Chanel Cleeton. Foto: Chris Malpass
Chanel Cleeton. Foto: Chris Malpass

Chanel Cleeton er opprinnelig fra Florida, og vokste opp med historier om hvordan familien hennes flyktet fra Cuba i forbindelse med revolusjonen. Hun har studert økonomi og politikk ved universiteter i USA og i London.

Hun har også en juridisk grad fra South Carolina School of Law. Hun elsker å reise og har bodd i Karibia, Europa og Asia. "Neste år i Havanna" er første bok i en planlagt serie.

 

Chanel Cleeton hadde et nært og inderlig forhold til sin bestemor. Det ble avgjørende i arbeidet med "Neste år i Havanna".


– Cuba utgjorde en viktig del av oppveksten min i USA. Faren min og besteforeldrene mine forlot øya i 1967, og de lengtet alltid etter å kunne reise hjem igjen.  Det var imidlertid ikke før jeg ble eldre at jeg innså hvor lite de snakket om revolusjonen i seg selv og det som fulgte i kjølvannet av den. De snakket om Cuba med kjærlighet og om Fidel Castro med sinne, men de hoppet over de negative sidene og tegnet et bilde av en drømmeøy.

 

De sterke følelsene Cuba fremkalte i familien hennes, inspirerte Chanel Cleeton til å skrive om erfaringene med å bo i eksil, sett fra to ulike generasjoner.

– Bestemoren min er en av de personene som har betydd mest i livet mitt, og da hun døde for over ti år siden, ble det et tomrom i hjertet mitt. Å skrive denne romanen fikk meg til å føle at hun var med meg, gjennom sine minner og fortellinger, og jeg satte enda mer pris på familiens mot og styrke. Romanen ble en øyeåpner, og ga meg også et mer nyansert bilde av revolusjonen, forteller Cleeton.
 

Bestefaren min kastet aldri mat. Han ville ikke sløse bort noe som helst

— og det var ikke før jeg ble eldre at jeg forsto at det var fordi han selv opplevde matmangelen de åtte årene han levde under Fildels regime. Han ble også sendt ut på landet i ett år – bort fra kone og barn – som straff for å ha spurt regjeringen om lov til å forlate Cuba.

Før jeg begynte å skrive på romanen, skjønte jeg ikke helt hva det innebar. Under arbeidet med boken møtte jeg også andre familier som hadde lignende historier. Jeg begynte å forstå mer av hvordan folk led i denne perioden, og hvor langt de var villig til å gå for å sikre en bedre framtid for sine barn og barnebarn.


Bestemor var førti år gammel, hadde polio og var gravid med sitt eneste barn – min far – da Fidel tok makten i 1959
.

Jeg kan vanskelig forestille meg hvor skremmende det må ha vært å gå gjennom så mye uro og usikkerhet, og å følge i hennes fotspor mens jeg skrev fikk meg til å beundre henne enda mer. Hun lærte meg hva det ville si å være kubansk kvinne, og jeg er glad for å hedre henne gjennom Elisa og hennes søstre.

 

For ikke lenge siden fikk Chanel Cleeton muligheten til å se leiligheten i Miami familien hennes bodde i da de kom til USA som flyktninger, sammen med sin far og bestefar.

– Det slo meg hvor mye de ofret for at jeg kan leve slik jeg gjør i dag. Mine besteforeldre forlot Cuba med en koffert og den lille gutten sin. De gravde ned de eiendelene de var mest glad i i en boks i hagen, i den tro at de en dag skulle vende tilbake. De krysset havet, kom til et fremmed land der de ikke snakket språket, og med hjelp fra venner og familie startet de et helt nytt liv. Mens de hele tiden håpet at de en dag kunne vende tilbake.

Dette er historien til mange familier som er blitt tvunget i eksil, som har måttet forlate hjemmene sine når vold og opprør har gjort det umulig å bli. Min familie er del av et sterkt miljø som har videreført sin historie, sine tradisjoner og sitt håp til de kommende generasjonene. Jeg har aldri vært mer stolt over å være kubansk-amerikansk enn jeg er nå, sier Chanel Cleeton.

 

Publisert 12.03.2019