Min kamp (Innbundet)

fjerde bok

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2010
Antall sider: 472
Forlag: Forlaget Oktober
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788249507146
Kategori: Romaner
Omtale: Min kamp

Ute i verden

Etter høstens store suksess med de tre første Min kamp-bøkene, innledes nå andre del av Karl Ove Knausgårds romansyklus med Fjerde bok. Den er ikke noe mindre dristig i sin åpenhjertighet.

Flyet lander, det nordnorske landskapet ligger utenfor og en ung mann tar sats. Min kamp. Fjerde bok åpner der den 18-årige Karl Ove er ferdig med gymnaset og har tatt jobb som lærervikar i bygda Håfjord.

Vi er ute av barndommen og trekker frisk luft.

Tiden er kommet for det frie livet med brødskiver til middag og egne musikkplakater på stueveggen. For ikke å glemme: skrivemaskinen. Den er med, og forfatterambisjonene er uttalte. Karl Ove skal ikke bli lærer, selv om han skal jobbe på en skole i Nord-Norge et år, målet med det hele er å legge seg opp penger og bli forfatter.

Min kamp. Fjerde bok bringer oss tilbake til start i Karl Ove Knausgårds forfatterskap. Både i den forstand at romanen skildrer den unge Karl Oves forsøk på skrive litteratur, og fordi Fjerde bok tar utgangspunkt i det biografiske stoffet og det samme stedet i Nord-Norge som Knausgård fiksjonaliserte i sin oppsiktsvekkende debutroman Ute av verden fra 1998.

Frykten for skjensel og drømmen om ry
Fjerde bok er ungdommens og det tidlige voksenlivets bok i Knausgårds romansyklus. Vi følger hovedpersonen Karl Oves bevegelser på et nytt sted, men også tilbake i gymnastiden og en utagerende russetid, og får i tillegg noen spredte glimt av den 40-årige mannen som tenker tilbake på dette, så nylig som i november 2009.

Det er noe uskyldig og forfriskende liketil i anslaget, vi er i 18-åringens tankeverden, samtidig som også denne Min kamp-romanen vekker uro. Det handler om å gjøre seg egne erfaringer, noe som kan oversettes til: å tråkke i salaten. Damer skal erobres, hovedpersonen må få det overstått. Nye forelskelser og seksuelle lengsler skildres inngående. Hovedpersonen står selv på vippen mellom ungdomsverdenen og sin nye voksenrolle. Romanen er en naken beskrivelse av den unge mannens følelsesliv, med alt det fører med seg av sårbarhet, ambivalens og beregnende tilnærmelser. Se opp for sterke scener!

På egne bein
Fjerde bok står på egne bein som en tilsynelatende tradisjonell roman om en ung mann, i tradisjonen etter bøkene som unge Karl Ove har lest: Av Agnar Mykle, Axel Jensen, J. D. Salinger, Charles Bukowski, Kerouac, Ambjørnsen, Saabye.  Bøker om outsidere, som unge mennesker og kommende forfattere identifiserer seg med: «Alt de ville, ville jeg også. Alt de drømte om, drømte jeg også om.» Samtidig kan hele Knausgårds romansyklus leses som en stor roman til sammen, hvor de ulike periodene i Karl Oves liv belyser og fordreier hverandre. Det påfallende er da at den truende farsfiguren her begynner å fremstå som en skygge av seg selv. Som et foruroligende sidespor skildrer romanen tegnene på at faren sklir ut av Karl Oves hverdag og inn i alkoholismen. Parallelt med at Karl Ove lærer seg kunsten å gi faen.

Det som er, brytes mot det som har vært og det som skal komme. Selv om livet står åpent for attenåringen, og romanen er trofast mot blikket hans, to the bitter end

Kaster kortene?
Knausgårds debutroman Ute av verden spøker uunngåelig i bakhodet under lesningen. Spesielt interesserte kan undersøke hvordan persongalleri og episoder er formet, intensivert og kombinert i Ute av verden – og her. Samtidig er landskapet man ser for seg som leser et annet, og denne romanen en annen.

