Opp Oridongo (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2009
Antall sider: 272
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202308001
Kategori: Romaner
Omtale: Opp Oridongo

En helt spesiell og vakker kjærlighetshistorie

Til en liten øy på Nordvestlandet ankommer en dag en mann med hatt og koffert. Han er rundt femti, har tatt et nytt navn og lagt fortiden bak seg. Han har fått et par brev fra en kvinne på øya, hvor hun inviterer ham til å komme på besøk. Men Ulf Vågsvik har pakket for å bli.

Opp Oridongo er en vakker og urovekkende roman om et lite samfunn som rystes av dramatiske hendelser. Og en helt spesiell kjærlighetshistorie mellom to godt voksne mennesker.


En varm og vakker roman

Er det mulig å leve to forskjellige liv? Først ett med straff og fortvilelse. Og så ett fylt av moden kjærlighet fra den du tar oppvasken sammen med? Ja, sier Ingvar Ambjørnsen. Men først må du komme deg opp Oridongo. Helst på enmannslugar.

Ulf Vågsvik har sonet sin dom, og vært avsondret fra hverdagen i mange år. Han er en skadet person, og har blitt pisket gjennom barndommens gater, fotballbaner, skoleklasser og andre offentlige pinsler. Han har hatt mistanker overfor alle, stengt verden ute, og vært sta som et esel. Så legger han ut på den lange veien opp den mørke floden, Oridongo. Da invitasjonen fra Berit på Vaksøy kommer, er det muligheten han har ventet på. Hun har hatt slag, og trenger omsorg og nærhet. Han selv øyner enden på Oridongo i horisonten.

En sånn som deg …
Opp Oridongo er en varm og vakker roman om kjærlighet. Om en som tenker annerledes, og klarer å rette blikket framover etter å ha gått baklengs halve livet. Berit har mistet sin Magne, og datteren Lily har flyttet hjemmefra. En dag står Ulf i døra med en pappkoffert. Vi aner en dunkel fortid og en malstrøm av et sjelsliv. ”Tenk å få møte en sånn som deg,” sier Berit. En sånn som meg, tenker Ulf. Det var jo akkurat det han helst ikke ville høre i sitt forrige liv. Men nå?

Om å ta grep …
Ambjørnsen har denne gangen skrevet en vakker og lyrisk fortelling om å ta grep i sitt eget liv. Ulf har gjort det ved å reise opp Oridongo. Etter mange og lange omveier har han funnet en å ta oppvasken sammen med, mens hurtigruten glir forbi i sundet og Miles Davis tar seg av den vanskelige stillheten. En som både trenger ham og gir ham nytt håp. Men helbredelsen hans er så skjør, så skjør. Fantasi og sjalusi og andre spøkelser innhenter ham og prøver å ødelegge forholdet til Berit og de andre som liksom er normale.

Øyas egen vågsviking …
Sakte, men sikkert kaster Ulf seg ut i livet. Og inn i kjærligheten. Den indre lykken når han mestrer de små ting. Sorgmunter stolthet når han bidrar i lokalsamfunnet. Han uttaler seg om en bro til fastlandet. Om en hollandsk familie som snart skal flytte til Vaksøy. Så kommer klerkene til øya, og ting begynner å skje. Et tragisk dødsfall. En savnet sønn. En mystisk brann. Ulf er sentral i dramaet, og blir øyas egen vågsviking. Han drar nytte av reisen opp Oridongo da det røyner på for lille Tom, som svever i sin egen sfære. Det er så vakkert skildret at du griper deg selv i å tenke at den turen opp Oridongo kan alle og enhver ha godt av å gjennomføre. For hvem kan vel ikke tenke seg et nytt liv?

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Det er i det dypt menneskelige, ikke minst i samspillet mellom Ulf og Berit, at Ambjørnsens bok virkelig griper sin leser

Tone Velldal, VG

Andre utgaver

Opp Oridongo
Bokmål Lydbok-CD 2009
Opp Oridongo
Bokmål Nedlastbar lydbok 2010
Opp Oridongo
Bokmål Lydbok MP3-CD 2009
Opp Oridongo
Bokmål Heftet 2010
Opp Oridongo
Bokmål Ebok 2009

Flere bøker av Ingvar Ambjørnsen:

Om forfatter Ingvar Ambjørnsen

FORFATTERportrettet
Ingvar Ambjørnsen intervjuet av Bernt Roald Nilsen  
 
Elling eller ikke Elling …

”Hvis jeg visste hva som skulle skje, ville jeg kjede både meg og leserne. Innholdet kommer når jeg setter meg til. Opp Oridongo er ikke noe unntak.”

