Forholdet mellom Astri og Lars blir mer og mer kjølig. Det er som om de verste sidene hans kommer sterkere fram for hver dag som går. Han bryr seg ikke om at han ofret gårdsgutten Torvald til tyskerne for å berge Storset, og han bryr seg heller ikke om trusselen som stadig henger over Astris fosterdatter – den jødiske Rebekka.

"Da hun syklet inn på tunet, så hun lensmannsbilen. Lars var smørblid i tonen da hun passerte. – Du må ikkje ha det så travelt, Astri. Du ser vel at du he besøk? Astri stanset og hilste på lensmannen. – God dag, Solgard. – God dag, smilte han. – Æ ska til Lunheim og hent hu Rebekka. Astri stivnet. – Hva skal du med henne? – Gjera deg ikkje dum, kjerring, sa Lars og blunket. – Han he da nemnt det før, han Solgard? Jødan ska fraktast te Oslo, før viar transport."