Kvinnene som beveget verden
– Da jeg skrev De urokkelige, minnet jenta Meg meg om å aldri undervurdere kraften i håpet. Du kan faktisk ikke piske håpet ut av noen. Ekte håp er altfor sterkt til det, sier Kathryn Stockett.
17 år etter suksessen med romanen Barnepiken, som også ble en Oscarvinnende film, vender forfatter Kathryn Stockett tilbake til sin sørlige hjemstat Mississippi. Handlingen i den kritikerroste bestselgeren De urokkelige foregår nettopp her, under Den store depresjonen – nedgangstidene som fulgte cracket i 1929 – og som fremdeles regnes som det tøffeste tiåret i USAs historie.
– Og det er ingen som kommer for å redde disse kvinnene – ingen ektemenn, ingen fedre, ingen offentlige støtteordninger, sier Stockett i et intervju i USA. Fra denne desperasjonen blir en vågal idé født, for at kvinnene skal kunne tjene penger og ta tilbake kontrollen over sine egne liv.
Historien fortelles gjennom øynene til elleve år gamle Meg, en foreldreløs jente. Meg opplever at ingen vil adoptere henne; de fleste foretrekker babyer, og hun regnes dessuten som altfor selvstendig og smart, på grensen til det freidige.
– Hun har gode grunner til å gi helt opp, forlatt som hun er, mishandlet og stadig fortalt at hun er verdiløs. Men det siste denne jenta gir opp, er håpet. Hun nekter å knekkes. Og så møter hun Birdie, og senere Charlie, og skjebnene deres flettes sammen, sier Stockett. Tross underliggende alvorlige temaer, har forfatteren skapt et univers med karakterer fulle av både humor og varme.
– Birdie er 24 år og ugift. Hun begynner å bli grundig lei av å få under halvparten så mye betalt som menn. Og hun oppdager at hun, som kvinne, kan bli arrestert bare fordi noen mener hun ser «løsaktig» ut akkurat den dagen. Staten kan også ta fra henne barna og sterilisere henne uten hennes samtykke, dersom hun flørter med en farget person, forteller forfatteren.
Stockett har også hentet inspirasjon fra egen familiehistorie, både mor og bestemor. Kathryns mor Ruth Stocket var en av de første sørstatskvinnene i byen Jackson som skilte seg. Etter skilsmissen ble hun bedt om å si opp jobben sin i magasinet hun var redaktør for, da de ikke ønsket skilte kvinner. Ruth endte med å si opp fordi de ikke ville tillate jødiske medlemmer, og heller ikke fargede. Deretter lærte hun seg selv å programmere, og bidro til å utvikle et vaksineprogram for barn i Mississippi.
– Og dette gir meg håp, sier Stockett. – I 1933 hadde kvinner som Meg, Birdie og Charlie nesten ingen makt, men likevel fant de måter å slå tilbake på, å beskytte hverandre på, og å nekte å godta skjebnen sin. Vi har så mye mer makt nå enn det de hadde. Kvinner har alltid blitt undervurdert, og likevel har historien aldri sluttet å bli formet av dem. I det stille og ofte med store personlige omkostninger, har kvinner beveget verden. Men vi kan ikke ta kvinners rettigheter for gitt. Det som føles varig, kan brått forsvinne – ikke bare her, men overalt, og særlig for dem som utkjemper kamper vi ikke alltid ser. Vi må beskytte det som allerede finnes, kjempe for det som ennå mangler, sier Kathryn Stockett.
Redaksjonen
Til toppen
