– Kom, så legger vi deg på sofaen.
Bjarne kikket opp på Emma. De gule øynene hans fikk nytt liv, og igjen kom det merkelige, sultne smilet på de tørre, sprukne leppene.
– S…uulten, sa Bjarne og løftet hånda mot hodet til Emma. – Deeilig maaat.
– Så, så, ikke tull. Opp med deg, og gå straks og legg deg på sofaen. Emma forsøkte å høres ut som moren sin når hun selv var syk: litt streng, men mest hyggelig.
– Emma, ikke gjør det! Kom tilbake, klynket Emil fra døra.
Emma overhørte ham.
– Maaten dum! kom det fra Bjarne, men Emma ville ikke høre mer på tullet hans. Hun halte og dro til Bjarne reiste seg, og dyttet ham deretter inn på stua. Bjarne forsøkte å snu seg flere ganger, men Emma var bestemt og fikk ham ned på sofaen.
Hun nikket fornøyd:
– Sånn, nå må du sove, så føler du deg nok bedre når du våkner. Du skal på skolen i morgen, vet du. Alle barna forventer at rektor er på skolen første skoledag.
– B…aaarn. Skole. Maaat, knurret Bjarne og smilte lykkelig.
– Emma, nå kommer du, ellers slipper jeg løs Pus!
– Ja da, ropte Emma tilbake til Emil. – Jeg kommer. Hun vinket til Bjarne og gikk ut av huset.
– Han så jo helt … Han var klin gæren, enda sprøere enn vanlig, sa Emil da Emma sto ute på trappa igjen.
– Han var syk, stakkar, svarte Emma.
– Jommen er jeg glad for at jeg ikke har den sykdommen, grøsset Emil og småløp tilbake til huset deres.
Til toppen