«Det var ikke meningen at jeg skulle høre de ordene, men veggene var tynne.
Fra den kvelden ble jeg bevisst at du aldri virkelig elsket eller ønsket meg».
«Min identitet ble etterlatt i Sør-Korea. Den var en del av bagasjen som ble glemt igjen, og det var aldri aktuelt og skulle spore den opp. Da jeg landet i Norge var jeg norsk og ikke noe annet, og skulle bli den du kunne forme og kreve evig takknemlighet fra».
«Ofte ønsket jeg bare å forsvinne. Det jeg virkelig trengte, var å bli funnet.»
I vårt samfunn/vår kultur er selvutvikling og identitetsbekreftelse en selvsagt del av det å vokse opp. Man skal bli noe, være et individ med rotfeste og ambisjoner for livet.
Dette er en bok om å leve i skyggen av den identiteten man er født til, om å føle seg mistilpasset uansett hvor i verden man har havnet, hvilke relasjoner man prøver å danne og hvor hardt man prøver å tilpasse seg. Og å være takknemlig for det.
