| Forfatter: | Karin Fossum |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2026 |
| Antall sider: | 185 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Eddie Feber |
| Serienummer: | 6 |
| ISBN/EAN: | 9788202923808 |
| Kategori: | Krim og spenning og Krim og mysterier |
Omtale Aller kjæreste
Den aller kjæreste
Den 34 år gamle designeren Bella Lundin bor sammen med hunden sin Jon i et hus i et skogsområde nær Muddertjern. Det er bare de to, og schæferen Jon vet at han er elsket.
Men nå er Bellas grå Audi observert samme natt ved Borgestad kirke, hvor en 16-årig gutt ble påkjørt. Han overlever ikke. Føreren stakk av, og tre tenåringer mener de gjenkjente Bella Lundin og bilen hennes.
Bellas fortvilelse
Politimannen på døra er hissig og utålmodig: «Du må åpne garasjen din. Vi må undersøke bilen din.» Bella bruker tid, forklarer at hun må holde døra lukket for hunden. Politimannen kjefter, roper, åpner døra – og på sekundet løper Jon forbi, beiner over gårdsplassen og forsvinner. Nå er det Bellas tur til å rope, i fortvilelse – hun har mistet Jon, den aller kjæreste hun har. Resten av natten og de neste dagene, løper Bella rundt i skogen og roper på Jon.
Den hvesende Aron Kratz
Politimannen, som heter Aron Kratz, finner ikke en eneste ripe på Bellas bil. Det er hardt å innse. Og han vil ikke beklage at hunden forsvant. På politistasjonen gjør Eddie Feber og Margot von Hanno opp status – det kan da ikke være Lundin likevel? Ingen av dem har sansen for den nye kollegaen Aron Kratz. «En bulldoser», mener Margot. Urokkelig, uten smidighet, barsk og autoritær. Og alltid ufeilbarlig.
Snart skal den store mannen, med det hvesende navnet Kratz, stå i sentrum for en forbrytelse ingen kjenner utfallet av.
Det umistelige
Hva kan settes i gang når et menneske mister det umistelige, det mest dyrebare det har? Og hvordan kan menneskers svake sider og ømme punkter kaste bensin på bålet, og bidra til enda mer ulykke og lidelse? Karin Fossum ruller opp en krimgåte som gjør sterkt inntrykk. Her er det flere som mister. En rekke tilsynelatende tilfeldige hendelser og handlinger får store konsekvenser, der de faller som dominobrikker og etterlater seg mennesker forsvarsløse og fortapte. Eddie Feber må hanskes med sorg, forsvinninger, død – og drap. Vi lesere kjenner på sjokk, og på behovet for å gripe inn – nei, nei, ikke gjør det!
Empati og ubehag
I Karin Fossums krimunivers står nettopp de sårbare menneskene i sentrum, de kan på samme tid vekke både ubehag og empati. Frykt og følelser i storm, handling på impuls – ikke alle av oss er skapt for å bevare roen og disiplinen når det er som klokest. Hensikten er ikke alltid ond. Som Eddie Feber sier: «... når vi er ille ute, leter vi etter løsninger, det er ikke vondt ment, det er menneskelig.»
Her er Fossum i en egen liga, empatien hun skaper for de utsatte i samfunnet gjør at selv den verste forbrytelse får flere ansikter. Ikke som en unnskyldning nødvendigvis, men vi blir både tvunget og utfordret til å forstå hva som ligger bak.
Helt i toppsjiktet
Aller kjæreste er en lysende, klok, emosjonell og opprivende leseopplevelse. Legg til fengende politiarbeid, den elskelige Eddie Feber, spenning i mange høyder og med overraskelser helt til siste side – og vi har nok en mesterlig krimroman fra Karin Fossum, den får plass helt i toppsjiktet av hennes utgivelser. Det sier ikke lite.
Av Trude Løtvedt
Flere bøker av Karin Fossum:
Intervju
Det aller kjæreste i livet kan være så mange ting
Var det noe spesielt som satte i gang denne historien for deg?
Enhver roman har sin inngang. En gnist som springer opp og blir til tusener av ord. Denne gangen så jeg ikke umiddelbart dette som satte meg i gang, men jeg vet mye om kjærligheten til hunden, en ufordervet form for hengivenhet som ikke ligner på annen kjærlighet. Det er lurt å skrive om noe man har erfart.
En natt står politiet på døra til Bella – dette blir et vendepunkt?
En dørklokke som ringer er ikke alarmerende i seg selv. Men ringer den klokken tre på natten, og man samtidig blir oppmerksom på et blått blinkende lys utenfor vinduet, er den et varsel om noe vondt. Lyden og blålyset sender Bella tilbake i tid til noe som hendte da hun var tenåring, og fra dette øyeblikket handler hun uklokt.
Vi mennesker har våre sårbarheter og indre kamper. Hva strever Bella med?
Som tenåring blir Bella rammet av en stor tragedie, og den preger henne i årene etter. Som voksen lever hun et liv med oversikt og kontroll og lite omgang med andre mennesker. Et skjørt liv som rakner når Kratz bryter inn i hennes ordnede tilværelse.
Vi kommer ikke til verden som blanke lerreter. Vi har med oss en genetisk arv, en disposisjon for adferd og temperament. Vi er, på sett og vis, ofre for oss selv, og for de som var her før oss. Er det ikke også menneskets tragedie, at iveren etter å redde oss selv eller en vi elsker over alt fører til ulykke for en annen?
