Jens Klemetsen reiser til Gamvik igjen, og der møter han sønnen Kaspar. Motviljen er der på begge sider, men de oppdager snart at de er mer like enn de har trodd ... - Du, sa Jens Klemetsen. Han ble stående å holde på veden, slik at han slapp å lure på hvor han skulle gjøre av hendene. - Du, svarte Kaspar Annesen Fiddler. Stemmen hans var fylt av forakt. Jens følte seg ikke vel til mote. Hva skulle en mann som møter sønnen sin for første gang gjøre? Som det var kunne han ikke rekke han ut handa for å hilse på ham. Dessverre - eller heldigvis. Sønnen hans så ikke ut til å ville ta handa hans. Det oste fiendtlighet av den unge mannen. Kaspar. Sønnen hans. Han var utvilsomt det. Sønnen hans.
