Spennende mysterium med glimt i øyet

–Det var på tide med en annerledes roman. Og en lanseringsturné der jeg treffer leserne mine. For meg er det første gang på 25 år at det skjer.

John Grisham har glimtet i øyet når han lar seg intervjue av mediene om sin siste roman Camino Island. Så er da også dette en underholdende thriller med store glimt i øyet. Og den lander garantert helt på toppen av bestselgerlisten til New York Times. Alle de andre 29 bøkene til John Grisham har vært der, og ingenting tyder på at Camino Island er et unntak – både lesere og kritikere er svært begeistret for boka.

En thriller for solsenga?

Romanen handler om en egosentrisk bokhandler, en ung kvinnelig forfatter med skrivesperre og ranet av F. Scott Fitzgeralds håndskrevne originalmanus til The Great Gatsby. – Jeg hadde lyst til å skrive en bok for solsenga, jeg har jo blitt kritisert tidligere for at jeg gjør det. Så jeg tenkte at jeg skulle vise kritikerne hva en slik roman egentlig inneholder, smiler han. John Grisham tar denne oppgaven på alvor. Camino Island er et miljø langt vekk fra rettssalene, men mysteriet som må løses står selvfølgelig fjellstøtt i sentrum.  

Historien ble til på biltur

–Kona mi og jeg var på vei til Florida, en lang biltur, og underveis brukte vi tiden til å snekre sammen en grov skisse for historien til Camino Island. Vi koste oss og tenkte hva hvis, og den hyggelige bilturen reflekterer faktisk innholdet og stemningen i denne romanen, sier John Grisham. Romanen handler ikke bare om jakten på et verdifullt manuskript. Den handler også om en bokhandler, og Grisham sverger på at den karakteren er hundre prosent fiksjon. Bruce Cable elsker kvinner, vin og fest, men er også en seriøs bokhandler med en fantastisk boksjappe med mange sjeldne bøker og manuskripter.

Et ekte manuskript

Grisham hadde genuin lyst til å legge en roman til et bokmiljø, og har stor sans for sjeldne eksemplarer av bøker. Camino Island begynner med ranet av manuset til Scott Fitzgerald, og Grisham brukte mye tid og googlesøk på å finne ut hvordan detaljene i selve ranet skulle foregå, for at det skulle fremstå så ekte som mulig for leseren. –Men det er helt fiktivt, forsikrer han. –Derimot befinner det virkelige manuset seg faktisk på Princeton University. Jeg har bedt om unnskyldning for at jeg skrev om den sjeldne samlingen av originalmanus universitetet rår over. Det er alltid en fare for at noen kan bli inspirert til å prøve seg på et slikt ran, innrømmer Grisham.

Ut på forfatterturné

For en gangs skyld legger også Grisham ut på lanseringsturné for sin nye roman. Når han blir spurt hvorfor han gjør det først nå, etter 25 år uten turneer, er smilet der igjen. – Kanskje fordi jeg kjeder meg, sier han. –Nei da. Populære forfattere bør besøke bokhandlere for å takke sine lesere, møte fansen, skrive autografer, signere bøker og snakke med folk. Det gleder jeg meg til, sier Grisham.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Glasset hans var tomt, og han fylte det igjen.
«Ta det rolig, mann,» sa hun, men han overhørte henne. Da han var tilbake på sofaen, spurte hun: «Har du noen gang elsket noen?»
«Jeg elsker Noelle. Hun elsker meg. Vi er svært lykkelige, begge to.»
«Men kjærlighet handler om tillit og forpliktelser og å dele alle sider av livet med den andre.»
«Ha! Vi deler, skal jeg si deg. Og ikke så rent lite.»
«Du er håpløs.»
«Ikke snakk som en dust, Mercer. Vi snakker ikke om kjærlighet, vi snakker om sex. Ren fysisk nytelse. Du står ikke i fare for å bli en del av en gift manns verden, og forhold er noe jeg ikke driver med. Vi kan være sammen når du måtte ha lyst, eller vi kan kutte ut her og nå. Vi kan være venner uten bånd som binder oss.»
«Venner? Hvor mange kvinnelige venner har du?»
«Egentlig ingen. Kanskje et par hyggelige bekjentskaper. Hør nå her. Hadde jeg visst at du hadde planer om å analysere meg, ville jeg ikke ringt.»
«Hvorfor ringte du egentlig?»
«Jeg tenkte at du savnet meg.»
De klarte å le litt. Plutselig satte Bruce fra seg glasset, tok hennes og satte det ved siden av sitt, grep henne i hånden og sa: «Bli med meg. Det er noe jeg vil vise deg.»
«Hva er det?»
«En overraskelse. Kom. Nede i kjelleren.»
Fortsatt uten sko på bena førte han henne ut av leiligheten, gjennom kafeen, ned i første etasje og bort til kjellerdøren. Han åpnet den, vridde om en lysbryter, og de snek seg ned tretrappen som førte ned i kjelleren. Han tente enda et lys og tastet sifferkoden som åpnet hvelvet.
«Dette bør virkelig være noe stort,» sa hun.
«Du kommer ikke til å tro det.»
Han dro opp den tunge metalldøren, gikk inn i hvelvet og tente nok et lys. Han gikk bort til safen, tastet en ny sifferkode og ventet et par sekunder til de fem låseboltene ble deaktivert. Det lød et høyt klikk, døren var ulåst, og han skjøv den opp. Mercer betraktet alt så oppmerksomt som mulig, vel vitende at det ble ventet av henne at hun skulle rapportere hver minste detalj til Elaine og folkene hennes.

Til toppen