Ingvar Ambjørnsen vet som regel lite når han setter seg til. Men en idé har han alltid. Denne gang kom ideen da han fikk en kunstkalender til jul i 2007. Han bladde om til januarflaket, til et bilde laget av kunstneren Jack Vettriano. The Drifter var tittelen. En bykledd mann med hatt og koffert på en strand med klipper i bakgrunnen. Mannen hørte ikke hjemme der. Hvem var han? Hvor kom han fra? Hva skulle han? Det var godt nok for Ambjørnsen.

Moden kjærlighet
Et år senere er ideen blitt en roman om moden kjærlighet. To godt voksne mennesker med høyst forskjellig bakgrunn treffer hverandre. Ulf Vågsvik er en skadet person, slett ingen damenes Jens og med en noe dunkel bakgrunn. Kanskje har han sonet en lang dom. I løpet av soningen har han blitt kjent med Berit på Vaksøy, som har hatt slag og mistet mannen sin. Så en dag står Ulf på stranda på Vaksøy med hatt og pappkoffert. Han søker et tilfluktssted i livet, og finner det på reisen opp Oridongo.

Kongen av Vaksøy
”Jeg fant på en øy som ikke finnes, og det er mange av dem langs den norske kysten,” sier Ambjørnsen med et skjevt smil. ”Da jeg skrev, var jeg kongen av Vaksøy og bestemte alt. Naturen. Utsikten fra huset til Berit. Hvor ting skulle skje. Hvem som bodde der, og hvem som skulle komme. Det ville vært dumt å researche et helt spesielt sted, og så la det skje der. Jeg har ikke bodd i Norge siden 1980-tallet og kjenner ikke lenger de norske kodene,” sier han.

Fysisk avsondring
Men han kjenner kodene for å skrive en varm kjærlighetsroman. En annerledes roman med en rar tittel, tatt fra den type reiselitteratur som befant seg i mange norske hjem etter krigen. Kanskje er Oridongo en flod inne i mørkeste Afrika, kanskje ikke. I Ambjørnsens herlige miks av fakta og fantasi får vi assosiasjoner til en reise i en båt. En fysisk avsondring fra resten av verden. Og Ulf har utvilsomt vært låst inne i lang tid. Han har tatt den lange veien opp den mørke floden før han fant en slags frihet sammen med Berit på Vaksøy. Ifølge Ambjørnsen.

Oridongo-leken
”Ulf gjør bruk av Oridongo-leken sin i møtet med Tom. Akkurat som Tom har han svevd i sin egen sfære. Vært gutten som låste seg inne i seg selv. Mange har spurt meg om Ulf egentlig er Elling. Det overlater jeg til leseren å avgjøre. Men jeg synes det er interessant at de som har lest boka, deler seg i to: De som sier at denne karen kjenner vi fra før, og de som sier at den tanken har aldri slått dem,” sier Ingvar Ambjørnsen med et smil. Kanskje har han vært vag med vilje, og gjort forbindelseslinjene til Elling både opplagte og tvilsomme. Uansett er han ikke fremmed for tanken om å dra til Vaksøy en gang til.

Helt hekta på å skrive
Om Ambjørnsen er på Vaksøy nå, vet vi ikke. Men én ting er sikkert: Han er i gang med en ny roman. Han var kanskje i gang samme kvelden som siste linje av Opp Oridongo ble skrevet. For det er sånn han er. En lykkelig skrivenarkoman. Rett og slett helt hekta på å skrive, som han selv uttrykker det. Det tok ti år før han fikk antatt det første manuset, og siden har det blitt 40-50 bøker, han er ikke helt sikker. Han setter seg til hver dag etter middagen, og skriver til han kryper til køys. Dagtida går med til andre gjøremål. Lese aviser, svare på mailer fra leserne, gjøre kjedelige kontorsaker. Men når mørket faller på i Hamburg, er det én ting som gjelder for Ingvar Ambjørnsen. Å søke tilflukt i sitt eget skriveunivers.






Ingvar Ambjørnsen er født i 1956, debuterte i 1981, og har utgitt bøker i flere sjangre – romaner, kriminalromaner, novellesamlinger, barne- og ungdomsbøker og essaysamlinger. Hans store gjennombrudd kom med romanen Hvite niggere (1986). Kritikerne fikk for alvor øynene opp for novellisten Ambjørnsen med Natt til mørk morgen (1997). Med de fire romanene om Elling – Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996) og Elsk meg i morgen (1999) – ble han en av våre mest leste samtidsforfattere. Flere av bøkene til Ambjørnsen er filmatisert, og filmen om Elling ble nominert til Oscar i 2001. Teaterstykket basert på bøkene settes opp over store deler av verden.