Fjerde bok rommer også en brytning mellom den unge mannens planer og vage forventninger til voksenlivet, og det som faktisk skjer i møtet med andre, i den påtrengende virkeligheten som boka gestalter. En individualist med alpelue, sort frakk og naglebelte skal bryne seg på festing med fiskerne. En forfatterspire skal isolere seg på fritiden for å skrive i sin bolig ytterst i havgapet, samtidig som en nysgjerrig lokalbefolkning stadig ringer på for å komme på kaffebesøk.

Forestillinger om litteratur er et annet tema. Karl Ove skriver Hemingway-inspirerte noveller om sitt alter ego Gabriel i et byggefelt på Sørlandet. Han leser Jan Kjærstads bok Det store eventyret og prøver å forstå seg på tidsskriftet Vinduet, der Kjærstad på dette tidspunktet er redaktør.

Min kamp. Fjerde bok reiser nye spørsmål om litteratur, virkelighet og hvordan romaner blir til. Med den utilslørte beskrivelsen av en ung manns seksualitet, utforsker romanen det som ofte forbigås i stillhet. Det kompromissløse og risikable forsøket på å trenge til bunns i et menneskeliv fra ulike ståsteder, åpner for at også leseren av Min kamp må ta en konfrontasjon med egne forestillinger, eget liv og sitt eget blikk.

Til toppen

Andre utgaver

Min kamp
Bokmål Ebok 2012
Min kamp
Bokmål Heftet 2015

Flere bøker av Karl Ove Knausgård:

Om forfatter Karl Ove Knausgård

Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte i 1998 med romanen Ute av verden. For denne boken ble han, som første debutant noensinne, tildelt Kritikerprisen. I 2004 utga han den kritikerroste romanen En tid for alt. For denne ble han tildelt P2-lytternes romanpris og Sørlandets litteraturpris, og boken ble også nominert til Kritikerprisen og Nordisk Råds litteraturpris. En tid for alt ble kåret til en av de 25 beste norske bøkene de siste 25 år av Dagbladet sommeren 2006.

Karl Ove Knausgård fikk Brageprisen 2009 i kategorien Skjønnlitteratur for Min kamp. Første bok, og ble også nominert til Nordisk Råds Litteraturpris 2010.

Til toppen

Intervju

Litterært selvmord

Hva tenker Karl Ove Knausgård nå?

Av Susanne Hedemann Hiorth

– Hvorfor begynte du i utgangspunktet å skrive en roman om deg selv? Kan du si noe om hva du utforsker eller forsøker å gjøre i Min kamp?

– Jeg forsøker å komme så tett på et menneske som mulig, med håp om at noe annet enn det som gjelder for dette bestemte mennesket, også skal vise seg – altså det sosiale, det kulturelle, det samtidsmessige. Det mennesket jeg kjenner desidert best, og som ikke har noe imot å gå langt i det utleverende, det er meg selv. Så derfor var det der jeg satte ned passerspissen. Så jeg-et er et stoff, et materiale, som jeg skriver romaner ut ifra. At det er romaner, og ikke dagbøker, er en viktig forskjell.

– De første Min kamp-bøkene er en stor suksess, og her i Norge publiseres stadig nye kommentarer fra lesere som knytter bøkene til egne erfaringer og ulike perspektiver. Er du overrasket over denne mottagelsen?

– Ja. Kanskje ikke over problemstillingene i seg selv, men over omfanget alt har fått. Det hadde jeg ikke forestilt meg på forhånd. Det som skjer, er vel at bøkene gir en mulighet til å snakke om ting som det ellers ikke snakkes så mye om, i alle fall ikke i offentligheten. Det fantastiske er at det er litteratur som gjør det mulig.

– Du har kalt Min kamp for et litterært selvmord. Hva innebærer det?

– Det er todelt. Dels skriver jeg om alt jeg har, tømmer det ut, bruker det opp, søker et endepunkt. Det er det litterære mordet. Og så er det mordet på selvet: Hva er igjen av et selv når alt er fortalt? Når alle vet alt?

