Gullalder og voksesmerter
I Skyggeboken tar Jesper og Stine, Jostein og Trude et steg opp i de voksnes verden. Tiden er 1968–1972, en periode i Norge da mye var i endring.
Og for et litterært festmåltid forfatteren byr på! Dette er en fest du kan gå på uten å ha vært på de to første. Nok en gang viser Lars Saabye Christensen at han er en forteller av Guds nåde. Nok en gang er han tilbake i sitt ess, i byen som har satt sine dype spor i forfatterskapet hans. Nok en gang fyller han blanke ark med en helt alminnelig verden, selv i en tid da oppbrudd var viktig og folk helst ville være noe for seg selv. Han lar oss følge folket på Fagerborg i perioden som kan innrammes med de ikoniske årstallene 1968–1972, en oppbruddstid, en dramatisk tid rent historisk, en tid da det det nøysomme ble utfordret av svart, glitrende gull fra Nordsjøen.
Deltar i romanen
–Noen ganger griper sammentreffene inn i skrivingen, slik som i denne avsluttende delen av Byens spor, forteller Saabye Christensen. –Jeg fikk noen diagnoser av legen da jeg startet på bind 3, et sammentreff utenfor romanens ansvarsområde, men en skjebne jeg for så vidt kan leve med, bare jeg er villig til å endre kroppens rundetider. Det tilførte denne siste romanen en større intensitet for min egen del. Jeg ville innlemme også min egen historie, betraktninger fra en tid jeg selv var en del av. Slike grep kan komme til å gjøre fallhøyden større, men jeg har hele tiden visst at jeg utover i trilogien ville være til stede i økende grad. Det starter i prologen i del 1, og mitt håp er et det er en naturlig del av den avsluttende delen av Byens spor.
Inn i en voksen verden
–Jeg tenkte noen ganger: Har jeg skrevet dette bedre før? Gjør jeg bare de samme grepene som jeg gjorde i del 1 og 2? Er jeg nå i ferd med å spore av? Det ble viktig for meg å sørge for at Skyggeboken skulle være en bærekraftig roman, og jeg forsto at den åpenbart ville bli annerledes. Motstanden ble kraftigere, kanskje fordi jeg selv ville være med, men også fordi flere karakterer tok steget opp i en voksen verden, sier forfatteren.
Voksesmerter
Og når Jostein og Jesper, Trude og Stine skal bli voksne, rammes de som alle andre av ymse voksesmerter. Det er nå håp og drømmer får noe å bryne seg på, det er nå verden ikke går på skinner lenger, det er nå det viser seg hvem som er en overlever, og hvem som lar seg plage, sier Saabye:
–Jesper er dessverre en plaget sjel, og for meg ble det faktisk problematisk etter hvert. Vektingen mellom Jesper og Jostein ble annerledes enn planlagt. Jostein har en letthet som jeg misunner ham, han er en overlever; det som stikker litt for dypt kvitter han seg med. Med Jesper er det omvendt: Han samler på for mye.
Jakten på tidsmarkører
–Å skrive en slik trilogi handler likevel om så mye mer enn logikk og struktur: Jeg må finne tidens spor; research handler også mye om å lete frem gode tidsmarkører i antikvariater og aktuelle tekster fra foreningenes gullalder. Så må jeg se for meg fortellingens potensial. Jeg må lytte til irrasjonelle krefter når jeg sitter ved tastaturet, la de gylne, kreative øyeblikkene trumfe fortellingens struktur hvis det må til. Å være forfatter handler blant annet om å følge intuisjonen når den presser på. Å gjøre det uforutsigbare opplagt. Gjør vi ikke det, står vi i fare for å bli triste kopier av hverandre, sier Saabye Christensen.
Av Bernt Roald Nilsen
Til toppen