Om de fire romanene om Elling skrev pressen blant annet:


UTSIKT TIL PARADISET (1993)
 ”Det er en tett, omhyggelig velkonstruert, lavmælt og dirrende trist roman.”
                         Kjell Olaf Jensen, Arbeiderbladet


FUGLEDANSEN (1995)
”Fugledansen er en vidunderlig roman, holdt i skjæringspunktet mellom latter og gråt, mellom den store munterhet og den dype sorg.”
                          Terje Stemland, Aftenposten


BRØDRE I BLODET (1996)
”Det er fåfengt i en kort anmeldelse å yte full rettferdighet til Ambjørnsens humor og dype menneskelige innsikt … Både stil og innhold står til 20.”
                           Tinic Talén, VG

ELSK MEG I MORGEN (1999)
”Og skam over dem som nekter å ta Elling opp i det gode litterære selskap av udødelige figurer der han rettelig hører hjemme.”
                            Øystein Rottem, Dagbladet

Til toppen

Utdrag

Så sitter vi nede i halvmørket og hører på jazz.
   Og på tåkeluren ute fra Skarven.
   Det er noe dypt melankolsk med den lyden. Som sørgende raut i natten. Om dagen legger jeg nesten ikke merke til den, men om kvelden, når lyden av luren blander seg med for eksempel Miles Davis som blåser i sin lur … Da oppstår det en underlig stemning i stuen. Og jeg tenker at den er verken god eller vond. At den ligger utenpå alt. Utenfor.
  
   En av disse kveldene sier hun: ”At jeg skulle møte en sånn som deg!”
   Bare denne setningen, som liksom blir hengende i rommet.
   Og jeg merker til min forundring at jeg bare lar den henge.
   Hun ser på meg og smiler, med hodet litt på skakke. Som så ofte ellers, 
   tenker jeg. Men likevel er det noe annet, noe nytt. ”En som deg.”

   Det er en ord-kombinasjon jeg til nå ikke har tålt. Det har sine årsaker. Jeg har hørt den så ofte opp gjennom livet, den har alltid vært negativt ladet. En sånn som deg.
   Med slike formuleringer har de pisket meg fra barndommens gater og fotballbaner, tvers gjennom grunnskolen, ut og inn av trygdekontorer og andre offentlige hulrom, til slutt opp Oridongo, helt til …
   Til her og nå.
   Men så tåler jeg det. Så gneldrer jeg ikke et eller annet tilbake, fordi jeg brått blir oppmerksom på denne valøren, denne hårfine svingningen i stemmen hennes, den som varsler om en stor ømhet. For meg. For en som meg.
   Jeg spør ikke engang hva hun mener.
   Venter.
   Nei … Det er vel egentlig ikke det jeg gjør heller … Lukker bare øynene. Hører henne komme over gulvet, og sette seg på skipskisten ved siden av stolen. Ikke på fanget denne gangen, altså. Nei vel. Hånden hennes som stryker over det – (hvis jeg da skal våge å tro henne) – velskapte øret mitt. Konkylien.
   ”Du bare kom,” sier hun. ”Med den lille, dumme kofferten din. Med pappkoffert til Vaksøy! Du store all verden! Den holdt halvveis fra fergen til Viken.”
   ”Tja,” sier jeg. ”Hva skulle jeg med den? Jeg hadde jo nådd reisens mål. Så å si. Det er jo bare en halvtime videre med traktor.”
   Det humres i stuen.
   Finnes det vakrere lyder i verden? Enn den fra en mann og en kvinne som sitter sammen og humrer i skumringen, mens det knitrer i vedovnen?
   En ren latter ville ha blitt noe ganske annet. Det er noe med denne lavmælte humringen. Noe intimt og inneforstått.
   ”Ubedt og freidig,” fortsetter hun, ”Nei, ikke freidig. Det var egentlig helt uskyldig. Det har jeg forstått.”
   ”Nå, nå … Jeg var vel ikke direkte ubedt. Eller mente du aldri det du skrev?”
   ”Du får komme oppover på besøk. Det var vel det jeg skrev, tror du ikke? Og så flyttet du inn med seks underbukser, tre par sokker og fire skjorter. Men du la deg på divanen. Du gjorde det. Du var snill og forsiktig gutt.”
   Til det siste sier jeg ingen ting.

Til toppen