Blir man dypt såret, og smerten er uutholdelig, må man finne lindring fort. Står du i full fyr, vil du kaste deg i brønnen for å finne lindring, selv om du vet at du drukner. Dette er Bellas emosjonelle problem. Det er ikke tid til å tenke, handlingen, den vi kaller hevn, presser seg fram. Konsekvensene melder seg ikke før etterpå, da er det for sent. Sagt på en annen måte, et begrep som ofte blir brukt om kriminelle: Manglende impulskontroll. Det er disse tingene Bella blir rammet av. Hun fortviler over sitt eget temperament, som hun ikke greier å tøyle.
Det ender ikke alltid godt. At det ender ondt, betyr ikke at utfallet var villet, sier Eddie Feber. Er handlinger og forbrytelser onde, om ikke hensikten var ond?
Denne fortellingen er ment som en påminnelse. Hvor skyldige er vi egentlig, vi mennesker, når det kommer til stykket? Er vi ikke ofre for oss selv og våre egne mangler, verktøy vi aldri fikk utdelt gjennom arv og miljø? De viktige vi trenger i vonde og vanskelige situasjoner? Det er en skam for Bella at hun ikke har kontroll og disiplin som andre folk. Når handlingene hennes fører til død og fordervelse, forsøker hun å formidle til Eddie Feber at hun måtte handle som hun gjorde. «For jeg er Bella Lundin, du er noe annet.»
Eddie Febers nye politikollega, Aron Kratz, har også sine kamper. Eddie og Margot strever litt med ham?
Det finnes politimenn som Kratz. Som ikke går inn i politietaten drevet av et ønske om å hjelpe, eller bistå folk i vanskelige situasjoner. Motivene er noe annet. Kanskje en berusende tilfredsstillelse av å bli møtt med lydighet og underdanighet straks man viser seg i uniform? Kratz er en sånn politimann. Får han ikke den lydige underdanigheten, kommer han til kort.
Men den kloke, varme og stabile Eddie Feber – han synes å virkelig klare å beholde roen, samme hva?
Eddie Feber er et godt eksempel på en mann som trives i yrket sitt. Siden han ikke er særlig høy, eller oppsiktsvekkende stor og sterk som Aron Kratz, spiller han heller ikke på de autoritære strengene. Han finner andre veier inn til menneskene, for eksempel humor og sjarm, som han har mye av. La meg få legge til: Er det sånn at politifolk er redde for å vise denne siden av seg selv? Er de redde for å miste autoritet?
Tittelen Aller kjæreste, hva ligger i den for deg?
Det aller kjæreste i livet kan være så mange ting. Ikke nødvendigvis en partner, et nyfødt barn eller en god venn. For Bella er det en schæfer. Hunden er oppkalt etter en av hundene til Lars Monsen. Den var med på ekspedisjonen i Canada, men i kulde og hardt vært pådro den seg koldbrann og ble syk. Historien traff meg hardt da jeg hørte den. Lars Monsen har hatt flere titalls hunder på sin ferd gjennom livet, men den syke hunden Jon som fikk ligge foran på sleden mens de andre hundene trakk gjennom snødrevet, brant seg fast i hukommelsen min. Det er et sterkt bilde. Litt som Bella Lundin når politimannen Kratz ringer på døra hennes for andre gang. Nå er det han som kommer med hevn. Kanskje var det nettopp bildet av den døende hunden på sleden som satte denne romanen i gang. Og den som vet alt om kjærligheten til hunden, vet også alt om sorgen når hunden dør.
Utdrag
Jon!
Han er for rask, stryker forbi betjentene, over gårdsplassen og ned til veien, de blir stående og kope.
Jeg sa du ikke skulle åpne!
Jon tar til høyre og forsvinner. Er ute av syne.
For første gang ser jeg antydning til usikkerhet hos politimannen.
Han kommer nok hjem igjen, sier han kort. Kan du få åpnet garasjen?
Jeg er så opprørt at jeg skjelver, der jeg står i kimonoen med japanske kirsebærtrær.
Da regner jeg med at dere drar og finner ham for meg, siden dere slapp ham ut, sier jeg.
Er han ikke chippet?
Jeg står med hånda over munnen.
Hvorfor åpnet du? skriker jeg.
Det svarer han ikke på.
Hvorfor åpnet du? Kan du svare? Trodde du jeg skulle stikke gjennom vinduet, trodde du det?
Han svarer kort, stemmen stiger.
Kan du få opp den jævla garasjeporten?
Han er på et høyt gir, vil dekke over tabben han nettopp gjorde, og jeg går de fem trinnene ned og åpner porten, den glir sakte opp, begge skritter målbevisste over plassen. Ser på bilen min med klistremerket i bakruta. Jeg roper at det finnes lys der inne, bryteren sitter på veggen til venstre. De finner den, begynner å vandre rundt bilen, ser på den fra alle kanter, studerer fronten, lyktene og støtfangeren, mumler seg imellom.
Jeg verker av bekymring. Jon har rømt. Politimannen henter en lommelykt i tjenestebilen. Står og mumler mens han saumfarer fronten på Audien. Jeg er på gråten, minuttene går, jeg må ut og lete etter Jon, jeg går inn igjen, river ei jakke fra hengeren i gangen og stormer ut.
(…)
Jooon!
Etter skriket blir alt stille. Ingen hører meg her inne på skauen, jeg gjør som jeg vil, jeg setter i å gråte. Mens jeg går innover på veiene, mens det knaser under skoene, mens lukten av ham fyller hodet. Slik jeg tenker at folk kjenner lukta av barnet sitt når de mister det.
