Jeg skjønte jeg måtte gjøre noe. Men hva? Alt lå fast, jeg ville ikke forandre noe, turte ikke forandre noe, så måtte jeg. Så var det ikke mulig. Alt var galt, men alt var riktig,
jeg forsto ikke hva som var viktig. Ordene stemte ikke, jeg var begynt å tvile, jeg var ikke vant til å tvile, jeg klarte ikke det engang. Tenkte jeg ville ha godt av å komme bort, komme på andre tanker. Få avstand og nye perspektiver, det er sånt de sier på radioen, i reisemagasinene, at man får nytt syn ved å forflytte seg, at ting fortoner seg annerledes
langt borte fra. Hvordan annerledes, går noe vekk? En bruker leverte inn en reisebok om Cuba og fortalte at han hadde hatt det bra, at øya var trygg, så lånte jeg den boka, så tilfeldig var det.
      Bestilte turen en dag høstmørket var ugjennomtrengelig klokka fire om ettermiddagen og det ene glasset vin ikke fordrev melankolien. Katten som kom hver kveld for å få melk uteble og jeg savnet den. Jeg hadde penger. Foreldrene mine var døde, huset solgt, sønnen flyttet til Stockholm for å studere, jeg hadde ikke noe forhold. En frihet jeg måtte benytte meg av, sa de få jeg snakket med.
      Gikk på nettet og bestilte Cuba-tur med hjertet i halsen, men jeg måtte ikke dra. Betalte dyrt, men behøvde ikke reise. Det ble ikke billigere av at jeg dro, argumenterte jeg og skjøv datoen vekk, jeg ville ikke diskutere med meg selv. Det er lett å ta initiativ til sånt som ikke skal realiseres før om lenge. Jeg fikk vanskelig for å sove, det var et dårlig tegn, søvn var blitt gleden min. Jeg var ikke sulten lenger. Måtte ikke passe vekten som før da jeg var glupsk, jeg var ikke glupsk lenger. Begjæret forsvinner, tenkte jeg, men med langsomheten kom en annen form for sanselighet, som ikke kan forenes med uro, rastløshet. En god kopp kaffe om morgenen, en vellagret ost,ett godt glass vin. Kvalitet, ikke kvantitet lenger, under høststjernen altså. Nå skulle den gode kaffen drikkes under
en annen sol, det ene glasset vin inntas ved havet, sånn formulerte jeg meg.

Til toppen