| Forfatter: | Cathy Bramley |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2026 |
| Antall sider: | 411 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Somewhere only we know |
| Oversatt av: | Johannessen, Heidi Bloin |
| ISBN/EAN: | 9788202871178 |
| Kategori: | Romaner |
Omtale Et sted bare vi vet om
Aldri for sent for en ny sjanse
45 år gamle Magnolia – kalt Maggie – har alltid jobbet hardt, og balansert karriere med aleneansvaret for datteren sin, Brontë. Da datteren forteller at hun vil forlate den nye drømmejobben i London for å ta et friår og reise ut i verden, blir Maggie sjokkert. De krangler, og før de rekker å forsones helt, blir Brontë tragisk drept i en bilulykke.
Den store reisen – og kjærligheten
En knust Maggie flykter inn i jobben, men blir beordret av sjefen til å ta permisjon. Da hun finner datterens reisedagbok, bestemmer hun seg: Hun vil legge ut på et eventyr for å fullføre den turen datteren planla å ta. Kanskje det er akkurat hva hun trenger for å komme seg videre?
Når Maggie leser i dagboken blir hun samtidig minnet om sitt yngre jeg – den eventyrlystne tjuetoåringen som forelsket seg hodestups i Jackson på en strand på Bali – en ung amerikaner hun møtte da hun jobbet frivillig, og som er Brontës far.
Et nydelig eventyr
Dagboken fører Maggie til frodige Nepal, via Australia og til de vakre strendene i Østen. Hun leser Brontës beskrivelser av drømmestedene underveis – slik feirer hun datterens minne, og føler seg nærmere Brontë enn på lenge. Samtidig åpnes nye dører: Maggie gjør ting hun ikke tør, får nye venner, skaper nye minner. Vi får også lese om den herlige tiden da hun møtte sin store kjærlighet, Brontës far, som hun ga slipp på. Den siste destinasjonen på Maggies reise fyller hjertene våre med ren glede, og markerer en gråtevakker avslutning på et helt nydelig eventyr.
Kan vi lære å leve, elske og nyte livet igjen etter å ha mistet en vi er glad i? Bramleys roman er nettopp en hyllest til håpet og livskraften som bor i oss, også når livet butter. Maggie er en nydelig, morsom og ekte karakter vi blir glad i. Sammen med henne reflekterer vi over livets skjørhet, og over viktigheten av å ta vare på våre nære og kjære. Og vi inspireres til å omfavne livet, ta sjanser, og leve i pakt med den vi innerst inne er. Forfatteren skriver fengende, rørende og med stor varme, og også humor. Sorgen og gleden i livet går hånd i hånd, sies det. Sjelden har vel disse ordene vært sannere enn her.
Et sted bare vi vet om er en virkelig inspirerende, vakker og oppløftende bok som vil bli hos deg lenge etter at du har lest den. Anbefales varmt!
Redaksjonen
Fantastiske anmeldelser:
«Rørende og emosjonell, bare helt vidunderlig.» JOSIE SILVER
«Livsbejaende og full av kjærlighet og håp. En bok du ikke vil klare å legge fra deg.» SANTA MONTEFIORE
«Gripende og inspirerende, boken knuste hjertet mitt og limte det sammen igjen. Helt fantastisk!» KIM NASH
«En hjerteskjærende, men enormt oppløftende roman om å finne seg selv.» EMILY STONE
«Jeg elsket denne fra begynnelse til slutt»Godreads, 5 stjerner
«Wow, for en ekstraordinær historie om kjærlighet, tap, håp og takknemlighet! Vakker, rørende og så utrolig, utrolig ekte!» Goodreads, 5 stjerner
«Denne boken var en ren glede å lese … jeg kommer til å lese den igjen! Det er definitivt en bok man kan lese mer enn én gang.» Goodreads, 5 stjerner
«Den mest følelsesladede, rørende og hjerteskjærende – men samtidig vakre, oppløftende og inspirerende – boken jeg noen gang har lest!» Goodreads, 5 stjerner
«Wow, for en enestående leseopplevelse! Jeg var helt oppslukt fra start til slutt og ville virkelig ikke at den skulle ta slutt!»Goodreads, 5 stjerner
Intervju
Veier til ny lykke
Livet kan endre seg på et øyeblikk, og for forfatter Cathy Bramley ble sorgen en realitet hun aldri hadde forestilt seg. Etter å ha mistet ektemannen, befant Cathy seg i en verden som føltes fremmed og overveldende, har hun fortalt i et intervju i England.
Men gradvis oppdaget Cathy måter å komme seg gjennom mørket på og bygge et liv som på ny kunne fylles av glede, håp og mening. Fra soloppgangsyoga i India til enkle daglige ritualer hjemme – det var de små stegene som hjalp henne å gjenopprette kontakten med seg selv, omfavne lykke og finne mot til å gå videre.
– Å jobbe med lykke ble min besettelse, dagboken min fyltes med gode opplevelser, ja til og med moro, har Bramley fortalt.
