| Forfatter: | Sofi Oksanen |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2010 |
| Antall sider: | 332 |
| Forlag: | Oktober |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Puhdistus |
| Oversatt av: | Farbregd, Turid |
| Serie: | Estlandskvartetten |
| Serienummer: | 2 |
| ISBN/EAN: | 9788249506545 |
| Kategori: | Romaner |
Av Vigdis Hjorth
En ganske alminnelig dag i 1992 i Vest-Estland kjemper den gamle kona Aliide med ei motbydelig spyflue fra avløpsgrøfta mens hun pirker seg i en gulltann. Da oppdager hun en merkelig bylt på gårdsplassen. Hun nærmer seg svært mistenksom. Det viser seg å være en forkommen ungjente med klær av åpenbar vestlig kvalitet.
Full av uvilje får Aliide henne inn. Gir henne omsider mat og et bad. De to kvinnene er fryktsomme, svært på vakt, begge åpenbart i pressede situasjoner. Men etter hvert utvikles en slags samtale, og historiene rulles opp, den ene verre enn den andre. De henger i hop med mange slags tråder og er uløselig vevet sammen med dramatiske verdenshistoriske begivenheter.
For oss som lever i et relativt fredelig skandinavisk sosialdemokrati, er det vanskelig å forestille seg hvilke menneskelige utfordringer politiske regimeskifter som herjer i andre deler av verden medfører. Det vil si, ikke etter å ha lest denne boka. Så medrivende og spennende at jeg først etter endt lesning forstår at jeg på den mest underholdende måte har blitt undervist i europeisk historie og samtidig fått noen grundige forelesninger som kunne hatt overskriften «politikkens psykiske følger».
II
På midten av 1930-tallet var Estland en selvstendig stat. Så kom russerne. De var ikke særlig hyggelige. Så kom tyskerne. Det var en lettelse i begynnelsen, så var ikke det så hyggelig lenger. Så kom russerne tilbake, og landet ble innlemmet i det kommunistiske Sovjetunionen. Så falt muren.
Hvem skal man være tro mot når livet er vanskelig? Nasjonen? De som til enhver tid styrer? Slåss for et selvstendig Estland eller med tyskerne mot russerne? Eller bli en god kommunist? Rømme til vesten? De forskjellige livsvalg splitter familier, skaper fiendskap og andre umulige relasjoner. Mistenksomhet og utroskap regjerer. Hvem er venn og hvem er fiende, når og hvor, når det som er galt den ene dagen er riktig den neste? Det går fort i svingene, skjebnevalg må tas i løpet av minutter og konsekvensene er uante.
Disse dilemmaene tematiseres ikke direkte i boka. De vises fram gjennom handling og situasjoner. Vi er i menneskenes hverdag. Deres helt konkrete arbeid på gård, kuluk eller bordell. De lukter løk, konsulterer trollkoner, pusser tennene med koks for å få dem hvite. Gullet plukkes fra tennene til dem som omkommer under tortur i kommunehusets kjeller og ender i munnen på andre. Tannlegen er ikke tannlege, men i hvert fall lært opp av en tannlege i en leir i Sibir. Boret går så leseren kjenner det i jekslene, ja vi kjenner regimeskiftene på kroppen.
Sentralt i boka er den lille vest-estiske gården der Aliide bor når den unge jenta kommer. Livet der, innhøstning og matlaging, sokkestrikking og overlevelse under skiftende politiske systemer som gjør hverdagen utfordrende, fysisk og psykisk. Tørkede urter, hjemmelaget ringblomstsalve, såpekoking! Før bodde det mange på gården, hvor er de blitt av? Og jenta som har rømt fra en brutal hallik i Berlin, hvorfor løper hun dit? Til Tyskland dro hun som så mange andre ungjenter fra det russiske Vladivostok for å søke lykken. Venninnen Oksanka kom jo på besøk derfra til barndomsgata med silkestrømper, reveboa og et smil uten svarte plomber. Zara vil også dit!
Alle vil et annet sted, men mulighetene er ikke akkurat legio. Som det tidlig heter om den gamle kona: «Aliides framtid var den gang allerede forbi». Menneskene går på line i denne boka, og leseren får følelsen av å gjøre det samme, så ulidelig nervepirrende er det. Samtidig jordnært, konkret og så sanselig at vi kjenner lukten av surdeigsbrødet som bakes etter at deigen har hevet i to døgn, settes i ovnen med en skål saltet kjøtt som fettet smelter på, det dypper de brødet i før de spiser. Smaken av bringebærskummet når det kokes bringebærsyltetøy, øynene som renner når pepperroten rives til vintersalaten, soppsanking, sopptilberedning, løk igjen. Syltede agurker og ferske agurker blandet med rømme og dill. Kokte griseører! Jeg har aldri lest en bok med slike medrivende, sultskapende beskrivelser av god, gammeldags matlagning. Jeg får lyst til å flytte til en estisk landsby, kjøpe en ku og leve i pakt med naturen og årstidenes gang. Til jeg blar om til neste side og leser om den av myndighetene etterlyste Hans som må leve i skjul på et kott mens hans kone og datter er tvangssendt til, ja Vladivostok og på siden etter om nittitallets menneskesmugling, tvangsprostitusjon, vold, fornedring.
