Lars Kepler
Populære LARS KEPLER er et pseudonym for forfatterparet Alexandra Coelho Ahndoril og Alexander Ahndoril. (Foto: Ewa Marie Rundquist)

Da vi fikk ideen til Speilmannen ble vi så opprømte og glade at vi umiddelbart begynte å gjøre research og snakke om intriger og karakterer. Det var så intenst at vi nesten ikke kunne sove om natten, forteller Kepler-paret.

Da de skrev om debutkrimmen Hypnotisøren i forbindelse med tiårsjubileet som krimforfatterektepar i fjor, kjente de begge på lengselen etter å skrive en skikkelig psykologisk labyrint, en mørk og gåtefull thriller. Slik ble altså Speilmannen født.

Hvorfor ville dere skrive om temaer som maktmisbruk og galskap?

-Mennesker er skjøre og noen ganger kan man rett og slett miste seg selv. Det er som om grunnen under føttene forsvinner og man forstår ikke lenger verden rundt seg. Det er det som skjer med en av hovedpersonene i Speilmannen. Etter en fryktelig ulykke får han problemer med å huske hva som har hendt, han får tvangstanker og vrangforestillinger og slutter å snakke.

Vi ville undersøke de ulike sidene ved alvorlig psykisk sykdom. Lidelsene kan gjøre de som er syke veldige utsatte og sårbare, og de er dermed lett offer for maktmisbruk. Mens andre kan bli ekstremt farlige for omgivelsene. Vårt samfunn har en mørk historie når det kommer til håndteringen og omsorgen av psykisk syke. I Sverige ble lobotomi og tvangssteriliseringer utført langt opp i moderne tid, og fremdeles brukes tvilsomme metoder som elektrosjokk, beltelegging og tung medisinering.

Hvorfor denne tittelen, hva betyr Speilmannen?

-Vi har ikke lyst til å fortelle så mye, men speiling kan jo være narsissisme, projeksjoner, eller illusjoner. Noen seriemordere dreper på den måten «seg selv» gang på gang, eller gjentar et gammelt traume, mens andre mangfoldiggjør sitt første mord i en lang rekke speilinger. Speilmannen er Joona Linnas merkeligste sak til dags dato, og svaret på gåten ligger selvfølgelig i boken.

Vi får et spennende møte med Erik Maria Bark fra Hypnotisøren?  

-Det beste med å skrive en serie er at man får treffe igjen personer fra de andre bøkene! Erik Maria Bark er nå en god venn av Joona, og en tilbakevendende karakter i serien. Vi traff ham sist i Stalker. I Speilmannen begås et svært grotesk drap. En kvinne blir funnet hengt fra et klatrestativ midt i Stockholm. Via overvåkningskamera lykkes Joona i å finne et vitne, en mann som har stått og sett rett på mordet. Men det viser seg at vitnet er alvorlig psykisk syk, han snakker nesten ikke og husker ingenting av det han så. For å komme videre i etterforskningen ber Joona sin venn om hjelp. Han håper at vitnet skal våge å vende blikket mot det forferdelige han så under hypnose.

Hva med Joona Linna, har han det tungt etter alt han har vært igjennom?

-For å stoppe Jurek en gang for alle var Joona nødt til å trå over sine egne moralske grenser og begå handlinger han aldri trodde han var i stand til. Datteren hans ble sjokkert av det hun så, og hennes grunnleggende syn på faren ble forandret. Hun vil ikke lenger være i nærheten av ham. Joona forstår henne fordi han vet han har gjort, men han kan ikke angre på handlingene fordi de var nødvendige for å redde henne og Valeria. Joona vet at tapene var enorme, og han kjenner at han har et større mørke i seg. Kanskje var det det Jurek ønsket, å skade Joona innenifra – som et siste forgiftet dolkestøt.

Hva gjør det med dere som ektepar å skrive så brutale og nervepirrende historier?

-Det er vanskelig å si, men vi traff hverandre for 28 år siden, og nå er vi mer forelsket enn noensinne. Det at vi skriver sammen har ført oss veldig nær hverandre. Men, det er klart vi blir redde. Noe ganger er det så ubehagelig og intenst at vi må gå vekk fra datamaskinene og ut på balkongen i solskinnet og puste. Men samtidig vet vi jo at våre historier slutter godt. Det begynner i kaos og urettferdighet, et lovbrudd har skjedd, og alt virker ubegripelig vondt. Men så starter jakten på gjerningsmannen, og vi får svar på spørsmålene, rettferdigheten vinner og mot slutten befinner verden seg «i orden» igjen. Vi tror at det både for oss og for våre lesere er en tilfredsstillende reise, kanskje kan man håndtere sine ekte redsler via fiksjonen.

Publisert 28.09.20