Tilbake på gamle trakter
– Byens spor gir et bilde av en by og en tid, vår nære fortid, som jeg synes det er viktig å huske, sier Lars Saabye Christensen om sin nye roman.
– Det er ikke nødvendigvis sånn at jeg lengter tilbake til alt ved denne tiden. Men det var andre familiemønstre enn i dag, et annet levesett, andre handlemåter og bevegelser. I dag har ingen tid til å være i egne tanker. Om vi får et ledig minutt, stikker vi nesen inn i en skjerm. Vi bør lære å kjede oss litt! Det er da tankene får løpe, og det er da det kan oppstå noe nytt, tror Saabye Christensen.
De gode, gamle dagene
Saabye Christensen snakker om de gode, gamle dagene, og mer spesifikt om tiden rundt 1950, hvor handlingen i hans nye roman Byens spor utfolder seg. Han har plassert familien Kristoffersen i akkurat samme leilighet i Kirkeveien på Fagerborg hvor familien fra bestselgeren Halvbroren bodde.
– Jeg kjenner strøket godt og er veldig glad i det. Leiligheten er ekte, her bodde mine besteforeldre, og her vokste moren min opp, forteller han.
Og ingen skriver så godt om akkurat denne tidsepoken som Saabye Christensen, noe han viste med både gjennombruddsromanen Beatles (1984) og Halvbroren (2001), som vant Nordisk Råds Litteraturpris. Nå har han gjort det igjen. Tilbake på gamle trakter, og bedre enn noen sinne, har anmeldere sagt om forfatteren og Byens spor. Nylig ble romanen nominert til den gjeve Bokhandlerprisen.
Ekte Røde Kors-notater
Da moren hans døde, fant Lars Saabye Christensen en protokoll fra Røde Kors på Fagerborg fra årene 1947 til 1967. Disse ble utgangspunktet for den nye romanen.
– Røde Kors-notatene satte i gang skrivingen, og de ga personene til handlingen. Jeg følte en nærhet og kjærlighet til denne gruppen med kvinner som satt med de tilsynelatende små tingene som i mine øyne er store. Røde Kors-gruppen er lett å gjøre narr av, men det ville jeg aldri finne på. Det ligger en stor og viktig historie i disse kvinneskikkelsene som er underkommunisert. Jeg er også selv opptatt av rutiner, alt det man må gjøre i det daglige for å fungere som menneske. Dette ville jeg skildre på en lojal måte.
Alle liv er uvanlige
Saabye Christensen er kjent for kunsten å sette ord på de små detaljene, følelsene, blikkene. Alt det som ofte glipper unna. – I vår tid er alt overdrevent. Det finnes ikke måtehold, alt må være dramatisk til det sprekker. Tv-serier åpner med mange drap og action hele veien. Men for meg ligger det dramatiske i det ordinære, i de vakre livene som leves. Alle liv er uvanlige. Jeg tror vi trenger å avvennes litt fra den spenningstettheten vi har i dag, sier han.
Privatlivet var hellig
Maj og kvinnene er selve bærebjelken i romanen, sier Saabye Christensen. Og han har ekstra sans for Ewald, en karakter han følte seg tett knyttet til under skrivingen. Også Jesper er en gutt etter Saabye Christensens hjerte – sensitiv, annerledes og i slekt med flere personer han har skrevet om før. Men hvordan hadde Jesper hatt det i dag?
– Han hadde nok fått mange diagnoser. Det var en stor uvitenhet om slike ting på den tiden. Selv ordblinde ble sett på som tullinger. Men samtidig var det en større, mer generell toleranse for avviket den gang enn i dag. Samfunnet besto av alt dette, alle disse nyansene, og man stilte ikke så mange spørsmål.
– Men fasaden var det viktig å holde på?
– Ja, privatlivets fred var hellig den gangen, altfor hellig. I dag er det helt motsatt. Det var fælt for mange mennesker på den tiden, alt man ikke snakket om, alt man feide under teppet. Dette var borgerlige dyder som var viktige. Man hadde hemmeligheter, og man måtte beskytte seg og sine for enhver pris, sier Lars Saabye Christensen.
Trude Løtvedt
Til toppen