Visning (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2009
Antall sider: 352
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202297176
Kategori: Romaner
Omtale: Visning

Treffsikker Saabye Christensen

Det er september, og sola legger inn siste runde. Foreløpig vet ikke Willy Bråten hva han skal gjennom denne skjebnesvangre høsten. Men han har en snikende følelse av at alt ikke er som det skal. Det er indian summer i forholdet til Cathrin.

Willy, eller Will som han foretrekker, kommer fra et småbruk ved Hurdalssjøen. Han bor i Ullevålsveien sammen med vestkantjenta Cathrin og har følelsen av at de er i ferd med å kjede hverandre. Willy skriver filmmanus og kan kunsten å selge inn ideer slik at han får støtte fra Filmfondet. Cathrin er designer i et reklamebyrå, og han går ut ifra at hun går på jobben når hun går hjemmefra om morgenen.

En landsens oppkomling

Innerst inne er Willy en engstelig og mistroisk sjel. En fyr som snoker i kjærestens saker. En landsens oppkomling med kjæreste og svigerfamilie som er flere nummer for store. For Willy er det nok å ligne på alle andre. ”Du er en vits, men kan kanskje bli en forbannet god vits med tida,” sa en professor på filmskolen til ham for flere år siden. Men spørsmålet er om han virkelig kan det, eller vil han fortsette å flyte midt mellom alt. Være verken eller, både og, uangripelig, og ha sitt på det tørre, som Saabye Christensen så presist uttrykker det.

Trøster seg på visning

Cathrin og Willy begynner å gå på visning for å ha seg på et eller annet bortgjemt loft eller soverom. De søker spenning og har ingen anelse om hvor skjebnesvangert det hele vil bli. Willy er redd for at Cathrin kjeder seg, at hun har angst fordi livet ikke er slik det burde være. Når hun spør Hva mener du? vet han ikke lenger hva han skal si. Bare at dette er undertekstens tidsalder, at det må ligge noe mer bak Cathrins måte å være på. Men hva? Dramatiske ting begynner å skje, og filmsjelen Willy søker trøst i selveste Audrey Hepburn.

Språklig mesterstykke

Visning er nok et språklig mesterstykke av Lars Saabye Christensen. En sjelden kombinasjon av en roman og et filmmanus som utfyller hverandre perfekt. En glitrende karakteristikk av kontrasten mellom landsbygda i Hurdal og den hvite byen på Oslos beste vestkant. En sår fortelling om å forsvinne uten å ta farvel. Om å leve med Herbert Noll-komplekset: Å være verdens uheldigste menneske uten å ville det. Når boka er slutt, lar Saabye Christensen deg sitte igjen med det store eksistensielle spørsmålet: Er det nå egentlig så sikkert at det er bedre å lage film for filmfiffen enn å kjøre plog i Hurdal?

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Andre utgaver

Visning
Bokmål Lydbok-CD 2009
Visning
Bokmål Lydbok MP3-CD 2009
Visning
Bokmål Nedlastbar lydbok 2010
Visning
Bokmål Heftet 2010
Visning
Bokmål Ebok 2011

Flere bøker av Lars Saabye Christensen:

Du vil kanskje også like

Om forfatter Lars Saabye Christensen

På skrå gjennom livet
Visning handler om kjærlighet. Optimistisk, tragisk og komisk kjærlighet. Og om hva som kan skje når du er redd for å kjede deg.

Saabye Christensen fikk ideen til sin nye roman da han flyttet fra Nord-Norge til Oslo på slutten av nittitallet. Han gikk på visning. Flere visninger. Møtte de samme menneskene og ble en del av et visningsmiljø. Fikk en fascinerende, men ubehagelig følelse av å bryte seg inn i folks privatliv. Ti-tolv år senere har opplevelsen blitt til roman.

