UTDRAG

De fjorten årene jeg bodde i Bergen, fra 1988 til 2002, er for lengst over, det finnes ingen spor etter dem, annet enn som episoder forskjellige mennesker kanskje husker, et glimt i et hode her, et glimt i et hode der, og selvfølgelig alt det som finnes i min egen hukommelse fra den tiden. Men det er overraskende lite. Det eneste som har blitt værende av alle de tusenvis av dagene jeg tilbrakte i denne lille, tranggatede, regnskimrende vestlandsbyen, er noen få hendelser og en masse stemninger. Jeg skrev dagbok, den har jeg brent. Jeg tok noen bilder, dem har jeg tolv tilbake av, de ligger i en liten haug på gulvet ved siden av skrivebordet, sammen med alle brevene jeg mottok på den tiden. Jeg har bladd igjennom dem, lest litt her og der, og det har alltid gjort meg nedstemt, det var en så forferdelig tid. Jeg visste så lite, ville så mye, fikk ingenting til. Men for en stemning jeg var i da jeg skulle dit! Jeg hadde haiket til Firenze med Lars den sommeren, vi var der noen dager, tok toget videre ned til Brindisi, det var så varmt at det føltes som om det brant ute når man stakk hodet gjennom det åpne togvinduet. Natt i Brindisi, mørk himmel, hvite hus, en nesten drømmeaktig varme, store folkemengder ute i parkene, overalt ungdommer på mopeder, rop og støy. Vi stilte oss i kø foran landgangen til det store skipet som gikk til Pireus, sammen med en lang rekke andre, nesten alle unge og med ryggsekker som oss. 49 grader på Rhodos. En dag i Athen, det mest kaotiske stedet jeg hadde vært på, og så sinnssykt varmt, deretter båten ut til Paros og Anti-Paros, hvor vi lå på stranden hver dag og drakk oss fulle på sprit hver kveld. En natt traff vi noen norske jenter der, og da jeg var på do, fortalte Lars til dem at han var forfatter og skulle begynne på skrivekunstakademiet til høsten. De var i full gang med å snakke om det da jeg kom tilbake. Lars så bare på meg og smilte. Hva holdt han på med? At han løy om småting, visste jeg, men mens jeg var der? Jeg sa ingenting, men bestemte meg for å holde meg unna ham i framtiden. Vi dro sammen inn til Athen, jeg hadde gått tom for penger, Lars hadde fortsatt masse igjen, han bestemte seg for å fly hjem dagen etter. Vi satt på en uterestaurant, han spiste kylling, haken glinset av fett, jeg drakk et glass vann. Det siste jeg ville, var å spørre ham om penger, den eneste måten jeg kunne motta penger av ham på, var at han spurte meg om jeg ville låne. Det gjorde han ikke, så jeg la meg sulten. Neste dag dro han ut til flyplassen, og jeg tok bussen ut av byen, hoppet av ved en motorvei og begynte å haike. Etter bare noen minutter stanset en politibil, de kunne ikke et ord engelsk, men jeg forstod at det var forbudt å haike der, så jeg tok bussen tilbake til sentrum, og for mine siste penger kjøpte jeg en togbillett til Wien, en loff, en stor cola og en kartong sigaretter.

Til toppen