Når forandring fryder

Oslo, 1975: I en liten treroms i Vika, tett inntil jernbanelinjen, har husmoren Gerd Minde regjert kjøkkenet i sin lille familie gjennom 25 år.

Men nå står forandring for døren. Husets sønn, Kai, skal flytte hjemmefra. Han skal ikke så langt, bare noen trikkestopp opp til Sogn studentby, men for Gerd Minde kunne det like gjerne vært en annen by. Stillheten i leiligheten er øredøvende, med kun Gerd og mannen Gerhard tilbake. Hvordan skal det bli?

Lungemos og fruktkompott

Gerd Minde er en husmor av den tradisjonelle typen. Som ung ga hun opp utdanningen på fengselsskolen for å gifte seg. Siden har kjøkkenet vært hennes sted. Her har hun servert middag til mannen og sønnen hver dag presis kl. 16.40 – når Gerhard kommer hjem fra jobben i Idun Forsikring. Lungemos, gratenger, koteletter, fruktkompotter og kaker – det har ikke manglet god mat i Gerds kjøkken. Hun lever på husholdningspenger fra Gerhard, og en sjelden gang får hun noen hundrelapper til en ny kjole.   

Livet går i rutiner: Innkjøp, matlaging, oppvask, en tur til frisøren for å legge håret, venninneklubb en gang i måneden. Og hver dag skriver Gerd noen linjer i almanakken sin, den hun får til jul hvert år fra Gerhards forsikringsselskap: Mildt. 10 gr. Holdt meg inne. Litt hodepine. Ikke så verst, kan det stå en typisk dag i Gerds liv. Og ser hun tilbake i tidligere års almanakker – alle ligger i kjøkkenskuffen – står det omtrent nøyaktig det samme året før, og året før der igjen.

Noe må skje

Gerd sliter med hodepine og må rett som det er ta en globoid. Noe kribler i henne, en tretthet kombinert med behov for forandring, men hva skulle det være? Mens hun trakterer sin mann, tar imot den litt hjelpeløse sønnen og hans sjarmerende venn Tim på middag, prater med enkefru Vang i trappen, bærer ut søppelet – tar en idé form: Hun skal kjøpe et halvlodd i Det norske Pengelotteriet! Selv om Gerhard finner det umoralsk. Men han trenger jo ikke å vite noe?

Norge på 70-tallet

Gerd Minde står, i likhet med mange av våre mødre og bestemødre for 50 år siden, i en skvis på midten av 70-tallet. Tidene forandrer seg, det er kvinnesak på agendaen, unge sønner og døtre utdanner seg og finner sin vei. Men Gerds rolle forblir den samme. I Munkedamsveien 21 står husmoren Gerd, snart 50, og hennes trauste mann, på stedet hvil. Ensomheten som følger med, kan være svimlende. Men Gerd Minde bærer på mer krutt enn både hun selv og vi lesere kan forestille oss, og etter hvert tar denne romanen flere dramatiske vendinger.

Nydelig, sterkt kvinneportrett

Lars Saabye Christensen har skrevet et nydelig, sårt og varmt portrett av en kvinne som er lett å kjenne seg igjen i, selv 50 år senere. For ensomhet finnes i mange former, også i dag. Og kjenner Gerd egentlig mannen sin, og han henne, etter 25 års ekteskap? Samtidig er den historiske rammen, og husmorrollen slik den kunne arte seg, utrolig sterk og interessant å lese om fra innsiden, fra en forfatter som virkelig kjenner sin historie og vet å sette ord på alt, så presist og så vakkert. Her er også mye humor, sjarm og nostalgi. Midt oppi det såre alvoret må vi stadig trekke på smilebåndet, og sidene flyr av gårde.

Forfatteren skildrer livet, nært og gjenkjennelig, slik det kan oppleves, og sine karakterer med stor kjærlighet og varme. Og én ting er sikkert, Gerd vil ikke forlate deg med det første. Lenge etter endt lesning vil hun dukke opp i hode og hjerte når du minst venter det – kanskje på gata når du venter på bussen, eller når du skjenker deg en kopp kaffe. Du vil tenke på Gerd med varme, vemod, men også med et smil om munnen. Og du vil være utrolig glad for at du fikk bli kjent med henne.

Redaksjonen