Europa var en gang selve episenteret for vitenskapelige gjennombrudd og teknologiske fremskritt. I dag skjer de store sprangene andre steder, og morgendagens teknologi utvikles av andre. USA og Kina leder an i et høyintensivt kappløp der kunstig intelligens og banebrytende forskning driver frem en ny økonomi og geopolitisk maktbalanse.

Europa har derimot blitt stående på sidelinjen. Draghi-rapporten slår fast at kontinentet taper innovasjonskappløpet. Vi har forskningen, kunnskapen og talentene, men lar ideene våre finne liv i andres økosystemer. Der techbros som Elon Musk, Sam Altman og Jensen Huang bygger fremtidens teknologiske plattformer, blir våre egne innovasjoner ofte værende igjen i laboratoriene.

Konsekvensene er dypere enn mange forstår. Hvis vi ikke tetter dette gapet, vil ikke bare europeisk innovasjon trues, men også grunnlaget for vår velferd, selvstendighet og innflytelse. For Norge er utfordringen den samme. Vi må bestemme oss for om vi fortsatt skal lene oss på oljeøkonomien, eller bygge en fremtid basert på teknologi, kunnskap og mennesker. Debatten har knapt begynt, men vi er allerede bakpå.

I denne boken undersøker KI-forsker og techgründer Ishita Barua hvordan dette ikke bare er en innovasjonskrise – men en eksistensiell krise for Europa. Fremtiden skrives nå, men ikke nødvendigvis av oss.