Katastrofal lek
- Jeg har lagt handlingen til deler av nittitallet, som i og for seg ikke var mitt tiår, for å si det sånn, en tid da ingen snakket rett til hverandre eller sa hva de faktisk mente. Det var en tid da du måtte kunne kodene for å forstå og være med, det smarte tiåret. Jeg var ikke smart. Slik opplevde i alle fall jeg det. Tror jeg. 
- Det var armlengdes avstand til følelser, sier Saabye. Han har byen som arena i Visning også, men denne gang ser vi innsiden av byen når vi er med Willy og Cathrin på visning. Willy klarer ikke å knekke koden i det levende livet, og er redd for at Cathrin kjeder seg. Saabye er opptatt av at det er viktig å kunne kjede seg, det er tross alt få høydepunkter i livet hvis man summerer opp. Det meste er frakt, søvn og køer. Cathrin og Willy kan ikke kjede seg, og går til den motsatte ytterligheten. De innleder den katastrofale leken som handler om å ha seg på boligvisninger.

En jævlig god vits?
- Romanens kjerne er den mystikken, eller uroen, angsten, som oppstår i et parforhold når den ene kjeder seg og den andre ikke vet hvordan han, eller hun, skal takle det. Det er da man opplever tiden som et problem. Hva skal vi gjøre med den? Forholdet krakelerer, men Willy prøver å knekke koden i filmmanuset han skriver på. 
- Jeg håper virkelig leseren er med på leken, eller alvoret, når jeg lar filmmanuset være en viktig del av romanen, sier Saabye. Han legger til at romanens tittel også er hentet fra filmmiljøet. Willy har gått på filmskole i København, fått beskjed om at han er vits, men kan bli en jævlig god vits med årene, ifølge en professor. Svaret får vi i siste kapittel når han drar til København på filmvisning.

Et liv i vakuum
Willy er på bortebane i livet sitt. Det er slik han ser seg selv, en oppkomling fra det andre kaller landet, rett utenfor Oslo, nærmere bestemt Hurdal. Derfor vil han også likne på de andre, likne deres karakterer, gå i ett med dem, så å si. Det går selvfølgelig galt. Til slutt likner han ingen, heller ikke seg selv. Og når han kommer hjem igjen, til foreldrene, er han også på bortebane. Alt er blitt bortebane. 
- Jeg tror nok dessverre det er slik med mange av oss. Vi gjør hva vi kan for å leve opp til forventningene der vi er, lever et liv i vakuum mellom det som en gang var og der vi er nå. Eller mellom det som ventes av oss og det vi innfrir, sier Saabye.
 
En rar materie
- Fiksjonen er en rar materie. Du har stor frihet når du skriver, men friheten er forankret i en gjenkjennelig geografisk virkelighet, og den er folk opptatt av. Linn Ullmann lagde et ord som jeg misunner henne: Selvgeografisk. Sånn er det også med Visning. Den har sitt geografiske univers der ting henger i hop, men gjennom karakterene mine tar jeg meg den friheten jeg må ha. I ytterste konsekvens er det også lov å forandre på virkeligheten hvis teksten krever det. Jeg kan for eksempel forlange at det er tjukk is på Hurdalsjøen i november 1975. Men det er et par saker du ikke kan forandre på, som 11.09. i New York, OL på Lillehammer og Berlinmurens fall. Datoer er vanskelige. De flytter du ikke på. Sånn er det bare, ifølge forfatteren.

Beveger seg på skrå
Livet har lært han at han skriver best når han står opp grytidlig og går i gang så fort som mulig. Så kan han heller bruke ettermiddag og kveld til renskriving, lesing og andre ting. Han er en svoren tilhenger av notisblokk på innerlomma, en del av talentet er å ta vare på enkle inntrykk og små opplevelser. Et bilde av en fyr som beveger seg på skrå med krum nakke og blokk og blyant i hånda er et bilde han kjenner seg igjen i. Han beveger seg på skrå gjennom det virkelige livet, og får med seg de små detaljene. Akkurat som fiksjonen.
Kanskje det er derfor han er så produktiv. Film av Maskeblomstfamilien er på trappene, en forestilling til festspillene i Nord-Norge er klar, og til høsten skal et nytt stykke settes opp på Torshovteatret. Flere romaner blir det også, skal vi ta han på ordet. Men ta aldri en forfatter på ordet, legger Saabye til. Så la deg ikke forundre om Kim Karlsen dukker opp igjen etter at hele litteratur-Norge har satt sluttstrek for den populære trilogien om gutta i Beatles, Bly og Bisettelsen. Det ville vært typisk for lekne, uforutsigbare Saabye.

