| Forfatter: | Isabel Allende |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2008 |
| Antall sider: | 359 |
| Forlag: | Gyldendal |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | La suma de los días |
| Oversatt av: | Risvik, Kari og Risvik, Kjell |
| ISBN/EAN: | 9788205379961 |
| Kategori: | Romaner |
«Kanskje er vi her i verden for å søke kjærlighet, finne den og miste den igjen. For hver tapt kjærlighet åpner det seg et sår. Jeg er full av stolte arr.»
Dette skriver Isabel Allende ved sin datters sykeseng i 1991. 28 år gamle Paula ligger i koma. I løpet av månedene på sykehuset begynner Isabel å fortelle historien om familien deres til den bevisstløse datteren. Mens hun forteller, trer forfedrene frem for våre øyne, vi får høre både frydefulle og bitre barndomsminner, fantastiske anekdoter om ungdomsår, de mest intime hemmeligheter fortalt med øm hvisken.
Livet uten Paula
Fortellingene Isabel hvisket til Paula ble til boka ved samme navn som kom ut i Norge første gang i 1995. Det er en gripende skildring av å miste en datter, som ikke lar noen lesere stå uberørt tilbake. De hudløse memoarene er av det slaget man leser i ett strekk, lik en spenningsroman, uten å våge å trekke pusten. Og nå, nesten tyve år etter det hjerteskjærende tapet av datteren, fortsetter Isabel sin fortelling. Stilet som et brev til datteren, oppdaterer hun Paula om alt som har skjedd med familien siden hun forlot dem. Skjønt Paula vet kanskje det meste allerede, for i Isabel Allendes verden er det rom for ånder som våker over sine kjære fra det hinsidige.
Moderne kjærlighetshistorie
Summen av dagene er en livsklok og varm historie om levd liv og en bemerkelsesverdig familie. Allende tar oss med på en reise rundt jorden til fjerne steder for å finne inspirasjon, på adskillelser og møter, kjærlighet, skilsmisser og forsoninger. Fundamentet for alt er kjærligheten mellom en mann og en kvinne i moden alder, som har gjennomlevd mye sammen - uten å miste sin lidenskap eller humor.
Allende og hennes kjære lever i en moderne familie med all dens turbulens. En narkoman datter, et alvorlig sykt barnebarn og en svigerdatter som plutselig går hen og blir biseksuell - og forelsker seg i et annet familiemedlem - er bare noen av prøvelsene de går gjennom. Men selv om konfliktene iblant synes uoverkommelige, knyttes de sammen av sterke bånd og en fast beslutning om å overleve.
Tett på forfatteren
Paula og Summen av dagene er uforglemmelige bøker som bringer leseren fra latter til tårer og tilbake igjen, gjennom tragedier til sensualitet og visdom. De makeløse karakterene fra Allendes fiksjon, de synske, de revolusjonære og ikke minst den undrende kvinnen som overlever gjennom sin historiefortelling, befolker disse bøkene, som kanskje er Allendes vakreste romaner. Vi kommer tett på en verdenskjent forfatter som har opplevd det meste i livet av gleder og sorger. Og ikke minst kommer vi bak kulissene på klassikere som Åndenes hus og Eva Luna forteller, og oppdager at den verdenen som Allende beskriver er hennes egen forheksede virkelighet. Gå ikke glipp av denne leseopplevelsen!
På denne turneen var jeg kledd i sort fra topp til tå under foregivende av at det var en elegant farge, for jeg ville ikke innrømme for noen, ikke engang meg selv, at jeg bar sorg.
«Du ser ut som en chilensk enke,» sa Willie og ga meg et rødt brannmannstørkle. Jeg husker ikke lenger hvilke byer jeg kom til, hvem jeg ble kjent med, ei heller hva jeg gjorde, og ikke spiller det noen rolle, bare at jeg møtte Ernesto i New York. Din mann syntes det var så rørende da jeg fortalte at jeg arbeidet på noen memoarer om deg. Vi gråt sammen, og summen av vår bedrøvelse utløste et haglvær.
«Det pleier å hagle om vinteren,» sa Nico da jeg nevnte det i telefonen. Jeg tilbrakte flere uker langt borte fra mine kjære, i en hypnotisk forfatning. Om kvelden stupte jeg ned i ukjente senger, sanseløs av sovetabletter, og om morgenen ristet jeg av meg marerittene med beksvart kaffe. Jeg snakket med dem i California i telefonen, og til mor fakset jeg brev som ble utvisket av tiden, for de ble trykt med et lysømfintlig blekk. Mange av den tidens begivenheter er gått tapt, og jeg er sikker på at det er best slik. Jeg telte timene som gjensto før jeg kunne dra hjem og skjule meg for verden. Jeg ville sove hos Willie, leke med barnebarna mine og trøste meg med å lage halskjeder i verkstedet til min venninne Tabra.
Jeg hørte at Celia gikk ned i vekt til tross for svangerskapet, i stedet for å legge på seg, at barnebarnet mitt, Alejandro, allerede gikk med ryggsekk til barnehagen, og at Andrea måtte ta en øyeoperasjon. Hun var bitte liten, hadde noen gylne fjoner på hodet og skjelte som bare det, det venstre øyet gikk dit det selv ville. Hun var stille og innesluttet, jeg hadde inntrykk av at hun alltid pønsket på et eller annet, og hun suttet på tommelen med et godt tak i en bomullsklut - sin «tuto» - som hun aldri ga slipp på. Du var ikke så glad i barn, Paula. En gang du var på besøk og skulle skifte bleier på Alejandro, tilsto du at jo mer du var sammen med nevøen din, desto mindre lyst fikk du til å bli mor. Andrea fikk du aldri lære å kjenne, men den natten du døde, lå hun og broren hennes og sov ved fotenden av sengen din.
