Roy Jacobsen. (Foto: Agnete Brun, Aller)(Foto: Agnete Brun, Aller)
Roy Jacobsen. (Foto: Agnete Brun, Aller)

Roy Jacobsen ble for tredje gang nominert til Dublin Literary Award eller Impac-prisen som er en av verdens mest prestisjefylte litterære priser. Les intervjuet i forbindelse med boken Rigels øyne.

Sannheten er fredens første offer

 

- Jeg har alltid vært nerdete opptatt av krigshistorie og nordnorsk historie, sier Roy Jacobsen. Med Rigels øyne får vi ikke bare en gripende kjærlighetshistorie, vi får også et helt nytt blikk på norsk etterkrigstid.

 

Roy Jacobsen slo igjennom med Seierherrene i 1991, en generasjonsroman fra Helgelandskysten som ble folkelesning. Bøkene om Ingrid Barrøy tar oss tilbake til dette samme vakre øylandskapet ytterst i havet. Både norske og utenlandske lesere har trykket Ingrid og øyfolket til sitt bryst. Anmelderne har trillet sekser på sekser på terningene. Bøkene utkommer i 35 land, og i sommer ble De usynlige nominert til en av verdens mest prestisjefylte litteraturpriser, Man Booker International Prize.

 

Hvordan er det å gi ut den tredje boken om Ingrid, etter all denne rosen? 
- Det er like spennende, gledelig og skummelt hver gang! Man kan glede seg over rosen, men man kan ikke bruke den til noe. Når jeg setter meg ned for å begynne på en ny bok, så er jeg tilbake til start uansett.

 

Rigels øyne er en sterk kjærlighetshistorie. Ingrid er litt av en dame, som legger ut på en så strabasiøs tur for å finne sin tapte kjærlighet? 
Ja, Ingrid klarer ikke å roe seg på Barrøya lenger, hun  dra ut. Kjærligheten og den store verdenen har kommet inn og ødelagt for øya hennes, hvor hun hittil har levd isolert. Ingrid er en intelligent og sterk dame, men utrent utenfor øya. Hun reiser ut og ser den store verden med øyboerens øyne. Og det er hennes perspektiv vi får på norsk etterkrigstid.

 

Du er godt kjent i Barrøyland, dvs. på Helgelandskysten, hvor du selv har bodd halve livet. Hva med ruta som Ingrid går innover i landet mot Sverige, man får følelsen av at du er veldig godt kjent også her?
- Ja, jeg har gått store deler av turen til Ingrid. Og jeg har prøvebåret mye på det yngste barnebarnet mitt, som er 8 måneder gammelt. Slik fikk jeg kjenne på kroppen hvordan det var for Ingrid, å gå i terrenget med et barn festet til magen. Det er en helt egen følelse.

 

Det ligger et dramatisk bakteppe bak Rigels øyne, nemlig senkningen av skipet Rigel i 1944. Hvorfor har vi hørt så lite om denne hendelsen, som er den største enkelttragedien i Norge under andre verdenskrig? 
- Alle norske barn i skolen får høre om Titanic, men ingen om den dobbelt så store katastrofen Rigel. Fordi den ble senket av britene, våre allierte, på grunn av en stor misforståelse og feil, britene trodde det var tyske soldater om bord. Over 2500 russiske krigsfanger mistet livet i forliset. Ikke alle sannheter tåler dagens lys.

 

Du skriver også i boken at «sannheten er fredens første offer». Hva legger du i det?
- Da freden kom, måtte mange gi slipp på sannheten, for å klare å leve videre med seg selv. Vår generasjon har vokst opp med den offisielle historien, seierherrenes historie. Men det var mange nordmenn som tjente på krigen, og som havnet i en mellomposisjon, fordi tyskerne deltok aktivt i norsk næringsliv i krigsårene.

Etter krigen følte mange av disse at de ikke hadde opptrådt spesielt heroisk. Og det er litt urettferdig at vi sitter her i dag og dømmer dem i ettertid, vi som aldri opplevde krigen og ikke har kjent den på kroppen. Kanskje ville vi reagert på samme måte? Og kanskje vi også ville løyet for oss selv i etterkant? Jeg synes det er vel så spennende å se hva freden gjorde med folk, som hva krigen gjorde med folk.

 

Som leser blir man utrolig glad i Ingrid. Kommer det flere bøker om henne?
- Det eneste jeg kan si om det er at jeg i alle fall ikke har skrevet den ennå, avslutter Roy Jacobsen, og smiler lurt.


Trude Løtvedt