«Mangslungen», «viktig» og «fargerik» blir fattig-ord i møte med denne boka. Løp og kjøp! Det vil si: Ikke avbestill.
| Utrenskning | |||
| Bokmål | Heftet | 2024 | |
| Utrenskning | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2021 | |
| Utrenskning | |||
| Bokmål | Ebok | 2024 | |
Av Vigdis Hjorth
– Du beskriver på en brutal måte hvordan historiske og politiske begivenheter påvirker forholdet mellom mennesker; familie, venner, naboer. Folk som har vokst opp og levd hele livet i det samme vestlige landet – og med foreldre som har gjort det samme – som meg selv – har ofte følelsen av at historiske og politiske begivenheter har lite med deres hverdagsliv å gjøre. Hvordan ser du på det, med dine multikulturelle øyne?
– Vi er alle påvirket av vår bakgrunn. Du vet ikke hvem du ville vært om du hadde vokst opp i et annet land og fått en annen utdannelse. Neppe den samme i hvert fall. For eksempel betyr ordene «menneskerettigheter » og «ytringsfrihet» noe helt annet i Øst-Europa enn i Vesten.
– Du beskriver hvordan folk i Vladivostok er redde for «Volgaene». «En svart regjeringsbil er alltid en svart regjeringsbil». Tror du mennesker som har opplevd den slags frykt kan utvikle tillit til myndighetene? Eller vil de være skeptiske, også om de skulle komme til å bo i et demokrati?
– Vel, Russland er ikke noe demokrati og har aldri vært det. Selv om Estland nå er demokratisk, finnes det ikke noen lang tradisjon for demokrati som for eksempel i Finland. Etter at Sovjet kollapset, ble det fullt kaos i Russland, og også i dag er det mange russere som tenker på demokratiet som et vestlig fenomen, et slags importert produkt, noe det også er. Det har ikke foregått noen utvikling som har kunnet skape et solid grunnlag for demokrati. Regjeringene i andre baltiske stater har vært eller er svært korrupte, og tilliten til myndighetene er derfor ikke stor. Et nøkkelproblem er at de som sitter med makten, også satt ved makten i Sovjet-tiden, til og med tidligere KGB- medlemmer har maktposisjoner. Så er det muligheter for utvikling av tillit? Kanskje en dag. Det er også viktig å forstå at under Sovjet-tiden ble folk som var tilhengere av et fritt Estland betraktet og behandlet som kriminelle. Man kan ikke vente at slike mennesker skal ha tillit til myndighetene i sin levetid. Å skape tillit tar tid.
– Vi lever i en verden med mye emigrasjon, og alle politikere snakker om assimilasjon. Men du ser ut til å mene at det er viktig å beholde tradisjonene fra «hjemlandet», å lage mat, å koke såpe, å gjøre en hel del praktiske ting på den tradisjonelle måten?
– Det avhenger av etnisk bakgrunn og årsaken til emigrasjon. Å tviholde på tradisjoner er alltid farlig. Men Sovjetunionen la stor vekt på «russifisering», og presset var stort. Mange estere mener at om Sovjet hadde bestått noen tiår til, ville det ikke vært mulig å studere på estisk i Estland. Nøkkelen til gjenvinningen av et uavhengig Estland lå i at den estiske måten å leve på fortsatte og at historien ble holdt levende. Men, Estland ble en kriminell, korrupt stat som ikke praktiserer menneskerettigheter. Da Estland rev seg løs fra Sovjet, ble det ikke slik det var da det ble uavhengig første gang. Men, å undertrykke sine etniske og kulturelle røtter er heller ikke en god løsning. Hvis den kulturelle bakgrunnen er for forskjellig fra den i landet man kommer til, er det vanskelig å finne en optimal løsning. Jeg mener for eksempel at omskjæring aldri må tillates i Vesten. Det er et spørsmål om menneskerettigheter.
– Karakterene dine opplever det vi kaller et paradigmeskifte. Det som var galt den ene dagen, er plutselig riktig den neste. Hva gjør dette med folk?
– Det var dette som gjorde at Estland brøt sammen. Du kan kalle det en form for schizofreni. Slikt viser seg å ha en lang hale: den manglende tilliten til myndighetene er et resultat av denne schizofrenien. Og den er årsaken til at folk ikke deltar mer i samfunnslivet. Slik legal schizofreni virker som et sjokk på folk. Å lyve ble en vanlig overlevelsesmetode. Alle gamle idealer gikk dukken. Propagandaen medførte at alt offentlig var løgn. Holocaust-ofrene har sine egne organisasjoner, men det er få organisasjoner som har som oppgave å støtte Gulag-ofrene, deres barn og andre som ble undertrykket under Sovjet-tiden. Under Sovjet-tiden ble psykiaterne brukt som ledd i undertrykkelsen, og dissidenter ble diagnostisert som psykisk syke. Så spørsmålet er igjen: Hvor lang tid tar det før folk igjen får tillit til psykiatrien? Og hva slags medisin skal man bruke når hele landet trenger helbredelse? Ja, hele Øst-Europa? Eller man kan spørre: Hva gjør vi når Øst-Europa lever i en annen virkelighet enn Vesten? Også psykologisk sett. Uansett: Det ville hjelpe om noen av de skyldige ble stilt for retten.
