Tett på livet og døden
–Kan vi leve med en versjon av fortiden som vi egentlig vet at ikke er sann? Hukommelse og glemsel er en viktig del av dobbelt Rivertonprisvinner Torkil Damhaugs nye og intense krimroman.
Hovedpersonen Marlen er legestudent i Budapest. Hun har en sterkt historie, og fortiden hennes preger henne. Er du opptatt av hvordan vår egen historie påvirker våre valg?
–Ja, vi bærer fortiden med oss, som et arkiv der vi henter ut erfaringer, minner vi trenger. Men også en verkebyll full av sånt vi ikke orker å bære og som hindrer oss i å oppleve glede. Da blir spørsmålet hvordan vi best skal leve med det smertefulle. Er fortrengning noen ganger det beste ved hendelser som likevel ikke kan endres? Kan vi leve med en versjon av fortiden som vi egentlig vet ikke er sann? Hvor mye sannhet tåler vi? Og finnes det en entydig sann versjon av hva som hendte en gang i fortiden? Da nærmer vi oss en viktig tematikk i "Se en annen vei". Kan vi stole på minnene våre? Er hukommelsen pålitelig? Og hvordan kan minnene våre manipuleres? Det er noe vi gjør selv, men det skjer også på et kollektivt plan: Hvordan formes historiene mennesker bruker for å forstå seg selv som familie, kultur, nasjon, sivilisasjon?
Vi møter et brødrepar, Marek og Karol, som er utsatte og sårbare i sin situasjon i Budapest. Du skriver ofte om ondskapen mot de svake og sårbare i samfunnet?
–Som mange andre forfattere er jeg opptatt av bruddsoner – avvik og grenser. Hvorfor faller noen utenfor? Hvordan ville mitt liv vært om jeg ikke hadde hatt alle mulighetene jeg har fått? Jeg er drevet av nysgjerrighet rundt disse spørsmålene. Og det vekkes et sinne i meg når jeg ser hensynsløs maktutøvelse og undertrykking i verden rundt meg, som også blir en drivkraft i skrivingen.
Dilemmaet er ofte hvordan beskytte den du er glad i når du selv er sårbar – gjerne gjennom unge mennesker. Hvorfor opptar dette deg?
–Jeg er opptatt av hva som skjer med unge menneskers muligheter til å få et godt liv i den verdenen de overtar, en verden som ser ut til å være mer og mer preget av gamle og nye konflikter. På det personlige planet tanken på hvordan det skal gå med mine nærmeste. En annen grunn til å skrive om unge mennesker, er sterke minner fra min egen ungdomstid. Og ikke minst hvordan alt kunne gått en helt annen vei i livet om kortene var fordelt litt annerledes. Familiebakgrunn, miljøet jeg vokste opp i, men også valgene jeg gjorde, og tilfeldighetenes spill …
Hva inspirerte deg til å legge handlingen til Budapest?
–Etter å ha skrevet noen bøker med handling i Oslo-området og i hjemtraktene mine på Romerike, kjente jeg at jeg nå måtte ut i verden. Jeg besøkte Budapest første gang i 1986, i forbindelse med en legekongress, og ble straks fascinert av atmosfæren i byen, beliggenheten ved Donau, lyset, broene, bygningene. Og så ligger Budapest midt i Europa og har ofte vært i begivenhetenes sentrum under store omveltninger, krig, opprør, revolusjon. Det er en by og et land som er nødt til å forholde seg til så mange kollektive traumer, og et spennende sted for å utforske hvordan vi husker og hvordan vi glemmer.
Du har tidligere sagt at du lever tett på karakterene dine når du skriver, kan du utdype dette?
–Jeg vil nok si at det er en metode for meg å leve meg inn i alle karakterenes liv, så langt jeg er i stand til det. Se fra innsiden hvordan livet fortoner seg for dem. Det jeg vil kalle empati anvendt på en metodisk måte. Samtidig krever dette en avstand, som gjør at du forstår karakterenes motiver og handlemåter bedre enn de som oftest gjør selv. Metoden er utforskende og uforutsigbar, jeg vet ofte ikke hvor jeg ender. Og det kan være risikabelt. Å leve så tett innpå fiktive karakterer, vekker jo også mye i meg selv, jeg må bruke mine egne gode og mindre gode sider, og tåle å forholde meg til dem. Det mest krevende er å skrive frem personer som ikke kan eller ikke vil ta inn over seg hvordan andre mennesker har det når de blir påført smerte. Men som forfatter må du være i stand til – og villig til – å gå inn i det som er vanskelig hvis du skal skrive noe som er interessant – og som berører leseren.
Marlen er legestudent. Bruker du mye av dine egne erfaringer som lege og psykiater?
–Å være lege er en del av min identitet. Jeg holder meg oppdatert og utelukker ikke at jeg vender tilbake til legeyrket. Og i mange av bøkene mine spiller medisinere en viktig rolle. Legeyrket er ofte et godt utgangspunkt for å skrive skjønnlitteratur, også krim. Som lege kommer du tett innpå livet og døden. Jeg har behandlet mennesker som har blitt truet på livet, som har vært utsatt for overgrep, og mennesker som har begått overgrep, som til og med har tatt liv. I alle former for psykoterapi er det avgjørende at terapeuten forsøker å sette meg inn den annens tanker. Blant annet har jeg måttet forsøke å forstå hva som gjør et menneske i stand til å begå det vi kan kalle onde gjerninger, og hvordan overgriperen etterpå håndterer dette i sitt eget sinn.
Og så sparer du deg kanskje for noe research ved å skrive om en lege?
–Det er klart. Skriver jeg om en lege, blir mange ting enklere. Jeg kjenner jo så godt gleder og dilemmaer som dukker opp på jobben, og privat, hver eneste dag. I Marlens tilfelle bruker jeg mange av mine egne erfaringer på en direkte måte. Hva får et ungt menneske til å søke mot medisinen som disiplin? Og hvordan er det første gang å skjære i et dødt menneske for å studere kroppens anatomi? Da jeg studerte anatomi, holdt vi til på det gamle universitetet på Karl Johan, og ansvaret for å slukke og låse om kvelden, blant annet på disseksjonssalen, gikk på rundgang blant oss studenter. For en forfatter in spe satte dette selvsagt i gang fantasier …
Til toppen