Min kamp. Fjerde bok beskriver et opphold som lærervikar i en bygd i Nord-Norge, og en ung manns kjærlighetsliv, i likhet med debutromanen din, Ute av verden. Hvordan ser du på forholdet mellom disse to bøkene?

– Jeg skriver jo om livet mitt, og litteraturen er også en del av det livet, og jeg var interessert i den forbindelsen: Hvorfor skrev jeg nettopp den historien i debutromanen? I fjerde bok beskriver jeg et år i livet mitt, nokså nøyaktig ti år før debuten, som utspiller seg på det stedet jeg senere skulle fiksjonalisere. Så det handler om litteratur og liv, fiksjon og virkelighet. Men det man må huske, er at også den nye boken er en roman. Det er i utgangspunktet en enkel roman, men det finnes en kompleksitet i den også, blant annet når det gjelder dette spørsmålet.

– Du skriver nå om den 18-årige Karl Ove, i jeg-form. Er det lettere eller vanskeligere enn å skrive om det som ligger nærmere nåtiden?

– Det er mye vanskeligere å skrive om en attenåring enn om nåtiden. Det finnes en slags umodenhetens tone som er vanskelig å treffe, den klinger så lett falskt. Når jeg skriver om nåtiden, skal jeg ikke representere noe annet, og det er lettere. På den andre siden er det mindre forpliktende å skrive om noe som ligger langt tilbake i tid, mens det som utspiller seg nå, kan være vanskelig eller til og med umulig å skrive om.

Fjerde bok er blitt forhåndsomtalt som ekstrem. Synes du at den bryter noen tabuer?

– Det var vel jeg som sa at den var ekstrem i et intervju med Tore Renberg på Litteraturhuset. Det jeg mente da, var at den var en ekstremt enkel roman, det vil si, den rendyrker noen elementer i en sytten/attenårings verden, og søker ikke kompleksitet, først og fremst. Dagen etter så jeg overskriftene i avisen, at den neste romanen min skulle bli ekstrem. Med store bokstaver ser jo det voldsomt ut. Men tilbake til spørsmålet ditt: Nei, denne romanen bryter ingen tabuer. Den handler om en ung manns følelsesliv, og selv om følelsene er forvirrede, kan jeg ikke se at de bryter noen ting som helst, annet enn med en slags stillhet om enkelte ting, kanskje.

– Du har tidligere trukket fram dagbøkene til både Gombrowicz og Olav H. Hauge som bøker du har vært opptatt av, og i fjor anbefalte du Lars Noréns En dramatikers dagbok i bokklubben Epp. Har dokumentariske utgivelser fra de siste årene vært inspirasjonskilder for deg i arbeidet med Min kamp? Eller forholder du deg bevisst til en tradisjon for bekjennelsesbøker og dagbokromaner?

– Det jeg har vært interessert i når det gjelder de bøkene du nevner, har vært det sterke nærværet av et annet menneske som finnes i dem. Men bøkene mine er romaner, de gestalter en virkelighet, og er dermed nokså annerledes. Noréns bok kom da jeg var i gang med prosjektet, og gjorde det nok lettere å fortsette, gjorde det litt mindre uhørt, det jeg holdt på med. Men jeg er ikke så bevisst når jeg skriver, nesten alt har med intuisjon å gjøre, også dette. Så det jeg sier om bøkene, er som oftest etterrasjonaliseringer.

– Du understreker at Min kamp-bøkene er romaner. Hva er det romanmessige ved dem etter din mening? Handler det om at de gestalter situasjoner og blåser liv i fortiden ved hjelp av en form for diktning? Eller dreier det seg mer om å ta i bruk romanens muligheter til å komme tett på ett menneskes tanker og blikk på verden?

