- Mennesket kan miste seg selv

-Da vi fikk ideen til Speilmannen ble vi så opprømte og glade at vi umiddelbart begynte å gjøre research og snakke om intriger og karakterer. Det var så intenst at vi nesten ikke kunne sove om natten, forteller Keplerparet.

Da de skrev om debutkrimmen Hypnotisøren i forbindelse med tiårsjubileet som krimforfatterektepar i fjor, kjente de begge på lengselen etter å skrive en skikkelig psykologisk labyrint, en mørk og gåtefull thriller. Slik ble altså Speilmannen født.

Hvorfor ville dere skrive om temaer som maktmisbruk og galskap?

-Mennesker er skjøre og noen ganger kan man rett og slett miste seg selv. Det er som om grunnen under føttene forsvinner og man forstår ikke lenger verden rundt seg. Det er det som skjer med en av hovedpersonene i Speilmannen. Etter en fryktelig ulykke får han problemer med å huske hva som har hendt, han får tvangstanker og vrangforestillinger og slutter å snakke.

Vi ville undersøke de ulike sidene ved alvorlig psykisk sykdom. Lidelsene kan gjøre de som er syke veldige utsatte og sårbare, og de er dermed lett offer for maktmisbruk. Mens andre kan bli ekstremt farlige for omgivelsene. Vårt samfunn har en mørk historie når det kommer til håndteringen og omsorgen av psykisk syke. I Sverige ble lobotomi og tvangssteriliseringer utført langt opp i moderne tid, og fremdeles brukes tvilsomme metoder som elektrosjokk, beltelegging og tung medisinering.

Hvorfor denne tittelen, hva betyr Speilmannen?

-Vi har ikke lyst til å fortelle så mye, men speiling kan jo være narsissisme, projeksjoner, eller illusjoner. Noen seriemordere dreper på den måten «seg selv» gang på gang, eller gjentar et gammelt traume, mens andre mangfoldiggjør sitt første mord i en lang rekke speilinger. Speilmannen er Joona Linnas merkeligste sak til dags dato, og svaret på gåten ligger selvfølgelig i boken.

Vi får et spennende møte med Erik Maria Bark fra Hypnotisøren?  

-Det beste med å skrive en serie er at man får treffe igjen personer fra de andre bøkene! Erik Maria Bark er nå en god venn av Joona, og en tilbakevendende karakter i serien. Vi traff ham sist i Stalker. I Speilmannen begås et svært grotesk drap. En kvinne blir funnet hengt fra et klatrestativ midt i Stockholm. Via overvåkningskamera lykkes Joona i å finne et vitne, en mann som har stått og sett rett på mordet. Men det viser seg at vitnet er alvorlig psykisk syk, han snakker nesten ikke og husker ingenting av det han så. For å komme videre i etterforskningen ber Joona sin venn om hjelp. Han håper at vitnet skal våge å vende blikket mot det forferdelige han så under hypnose.

Hva med Joona Linna, har han det tungt etter alt han har vært igjennom?

-For å stoppe Jurek en gang for alle var Joona nødt til å trå over sine egne moralske grenser og begå handlinger han aldri trodde han var i stand til. Datteren hans ble sjokkert av det hun så, og hennes grunnleggende syn på faren ble forandret. Hun vil ikke lenger være i nærheten av ham. Joona forstår henne fordi han vet han har gjort, men han kan ikke angre på handlingene fordi de var nødvendige for å redde henne og Valeria. Joona vet at tapene var enorme, og han kjenner at han har et større mørke i seg. Kanskje var det det Jurek ønsket, å skade Joona innenifra – som et siste forgiftet dolkestøt.

Hva gjør det med dere som ektepar å skrive så brutale og nervepirrende historier?

-Det er vanskelig å si, men vi traff hverandre for 28 år siden, og nå er vi mer forelsket enn noensinne. Det at vi skriver sammen har ført oss veldig nær hverandre. Men, det er klart vi blir redde. Noe ganger er det så ubehagelig og intenst at vi må gå vekk fra datamaskinene og ut på balkongen i solskinnet og puste. Men samtidig vet vi jo at våre historier slutter godt. Det begynner i kaos og urettferdighet, et lovbrudd har skjedd, og alt virker ubegripelig vondt. Men så starter jakten på gjerningsmannen, og vi får svar på spørsmålene, rettferdigheten vinner og mot slutten befinner verden seg «i orden» igjen. Vi tror at det både for oss og for våre lesere er en tilfredsstillende reise, kanskje kan man håndtere sine ekte redsler via fiksjonen.

Til toppen

I neste øyeblikk skriker det i bremsene og hengeren krenger fra side til side. Traileren svinger brått inn til veikanten, kjører rett over den smale stripen med gress og ut på gangveien og stanser like bak Jenny.

– Hva faen, roper hun i det fjerne.

Det renner vann ned fra det blå kapellet og lager et blankt spor i støvet.

Døra går opp og sjåføren klatrer ned fra førerhuset. En svart skinnfrakk med en underlig, grå flekk strammer over den brede ryggen.

Det småkrøllete håret når nesten ned til skuldrene.

Han går mot Jenny med lange steg.

Motoren er fortsatt i gang, og eksosen fra de forkrommede, vertikale eksosrørene trekkes ut til tynne streker.

Eleonor stanser og ser at sjåføren slår Jenny midt i ansiktet.

Noen av stroppene til kapellet har løsnet fra festene sine, og en del av presenningen blafrer ut i vinden så Eleonor mister Jenny av syne.

– Hallo? roper Eleonor og fortsetter framover. Hva er det du driver med?

Hjertet har begynt å slå hardt i brystet hennes.

Da den kraftige duken seiler tilbake igjen, ser hun at Jenny har falt om på gangveien noen få meter foran traileren.

Jenny ligger på ryggen, løfter på hodet og smiler forvirret med blod på tennene.

Den løse delen av kapellet fortsetter å slå i vinden.

Med skjelvende bein går Eleonor ut i den våte grøfta. Hun tenker at hun skal ringe politiet, og tar opp telefonen, men skjelver så kraftig på hendene at hun mister den ned i ugresset.

Eleonor bøyer seg ned, finner telefonen, løfter blikket og ser under traileren at Jenny sparker med føttene mens sjåføren løfter henne opp.

En bil tuter idet Eleonor kommer seg opp på veien igjen og begynner å springe mot traileren.

De speilblanke glassene i sjåførens solbriller glimter til i solskinnet idet han tørker hendene på olabuksa. Han klatrer tilbake opp i førerhuset, drar igjen døra og begynner å kjøre av sted med det ene forhjulet fortsatt inne på gangveien. Støvet fyker opp fra den tørre gresstripen idet traileren svinger ut på veien igjen og setter opp farten.

Eleonor stanser og hiver etter pusten.

Jenny Lind er borte.

En flattråkket sigarett og ryggsekken med skolebøkene ligger igjen på bakken.

Støvet driver over den tomme veien, virvler forbi åkre og gjerder. Vinden vil fortsette å blåse over disse markene i all evighet.

Til toppen