For hovedpersonen Maggie blir hver destinasjon et viktig skritt i retning av å kunne heles. Sentralt står relasjonene hennes, og evnen til å kunne både gi og ta imot medfølelse. Denne romanen kommer med troen på at det finnes håp – at man kan leve sitt beste liv, selv etter en tragedie.
Et sted bare vi vet om er en gripende og vakker romanen som minner oss om at livet er for verdifullt til ikke å noen ganger bare kaste seg ut i det!
Og når mennesker kommer sammen og fellesskapet får blomstre, kan utrolige ting skje.
Redaksjonen
Utdrag
«Kult, ikke sant?»
Jeg skvatt, bråsnudde og plantet føttene i havbunnen for å se hvem det var som snakket til meg.
En gutt kom vassende ut mot meg, de brune øynene hans glitret, og et vennlig smil avdekket en perlerad av kritthvite tenner. Kroppen hans var slank og veltrent, og linningen på bokseren hans syntes under shortsen. Han var utrolig pen.
«Innmari kult,» pep jeg. Og da mener jeg pep.
Han forsvant under vann og føk opp igjen like etter, mens han ristet vanndråpene ut av håret sitt. «Kom du i går kveld, eller?»
Jeg nikket. «Og jeg er dritforelska allerede.»
«Jaså?» Han hevet et øyenbryn og gliste.
«I Bali? Ja, selvfølgelig.» Hvis det han prøvde på nå var å gjøre meg brydd, kunne han bare glemme det – jeg kunne lett være like frekk og freidig som ham. Jeg senket meg ned i vannet, og sparket fra med beina for å bevege meg bort fra ham. «Jeg har aldri vært så langt hjemmefra før.»
Han svømte etter meg. «Er du australsk?»
«Med denne huden her?» Jeg nikket mot den bleke huden min. «Niks, britisk.»
Han klasket hånden mot pannen. «Søren, ass, jeg blander sammen de to landene hele tiden. Jeg heter Jackson, og er fra USA.»
Aksenten hans var helt herlig.
«Maggie. Hyggelig å hilse på deg. Og ettersom du spurte så søtt,» sa jeg ertende, «så får du lov til å bli med meg på en svømmetur.»
Han flakket med blikket. «Jøss, takk for tilbudet, men jeg har faktisk blitt sendt ut hit for å fortelle deg at det ikke er lov å oppholde seg i vannet alene her ute. Det kan kanskje virke helt paradisisk, men understrømmene er ekstremt sterke. Selv lokalbefolkningen strever her ute. Du må aldri svømme her alene, og du må alltid sørge for at noen vet hvor du er.»
«Å. Skjønner,» svarte jeg, noe nedslått, uten å klare å skjule det, idet strømmen dro meg vekk fra ham. «Takk skal du ha.»
«Ingen årsak, ass.» Han rakte ut en hånd, som jeg grep fatt i, og dro meg inntil seg. «Forresten, det er frokost nå. Er du sulten?»
Jeg skvatt, bråsnudde og plantet føttene i havbunnen for å se hvem det var som snakket til meg.
En gutt kom vassende ut mot meg, de brune øynene hans glitret, og et vennlig smil avdekket en perlerad av kritthvite tenner. Kroppen hans var slank og veltrent, og linningen på bokseren hans syntes under shortsen. Han var utrolig pen.
«Innmari kult,» pep jeg. Og da mener jeg pep.
Han forsvant under vann og føk opp igjen like etter, mens han ristet vanndråpene ut av håret sitt. «Kom du i går kveld, eller?»
Jeg nikket. «Og jeg er dritforelska allerede.»
«Jaså?» Han hevet et øyenbryn og gliste.
«I Bali? Ja, selvfølgelig.» Hvis det han prøvde på nå var å gjøre meg brydd, kunne han bare glemme det – jeg kunne lett være like frekk og freidig som ham. Jeg senket meg ned i vannet, og sparket fra med beina for å bevege meg bort fra ham. «Jeg har aldri vært så langt hjemmefra før.»
Han svømte etter meg. «Er du australsk?»
«Med denne huden her?» Jeg nikket mot den bleke huden min. «Niks, britisk.»
Han klasket hånden mot pannen. «Søren, ass, jeg blander sammen de to landene hele tiden. Jeg heter Jackson, og er fra USA.»
Aksenten hans var helt herlig.
«Maggie. Hyggelig å hilse på deg. Og ettersom du spurte så søtt,» sa jeg ertende, «så får du lov til å bli med meg på en svømmetur.»
Han flakket med blikket. «Jøss, takk for tilbudet, men jeg har faktisk blitt sendt ut hit for å fortelle deg at det ikke er lov å oppholde seg i vannet alene her ute. Det kan kanskje virke helt paradisisk, men understrømmene er ekstremt sterke. Selv lokalbefolkningen strever her ute. Du må aldri svømme her alene, og du må alltid sørge for at noen vet hvor du er.»
«Å. Skjønner,» svarte jeg, noe nedslått, uten å klare å skjule det, idet strømmen dro meg vekk fra ham. «Takk skal du ha.»
«Ingen årsak, ass.» Han rakte ut en hånd, som jeg grep fatt i, og dro meg inntil seg. «Forresten, det er frokost nå. Er du sulten?»