– Det romanmessige har med gestaltningen å gjøre, måten stoffet formes på: Livet leves jo ikke som en fortelling, i sammenhengende scener, men livet i en roman gjør det. Den formen prøver jeg å utfordre på mange måter, kanskje særlig i de to første bøkene, som går langt inn i den dramaturgi-løse virkeligheten, mens de to neste romanene er mer konvensjonelle. Samtidig er det jo slik at alle bøkene til sammen danner en roman; som til sammen gir mange forskjellige innfallsvinkler til det samme livet. Nærhet i litteraturen er også en form, naturligvis, all skriving er det, og det det handler mye om for meg, er å gestalte en væremåte, en tenkemåte og et bestemt blikk på verden så autentisk som mulig, og regelen er vel, jo flere konvensjoner, jo større avstand - så det handler om å finne rett tone, forskjellig fra alder til alder, likevel grunnleggende den samme, på en måte som gjør at romanen ikke er avhengig av handling for å skape en forestilling eller fornemmelse av liv, men kan gjøre det ut i fra ingenting spesielt, som å gå og handle på butikken eller sitte på bussen. Det er der utfordringen ligger, alltid.

– Hva skal du gjøre når du blir ferdig med Min kamp?

– Godt spørsmål! Jeg vet ikke, akkurat nå er det som om det aldri vil ta slutt. Men jeg har mange ideer, så jeg kommer ikke til å bli arbeidsledig.

Til toppen

Utdrag

«Langsomt kom de to koffertene mine glidende på rullebåndet gjennom ankomsthallen. De var gamle, fra slutten av seksti-tallet, jeg hadde funnet dem blant mammas saker på låven da vi skulle flytte, dagen før traileren kom, og straks annektert dem, de passet meg og min stil, det ikke helt samtidsaktige, ikke helt strømlinjeformede jeg gikk for.

Jeg stumpet røyken i askebeger-pælen inntil veggen, løftet koffertene av båndet og bar dem ut på plassen utenfor. Klokken min, som jeg hadde i en kjede i bukselommen, var fem minutter på syv. Jeg tente en ny røyk. Ingenting hastet, det var ingenting jeg skulle rekke, ingen jeg skulle treffe.

Himmelen var overskyet, men luften likevel skarp og klar. Det var noe høyfjellsaktig over landskapet, selv om flyplassen jeg stod utenfor, ikke befant seg mange meter over havet. De få trærne jeg kunne se, var lave og forvridde. Fjelltoppene som endte utsikten, var hvite av snø.

Like foran meg ble en flybuss hurtig fylt opp. Skulle jeg ta den?

Pengene pappa så motvillig hadde lånt meg til reisen, skulle rekke helt fram til jeg fikk min første lønning om en måned. På den andre siden visste jeg ikke hvor ungdomsherberget lå, og å rote rundt i en ukjent by med to kofferter og en ryggsekk ville ikke være noen god start på mitt nye liv.

Nei, like greit å ta en taxi.

Bortsett fra en kort tur til et gatekjøkken i nærheten, hvor jeg spiste to pølser som hvilte i et beger med potetmos, ble jeg værende på rommet i ungdomsherberget hele kvelden, lå i sengen med dynen bak ryggen og hørte på musikk i walkmanen mens jeg skrev brev til Hilde, Eirik og Thomas. Jeg begynte også på ett til Tone, hun jeg hadde vært sammen med den sommeren, men la det vekk etter en side, kledde av meg og slukket lyset, uten at det gjorde noen forskjell, sommernatten var lys, den oransje gardinen glødet som et øye i rommet.

Vanligvis sovnet jeg lett under alle forhold, men denne natten ble jeg liggende våken. Om bare fire dager begynte min første arbeidsdag. Om bare fire dager skulle jeg stige inn i et klasserom i en skole i ei lita bygd på kysten av Nord-Norge, et sted jeg aldri hadde vært på og ikke visste noe om, ikke engang sett bilder av.

Jeg!

En atten år gammel kristiansander, nettopp ferdig med gymnaset, nettopp flyttet hjemmefra, uten annen erfaring fra arbeidslivet enn noen kvelder og helger på en parkettfabrikk, litt journalistikk i lokalavisa og en måneds nettopp avsluttet sommerjobb på et psykiatrisk sykehus, var det som nå skulle bli klasseforstander for syvende klasse ved Håfjord skole.

Nei, sove klarte jeg ikke.

Hva ville elevene synes om meg?

Når jeg kom inn i klasserommet den første timen og de satt på plassene sine, hva skulle jeg si til dem?

Og de andre lærerne, hva i all verden ville de tenke om meg?

