Kjærlighetserklæringen
«Mannen er på sporet», skrev alle anmelderne, og brukte superlativer som storartet og genialt. Byens spor ble litterært folkeeie. Akkurat som Beatles og Halvbroren var det for henholdsvis tretti og femten år siden.
Nå er den frittstående oppfølgeren til Byens spor I her.
–Skriveprosesser er forskjellige, og denne var preget av velvære. Jeg følte en flyt, en mening i arbeidet jeg ikke alltid kan ta for gitt. Kanskje fordi jeg liker de folka jeg skriver om. At de på en måte er større enn livet selv, og samtidig ordinære. Jeg tok ned språket, prøvde ikke å gjøre meg flinkere enn jeg er. Lot bare all litterær pynt og fiksfakserier fare, og stolte på stoffet, sier Lars Saabye Christensen. Før han legger til at Fagerborg er et strøk med et språk og et liv han kan noe om og trives med.
Kjærlighetserklæring
Byen er Oslo, og bydelen Fagerborg. Samme karakterer som i Byens spor I. Nesten. Pappa Ewald har gått bort, og det var ikke et enkelt litterært grep. Han tok for mye plass, og Byens spor II er enken og moren Majs bok. En kjærlighetserklæring til den tids virksomme kvinner og deres bidrag til felleskapet. En roman om tilsynelatende alminnelighet, om kjærlighet og misforståelser. På godt og vondt. Boken syder av litterær kvalitet, fra ende til annen. Og det beste av alt: Den lever sitt eget liv, selv om karakterene ble etablert i forrige bok.
Står støtt på egne ben
–Målet var at leserne kan gå inn i Byens spor II uten å lese bind nummer én. Ti år er gått og vi er i en tid da alt er på gli, selv om mye er forutsigbart. Maj eksploderer, etter å ha syntes synd på seg selv i forrige bok, og det gjør du ikke usett på et sted som Fagerborg i 1957. Sladderen er ofte vranga av idyllen, det kan virke som toleransen er liten, men på bunnen er det likevel forståelse for det som skjer. Jeg har hatt glede av å skildre en familie der de elsker hverandre, men skjuler noe som før eller senere er nødt til komme frem. Bind II er annerledes enn bind I, og grunnlaget er lagt for en annen type fortelling i bind III.
Kamerater i tykt og tynt
Det tetner altså til i bind II. Ikke minst for Jesper og Jostein, som går hver sin vei, men likevel følger hverandre i tykt og tynt. Kameratskapets lojalitet, kaller Saabye det, de er dette verkets «halvbrødre», uten sammenlikning for øvrig.
– De følger hverandre i tykt og tynt, Jesper med anlegget for melankoli, det langsomme raseriet, mens Jostein helst vil være glad og tjene mye penger. Jesper, som lover å være Josteins ører i verden når hørselen hans skades. Jostein, som tyr til voldelige midler når en jevnaldrende baksnakker lillesøsteren til Jesper.
Fylt av glede
De gylne øyeblikkene, kaller han dem. Skriveøyeblikkene, som er fylt av glede. Han opplevde dem innimellom i Beatles og Halvbroren, og nå hjemsøkte de ham igjen. Å kjenne at universet av miljøer og karakterer vokser seg robust, og romanen det samme. Gevinsten er åpenbar: Han leder oss inn på spor der vi lever oss inn i og føler med andre mennesker, og som gjør tid og sted levende akkurat her og nå.
Den bisarre følelsen av å se frem til lansering av bind II når grovarbeidet med bind III allerede er gjort, er annerledes.
– Å være selektiv på hva jeg gjør er et bra utgangspunkt for tiden fremover. Jeg skal rett og slett ha meg et passe langt storefri, smiler han og forsvinner ut i byen.
Av Bernt Rolad Nilsen
Til toppen
