Historien som bare måtte fortelles

Heather Marshall hadde slett ikke tenkt å skrive en roman fra andre verdenskrig. Men det var før hun fikk høre historien om to utrolige kvinner.

Hei, Heather! Kan du fortelle leserne litt om deg selv?
Hei! Jeg er en kanadisk forfatter som bor like utenfor Toronto. Den sanne historien om Audrey James er min andre roman, etter debuten Spør etter Jane.

Hvis du skulle beskrive Den sanne historien om Audrey James med fem ord – hvilke ville det være?
Følelsesladet, spennende, dramatisk, stemningsfull, håpefull.

Hva kan leseren forvente?
Leseren får leve seg inn i en historisk periode – en førkrigstid – hvor veldig mye sto på spill. Det er store følelser involvert. Her er tapre kvinner med mye guts, et gammelt familiemysterium, og et sjarmerende hotell nær den skotske grensen i England.    

Hva inspirerte deg til å skrive Den sanne historien om Audrey James?
Jeg hadde faktisk ikke planlagt å skrive noen bok fra andre verdenskrig, men så ramlet jeg over en historie fra virkeligheten om en kvinne som het Mona Parsons. Historien hennes var så utrolig at jeg bare måtte skrive om henne! Jeg har bygget deler av historien hennes inn i karakteren Audrey.

Var det noen øyeblikk eller karakterer du syntes det var ekstra spennende å dukke ned i?
Jeg ble veldig fascinert av en historie jeg kom over om en kvinne som gjemte seg fra nazistene på sitt eget loft, da nazioffiserer tok over hjemmet hennes. Hun gjemte seg rett foran nesen på dem, fordi hun tenkte det var det siste stedet de ville lete etter henne. Dette ga meg inspirasjon til karakteren Ilse.

Møtte du noen utfordringer mens du skrev?
Det tøffeste var nok den emosjonelle biten. Når man skriver fra andre verdenskrig, må man skildre noe av det mest grufulle mennesker noen gang har gjort mot hverandre. Du vet på forhånd at det blir litt tøft, og det er viktig å ta litt pauser underveis. Samtidig må du som forfatter være villig til å gjøre dette følelsesmessige arbeidet. Du må absorbere det for å kunne formidle det – og for at leseren skal føle det du følte mens du skrev det.

Utdrag fra Nerd Daily

Til toppen

Hun hadde blitt vant til menn i uniform som blunket og kommenterte utseendet hennes når hun var ute og gikk. Vanligvis sendte hun dem et stramt smilt for å tilfredsstille det underliggende behovet deres for bekreftelse, og gikk videre.
«Guten Tag», sa en av dem. Den andre bare gransket henne. «Er dette Deres hus, Fräulein?» spurte den første, og det stakk i magen hennes da han begynte å gå oppover trappen mot henne.
Nå snakket den andre mannen. «De har nøkkel», sa han og pekte mot hånden hennes.
«Ja», sa hun, da det ikke lot seg benekte, og så svarte hun med den første historien hun kunne komme på. «Jeg er regnskapssekretæren til han som bor her. I bedriften hans. Men han har ikke vært på kontoret, så jeg tenkte at jeg skulle prøve å nå ham hjemme.»
Den første offiseren stakk hånden ned i frakkelommen og fisket frem et ark. Han dro fingeren nedover arket og så på henne. «De er ansatt av Ira Kaplan?» spurte han og rynket pannen.
Han gransket henne, fra det krøllete håret til de svarte støvlettene med spenner og opp igjen, dvelte ved ansiktet hennes, de røde leppene. Hun var artist, vant til at folk stirret på henne, men denne mannens blikk var så skarpt at det føltes som om hun sto avkledd og utsatt for vær og vind. Han hadde markerte, grønne øyne som fremsto mørkere når han strammet brynene. Den lange nesen hørte liksom ikke hjemme i det firkantede ansiktet, og barten var nesten rød, mens håret lyste blondt. Han så ut som om han hadde hentet trekkene sine fra flere forskjellige personer.
«Ja», sa hun og klarte å holde ansiktet uttrykksløst.

Til toppen