En dør ble åpnet i gangen, det lød musikk og stemmer. Noen gikk småsyngende bortover korridoren. Et rop lød, «Hey, shut the door.» Like etter ble alle lydene lukket inne igjen. Jeg la meg over på den andre siden. Det underlige ved å ligge i en opplyst natt gjorde vel også sitt til at det var vanskelig å sove. Og når tanken på at det var vanskelig å sove først var etablert, ble det i alle fall umulig.

Jeg stod opp, dro på meg klærne og satte meg i stolen foran vinduet
og begynte å lese. Dødt løp av Erling Gjelsvik.

Alle bøkene jeg likte, handlet dypest sett om det samme. Hvite niggere av Ingvar Ambjørnen, Beatles og Bly av Lars Saabye Christensen, Jack av Ulf Lundell, On the road av Jack Keruac, Last exit Broadway av Hubert Selby, Roman med kokain av M. Agejev, Koloss av Finn Alnæs, Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle, de tre bøkene om bestialitetens historie av Jens Bjørneboe, Gentlemen av Klas Östergren, Ikaros av Axel Jensen, Catcher in the Rye av J.D. Salinger, Humlehjerter av Ola Bauer, Postkontoret av Charles Bukowski. Bøker om unge menn som ikke fant seg til rette i samfunnet, som ville ha noe mer ut av livet enn rutiner, noe mer ut av livet enn familie, kort sagt, unge menn som avskydde borgerligheten og søkte friheten. De reiste, de drakk seg fulle, de leste og de drømte om den store kjærligheten eller om den store romanen.

Alt de ville, ville jeg også.»

[...]

------------------------------------------------------------------------------------


«Det er slik jeg husker det. Men kan det ha vært slik?

Det hendte usannsynlige ting der oppe, det som bare ett år tidligere ville ha fortonet seg som dypt fremmed, og kanskje også umulig, og som bare ett år etter var innhyllet i det samme, dypt fremmed og umulig var det som hendte meg den gangen, det var fullkomment normalt og selvfølgelig da jeg bodde der.

Nils Erik som hadde tatt med seg dykkerutstyret sist da han var hjemme i jula, og som på vårparten kunne gå ned på brygga iført våtdrakt og ta på seg dykkermaske, svømmeføtter og surstoffbeholder, sette seg på kanten med en harpun i hånden og gli ned i det klare, gjennomsiktige vannet, en skjelvende figur som ble svakere og svakere og til sist forsvant helt, for å komme til syne ti minutter senere med en fisk spiddet på harpunen, som han kokte til middag.

Hendte det?

Hadde han dykkerutstyr?

Harpunerte han fisk til middag etter skoletid?

Jeg har aldri dratt tilbake dit, men har av og til mareritt om det, virkelig forferdelige mareritt, som ikke består av noe annet enn at jeg kommer kjørende inn i bygda igjen etter alle disse årene. Det er tydeligvis ille nok.

Hvorfor?

Hendte det forferdelige ting der? Gjorde jeg noe jeg ikke skulle ha gjort? Noe forferdelig? Jeg mener, utover å rave full og ukontrollert rundt om nettene?

Jeg skrev en gang en roman som utspilte seg der. Den romanen skrev jeg i blinde. Jeg hadde ikke en tanke for forholdet mellom fiksjon og virkelighet, for en verden åpnet seg når jeg skrev, den betydde en stund alt for meg, og bestod dels av beskrivelser av virkelige bygninger og mennesker, for skolen i den boken er skolen slik den var da jeg jobbet der, dels av oppdiktede, og først da alt var skrevet og romanen gitt ut, begynte jeg å tenke på hvordan det ville bli oppfattet der oppe, blant dem som kjente den verdenen jeg beskrev, og som kunne se hva som var tilfellet og hva som ikke var det. Det hendte jeg lå våken om nettene av redsel for det. Historien var jo ikke tatt ut av luften. Tvert imot, det var i luften den lå. Jeg arbeidet som lærer der oppe ett år, og når jeg av og til kunne glede meg over å skulle gå på jobb om morgenen, var det fordi hun var der.»

Til toppen