– Menneskene du skriver om har mange og svært smertefulle erfaringer som gjør livene deres vanskelige, kanskje for hele livet. Moren til Zara er taus. Aliide er mistenksom. Hvordan tror du Zaras erfaring med vold og prostitusjon vil påvirke livet hennes? Er det mulig å leve «normalt» eller lykkelig med slik bagasje? Og hva kan gjøres for å lege sårene – om det er mulig?
– Det kommer an på hvordan traumene behandles. Og om man får medisinsk hjelp. En mors depresjon kan påvirke barna, og slik «arves» traumene i generasjoner. Så det er viktig at traumene leges på et eller annet vis og ikke sendes videre. Samfunnet må tilby hjelp.
– Du skriver om dramatiske og smertefulle hendelser og triste skjebner, men språket ditt er vitalt, fargerikt, energisk og humoristisk. Har du det bra når du skriver?
– Ja! Alltid.
mai 1949
For et fritt Estland!
Jeg må forsøke å skrive noen ord for å bevare forstanden og ikke bryte sammen. Jeg gjemmer skriveboka under golvet her i kottet. Så ingen finner den, selv om jeg skulle bli funnet. Dette er ikke et liv for en mann. Mennesket trenger andre mennesker og noen å snakke med. Jeg forsøker å drive med armhevinger, trene musklene, men jeg er ikke lenger noen mann, jeg er en død. En mann tar seg av gårdsarbeidet, men på gården min er det en kvinne som gjør det, og det er en skam for mannen.
Liide forsøker hele tida å komme nær meg. Hvorfor lar hun meg ikke være? Hun stinker av løk.
Hva holder engelskmennene tilbake? Hvor er amerikanerne? Alt balanserer på en knivegg og ingenting er sikkert.
Hvor er jentene mine, Linda og Ingel? Savnet er større enn jeg makter å bære.
Hans Pekk, Eerikssønn, estisk bonde
[…]
Vest-Estland 1992
Bylten lå på samme sted under bjørkene. Aliide gikk nærmere med blikket festet på den, men undersøkte samtidig om noen andre var å se. Bylten var ei jente. Sølete, fillete og skitten, men like fullt ei jente. Ei fullstendig fremmed jente. Et menneske av kjøtt og blod, ikke noe himmelsendt framtidsvarsel. På de brukne neglene satt det rester av rød lakk. Striper av maskara og slappe permanentlokker lå nedover kinnene, hårlakken syntes som små kuler, og et blad fra sølvpilen hadde hengt seg fast i den. Håret var grovt av bleking, fettet og mørkt ved hodebunnen. Under skitten var ansiktshuden som et overmodent glasseple, på den tørre underleppa strittet små hudfiller, og mellom dem var leppa opphovnet, tomatrød og unaturlig skinnende blodfull, det fikk skitten til å se ut som en hinne, noe det gikk å tørke vekk liksom voksbelegget på et eple som har hengt ute i kulda. Det hadde samlet seg lilla farge i foldene på øyelokkene, og det var rakninger i den svarte, gjennomsiktige strømpebuksa. Den var tettstrikket og prima, hadde ingen utposinger ved knærne. Opplagt av vestlig kvalitet. Materialet hadde bevart glansen til tross for søla. Den ene skoen hadde falt av. Det var en tøffel med gråslitt nuppete flanellfôr og et hull ved hælen. Rundt kanten var det festet en dekorasjon som nå var vrengt opp til en lang rekke hundeører, en sikksakkbord i imitert skinn, og et par forniklete nagler. Aliide hadde hatt maken. Da de var nye, hadde pynten vært mildt lysebrun, og fôret mykrosa som sidene på en ren grisunge. Tøffelen var et sovjetisk produkt. Kjolen? Vestlig. Trikotstoffet var av altfor god kvalitet til å være innenlandsk. Og slike belter var det ikke andre steder enn i Vesten. Sist Talvi var på besøk fra Finland, hadde hun et sånt strikkbelte. Til Aliide sa hun at de var på moten, og motegreier var noe dattera forsto seg på. Aino hadde fått et liknende belte i en hjelpepakke fra kirken, selv om hun ikke hadde bruk for det, men når hun fikk det gratis, så – finnene hadde råd til å sende nye klær også i innsamlingen. Pakken hadde ellers inneholdt en anorakk og T-skjorter, snart skulle hun gå og hente mer. Kjolen til jenta var riktignok altfor fjong til at den kunne være hjelpesending. Og jenta var ikke herfra.
Ved hodet lå det ei lommelykt. Og et sølete kart.
Munnen var halvåpen, da Aliide bøyde seg nærmere, kunne hun se tennene. De var altfor hvite. I den hvite tanngarden satt det en lang rekke grå plomber.