Til toppen

Intervju

Forsvinningsnummer

- Visning handler om et samliv der partene forsvinner fra hverandre og tyr til ganske ekstreme handlinger for å fylle dette tomrommet, sier Lars Saabye Christensen. Romanen handler også om å forsvinne i bokstavelig forstand.

Lars Saabye Christensen fikk ideen til sin nye roman da han flyttet fra Nord-Norge til Oslo på slutten av 1990-tallet. Han gikk på visning. Flere visninger.

– Til slutt møtte man de samme menneskene hver gang, ingen klarte å bestemmeseg, eller de gjorde det til en slags søndagstur. Det ble en pussig stemning. Det var en mulighet til å se byen innenfra. Det tiltalte kikkeren i oss alle, sier Lars Saabye Christensen.

Ti-tolv år senere har opplevelsen blitt til en roman.

– Jeg har lagt handlingen til deler av 90-tallet, som i og for seg ikke var mitt tiår, for å si det sånn. En tid da ingen snakket rett til hverandre eller sa hva de faktisk mente. Det var en tid da du måtte kunne kodene for å forstå og være med, det smarte tiåret. Jeg var ikke smart. Slik opplevde i alle fall jeg det. Tror jeg.

– Det var armlengdes avstand til følelser, fortsetter Saabye.

KJEDSOMHET OG YTTERLIGHETER
I Visning kommer nummenheten til uttrykk, men også en redsel. Hovedpersonen Will er redd for at samboeren Cathrin kjeder seg. Saabye er opptatt av at det er viktig å kunne kjede seg, det er tross alt få høydepunkter i livet hvis man summerer opp. Det meste er frakt, søvn og køer.

– For noen, i hvert fall for meg, er kjedsomheten inspirerende. Andre blir paniske. Og noen må hoppe i fallskjerm, løpe maraton, skille seg eller forandre sveis. Man er rett og slett redd for tiden, det vil si døden,
sier Lars Saabye Christensen.

Will og Cathrin går til en ytterlighet ved å innlede leken som går ut på å ha sex på visninger.

– Romanen handler om et samliv der partene forsvinner fra hverandre og tyr til ganske ekstreme handlinger for å fylle dette tomrommet. Blant annet går de på visninger. Men det er også en roman om å forsvinne i bokstavelig forstand. Cathrin velger å forsvinne. Det forsvinner hundrevis av folk i Norge som aldri blir funnet. Det er tragisk. Det er også tragisk og skjebnesvangert i denne romanen. Men har ikke alle en gang iblant et sterkt ønske om å leke seriøst gjemsel og så vende tilbake som et nytt menneske? Hei, folkens her er jeg. Skal vi begynne på nytt?

EGEN ERFARING MED FILM
Mens forholdet mellom Will og Cathrin krakelerer, prøver Will å knekke koden i filmmanuskriptet han skriver på.

– Jeg håper virkelig leseren er med på leken, eller alvoret, når jeg lar filmmanuset være en viktig del av romanen, sier Saabye. Han legger til at romanens tittel også er hentet fra filmmiljøet. Willy har gått på filmskole i København, og fått beskjed fra en professor om at han er en vits, som kanskje kan bli en jævlig god vits med tiden. Likevel holder Will fast ved sin lidenskap for film.

– Will, eller Willy, har som manusforfatter et ambivalent forhold til film. Dette preger livet, samlivet hans også. Han tillater seg å dikte til sitt liv. Og livet hans blir refusert, sier Saabye.

Wills møte med filmbransjen handler om vekslende spillefilmkonsulenter og motstridende råd. Det ene øyeblikket får han beskjed om at karakterenes forhistorie og barndom er over og ut. I det neste blir han anklaget for å mangle psykologisk dybde. Lars Saabye Christensen har selv jobbet med norsk film, og det er fristende å spørre om hvordan hans egen erfaring er.

