Ragna stirret forbauset på Kristin før hun tok imot brevet og holdt det varsomt. Munnen bevret ørlite, så Kristin. Hun la hendene på skuldrene hennes og så mildt på henne.
– Nå må du høre godt etter, sa Kristin lavt. – Gjem brevet godt, og les det når du er alene. Du må ikke vise det til Ragnhild eller din far. Kan du love meg det?
Ragna nikket.
– Det er fint.
– Hvorfor kommer hun ikke og henter meg? spurte Ragna brått, det var kommet noe hardt i øynene hennes. – Hun lovte å hente meg. Er hun ikke glad i meg mer?
