Kalde foreldre, hevngjerrige barn

– Historien om Aksel og Ellinor handler om den usynlige vanskjøtselen, der barna tilsynelatende ikke mangler noen ting. Bortsett fra kjærlighet …
Karin Fossum har selv barn og visste hva boka skulle handle om. Forholdet mellom foreldre og barn.

Tittelen – Drepende drage Angrende hund – var faktisk det eneste Karin Fossum var sikker på da hun begynte å skrive. Hun hadde ingen plan, men så for seg et bilde av to voksne som var vanskjøttet i oppveksten. Kanskje var de søsken, kanskje ikke. I fortellingen var det en sentral person som fortjente merkelappen Drepende drage, og en annen som skulle bli den angrende hunden. Sånn var det: Der er Aksel og Ellinor. Der er Iris, moren. Jeg vil fortelle akkurat deres historie ...

Om den usynlige vanskjøtselen

–Tematikken i denne romanen kom til meg underveis, og det er nok ingen tvil om hva det handler om. Forholdet mellom foreldre og barn. Jeg har jo selv barn, og forsto fort at dette skulle handle om vanskjøtsel i oppveksten. Ikke den oppveksten som handler om overgrep, rusmisbruk og vold. Historien om Aksel og Ellinor handler om den usynlige vanskjøtselen, der barna tilsynelatende ikke mangler noen ting. Bortsett fra kjærlighet ...

To ensomme, dysfunksjonelle liv

Når vi møter Aksel og Ellinor i Drepende drage Angrende hund, er de i 35-40-årsalderen. De to bor hver for seg, lever ensomme, dysfunksjonelle liv på hver sin måte, men de finner sammen i felles forakt for foreldrene, ikke minst moren, som fortsatt er i live. Livet deres er stusslig, men var vanskjøtselen i oppveksten virkelig så alvorlig at ønsket om at moren skal falle ned trappen og brekke nakken er berettiget?

Men hvem har det egentlig verst?

–Ellinor er åpenbart ødelagt, en uføretrygdet rusmisbruker, likegyldig til hvilken side av livet hun faller ned på. Hun har kuttet alle bånd til moren, og jeg fryktet at det ville gå alvorlig galt med henne. Aksel er det tilsynelatende ikke mye i veien med, men han er fortsatt dominert av moren, og mangler evnen til å knytte seg til folk, ikke minst Ellinor, som han så veldig gjerne vil hjelpe ut av uføret. Når det nærmer seg slutten, er spørsmålet om det som skjer kunne vært forhindret, og ikke minst hvem som kanskje hadde det aller verst, sier forfatteren.

Intuitive, systematiske Karin Fossum

Hun planlegger aldri fortellingen sin i detalj. Har aldri en fiks ferdig intrige. Karin Fossum kaller seg selv en såkalt intuitiv forfatter, og når det intuitive først er vekket går det unna. Hun skriver ofte fortellingen ned i løpet av 2-3 måneder, vel vitende om at den langt fra er ferdig. I denne første prosessen betyr detaljene lite, men så entrer systematikeren banen: I neste fase, som gjerne er tre ganger så lang, gjennomgår hun hele manuset 30-40 (!) ganger. Nå kutter hun og legger til, hver enkelt setning vurderes, skal passe til musikkens rytme, men hun jobber i total stillhet. Og når hun er nesten ferdig, starter hun bakfra og tar for seg ett og ett avsnitt for å kvalitetssikre språk uten å tenke innhold. Kanskje ikke så rart at hun har vunnet priser nettopp for språket sitt?

Feber er Sejers diametrale motsetning

–Denne boken er også den første boken der jeg slipper til etterforsker Eddie Feber, etter å ha fulgt Conrad Sejer i 15 romaner. Universene går tomme etter hvert, og jeg forsto at jeg hadde vist fram det jeg var i stand til i Sejers univers. Feber er Sejers diametrale motsetning, blid og åpen, positiv og uredd, et positivt overskuddsmenneske som tenker høyt og assosierer når han etterforsker. Han kan virke enkel, men det er absolutt ikke tilfelle, Eddie Feber har et mønster og en plan som skaper fremdrift, og hjemme har han åtte unger å ta seg av, smiler Fossum.

Karin Fossums ubeskrivelige øyeblikk

Helt fra hun debuterte med en diktsamling (!) i 1974, har Karin Fossum hatt en selvsagt plass i det litterære grenselandet mellom krim og skjønn. Her har hun utforsket menneskesinnet, og sett forbryterne fra deres egen synsvinkel. Det har ikke skjedd fordi hun hadde akkurat det på hjertet, det er heller slik som Nick Cave beskriver det i diktet som Drepende drage Angrende hund begynner med: Sjømonsteret som kommer opp og viser konturene av underbevisstheten din før det forsvinner igjen. Først dette ubeskrivelige øyeblikket, før Karin Fossum tar fatt på den aktiviteten hun elsker over alle andre aktiviteter: Å skrive.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Ellinor akte seg innover i sofaen, vrikket seg på plass i hjørnet og trakk i genserermene.
   Tror du at hvis mor ble sprettet opp av en bajonett fra øverst til nederst, og alle tarmene veltet ut, og blodet pumpet i litervis, og noen kom ilende til for å være hos henne i dødens stund, tror du hennes siste ord ville være, si til Aksel og Ellinor at jeg elsker dem?
   Nei, sa han dystert. Hun ville ha tatt hele tarmnøstet og stappet det inn i buken igjen og klemt sårkantene sammen og sagt at alt er i orden her hos oss.
   Ellinor plukket en ny bit fra bollen.
   Jeg vet at hun gikk gravid og jeg vet at hun fødte oss. Men noen ganger tenker jeg at hun egentlig var en surrogatmor, en rugekasse for noen andre, et barnløst ektepar. Men så fikk de sin egen unge likevel, og så brant hun inne med oss. Husker du da vi var små? Husker du da vi hadde lagt oss om kvelden, at vi lå og hvisket til hverandre i mørket? Om alt som kanskje kunne hende med mor og far av ulykker og tragedier? Og vi lo så fælt at vi måtte putte dynesnippen i munnen så de ikke skulle høre oss?
   Jeg husker den leken, sa han.
(…)
Han sto i døra og skulle gå. La hånda på armen hennes og så på henne, strengt, som en voksen til et barn.
   Hvis Susie kommer på døra, må du ikke slippe henne inn.
   Nei da, Aksel.
   Jeg vil ikke være alene med dette, Ellinor, jeg må ha noen å gå til som snakker mitt språk.
   Vi er to om det, sa hun. Uansett hvordan dette ender, så er vi to, kan du love det? At hun kommer til å dø om ikke så lenge?
   De så på hverandre og smilte. Det var jo bare en lek. Som de lekte stadig oftere, alltid med et smil, men årene gikk og smilene ble smalere, og leken mørknet og ble til et ønske, en besvergelse, at Aksel skulle gripe inn og endre tingenes tilstand. Løfte lokket av tilværelsen hennes, så lyset sildret ned og gjorde den bleke huden gyllen og det sotsvarte håret blondt.
   Hun løftet hånda igjen og holdt den fram.
   Krystallen er rød, sa hun.
   Nei! Den er ikke rød!
   Hun la til, med fortvilelse i stemmen:
   Kan ikke bare kreften ta henne! Den tar jo alle andre.
   Han gikk over terskelen og ut i oktobermørket, de varme kinnene ble kalde.
   Søsteren løp til vinduet for å følge ham med øynene.

Til toppen