengende tutingen like ved at hun stivnet til, og hun løftet armene i været da hun så de skarpe lysene som kom susende mot henne.

Til toppen