– På 80- og 90-tallet var jeg involvert i en del filmer, Herman, Telegrafisten og Ti kniver i hjertet. Nå arbeider jeg med både Maskeblomstfamilien og Modellen og har skrevet filmen Pax, sammen med regissøren Annette Sjursen. Poenget er at det er mange penger, mange mennesker og mange versjoner i denne bransjen, og det kan gå en litt på nervene. Jeg har bestemt meg for at den dagen jeg har skrevet flere manuskripter som ikke er blitt film enn som er blitt det, gir jeg meg. Det nærmer seg.

OSCAR-NOMINERT
Like fullt opplevde Lars Saabye Christensen nylig å bli indirekte Oscar-nominert, for den danske kortfilmen The Pig, som er basert på hans novelle Grisen fra samlingen Oscar Wildes heis.

– Hvordan liker du selv å jobbe med filmatiseringen av dine egne romaner og noveller?

– Jeg liker, inntil et visst punkt, dette arbeidet. Men det er vesentlig forskjellig fra det skjønnlitterære arbeidet. Og filmfortellingen har mer til felles med novellen enn romanen. Når man lager film av en roman, må man ofte kutte med motorsag. Når man baserer en film på en novelle, bruker man neglesaks, eller man kan til og med føye til scener og karakterer man ikke fikk plass til.

Til toppen

Utdrag

Judith Holmsen, privatetterforskeren, trakk en slaskete bunke papir opp av mappen og la det på bordet. Jeg behøvde ikke å gå nærmere for å se hva det var. Det var manuskriptet mitt, Visning som jeg ga til Peder Holst, tilsølt, skittent, men fremdeles fullt leselig.
   ”Og så?” sa jeg.
   Faren kom faretruende nær.
   ”Og så? Er det alt du har å si?”
   ”Hvor fant dere Peder Holst?”
   Den fornemme tanten skjøv manuskriptet over bordet.
   ”I rennesteinen. Det var bare å følge lukten.”
   Og faren satte glasset fra seg med et smell og pekte på manuskriptet, de skitne arkene, hånden hans skalv nesten.
   ”Kanskje det er derfor Cathrin har reist,” sa han.
   Jeg var både med og ikke med.
   ”Derfor?”
   Faren rettet fingeren mot meg i stedet.
   ”Du misbrukte min datter, Willy Bråten. Du utnyttet henne hensynsløst. Du …”
   Jeg måtte avbryte ham.
   ”Men jeg slettet det jo!” gjentok jeg.
   Det gjorde ikke inntrykk.
   ”Hva hjelper det? Manuskriptet er her. Her! Det finnes! Bruke hennes navn på en slik skitten, på en slik gemen måte!”
   ”Jeg brukte mitt også.”
   ”Det gir jeg fullstendig faen i. Du kan gjerne trekke deg selv så langt du overhodet vil ned i søla. Jeg snakker om min datter. Kanskje det var derfor hun reiste. Hun leste dritten din og orket ikke mer. Kanskje det er din skyld, alt dette. Tenk litt på det.”
   ”Jeg ville selvfølgelig byttet navn hvis …”
   Avbrutt:
   ”Hvis? Hvis hva da?”
   ”Hvis det hadde kommet så langt. At det ble film.”
   Faren ble plutselig mild og skremmende.
   ”Alltid en unnskyldning på lager. Det er oppkomlingens eneste talent. Alltid en unnskyldning å komme med. Jeg så det med det samme du satte foten innenfor døren her. Du er en snylter, Willy Bråten. En mislykket snylter. Nå kan du gå.”
   Da jeg stod ute i hagen, for siste gang, så jeg en skygge bak gardinene i andre etasje, moren, en mekanisk, tung skygge som nesten dekket hele vinduet. Jeg løftet hånden til en hilsen, i tilfelle hun hadde sett meg.
   Så gikk jeg hjem.
   På veien kjøpte jeg forresten en kaffe og en pose appelsiner i kiosken ved stasjonen og satte det hos Sidewalker, som fremdeles lå der og telte stjerner. Jeg tror ikke han la merke til det. Men når det lysnet ville han i hvert fall se appelsinene.
   Det var den første julen jeg var alene.

Til toppen