Den klassiske plateanmeldelsen representerer sannsynligvis det optimale møtet mellom tørr saksprosa, brifende faktaflashing og generelle svulstigheter. Hvor ellers kan en skribent i løpet av noen få hundre tegn - med patos og påstått ekspertise - dissekere et åndsverk helt ut fra egne preferanser og egendefinerte kvalitetskrav, for deretter å plassere det hvor som helst på skalaen fra elendighet til guddommelig genialitet? Neppe noen andre steder enn i musikkjournalistikken. 101 plater du aldri får høre er boken for alle som elsker musikkjournalistikken, og som kanskje har båret på en hemmelig drøm om at det en gang blir utgitt plater så spektakulære at deres elskede plateanmeldere virkelig kan briljere i sin analytiske omgang med kunstverkene. Forfatterne av denne boken har i alle fall båret på denne drømmen. Samtidig har de erkjent at de virkelig spektakulære plateutgivelsene altfor sjelden ser dagens lys. I ren desperasjon har de derfor gravd frem et uskrevet musikkblad fra historiens glemmebok - påstått å være den jevne connoisseurs guide til det ganske geniale og helt utilgjengelige.
