Kafeen på Roscarbury Hall (Innbundet)

Forfatter:

Kafeen på Roscarbury Hall er en romantisk og varm historie som trekker oss inn i en gammeldags, vakker og pittoresk verden, men der fortidens skandaler ligger på lur under overflaten. 

Hovedbok Avbestill Avbestillingsfrist 05.04.
Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 336
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: The ballroom café
Oversatt av: Line Gustad Fitzgerald
ISBN/EAN: 9788202512408
Kategori: Romaner
Omtale Kafeen på Roscarbury Hall

Skjebnedrama i idylliske omgivelser

Kafeen på Roscarbury Hall er en romantisk og varm historie som trekker oss inn i en gammeldags, vakker og pittoresk verden, men der fortidens skandaler ligger på lur under overflaten.

Den ulovlige adopsjonen av irske barn til USA, utført av katolske klostre på 60- og 70-tallet, er et mørkt og ukjent kapittel i Irlands nære historie. Nonnene tok spedbarn fra ugifte, unge kvinner og sendte dem til rike familier over Atlanteren.

Lev deg inn i et medrivende, intenst drama!

Hemmeligheter kan ikke vare evig

Kafeen på Roscarbury Hall er en varm fortelling om et vanskelig tema. Romanen er dessuten fylt med lyse øyeblikk som gjør den til en fryd å lese.

Ella O’Callaghan bor sammen med sin søster Roberta på en stor, forfallen herskapsgård, Roscarbury Hall, i en idyllisk landsby i Irland. De aldrende søstrene sluttet å prate sammen for mange tiår siden. Begge bærer på hemmelige minner og en fortid med en familietragedie som gjør at de nærer et stumt hat til hverandre. De kommuniserer kun ved hjelp av små lapper med syrlige meldinger. Når herskapsgården nærmer seg randen av konkurs, starter Ella en kafé i den gamle, ærverdige ballsalen på gården. Det liker Roberta dårlig. Hun super sherry i det skjulte, og dømmer Ellas kaféinitiativ nord og ned.

Adopsjonsdramatikk

Amerikanske Debbie Kading kommer til den lille irske byen for å lete etter sin biologiske mor. Når Debbie og Ella møtes, blir de enige om at Debbie skal hjelpe til i kafeen. Takket være Ellas kulinariske mesteroppskrifter og begges nitide innsats blir kafeen raskt en suksess og et naturlig sentrum for all mulig snadder og sladder i landsbyen. Debbie er født i området, senere adoptert av et velstående, amerikansk ektepar. En lokal, katolsk nonneorden ordnet med adopsjonen, og det skal vise seg at Debbie ikke er den eneste babyen som ble sendt tvers over Atlanteren. Sakte rulles en adopsjonsskandale opp som setter hele den lille byen på hodet, og som skal få ringvirkninger langt inn i søstrene Ellas og Robertas liv.

Fortidens mysterier

Fortiden til de to søstrene som ikke er på talefot, avsløres på nennsomt vis av forfatteren, og før vi vet ordet av det har de to stabeisene erobret hjertene våre. Klarer de to å legge fiendskapet bak seg og finne tilbake til hverandre? Det er ikke uten grunn at Kafeen på Roscarbury Hall har solgt hundretusenvis av eksemplarer i Storbritannia, og oversettes til stadig flere språk. Denne boken er nemlig mye mer enn historien om en adopsjonsskandale. Den er en fortelling om kjærlighet og savn, håp og vennskap, og ikke minst om alle ingredienser et irsk landsbyliv kan bestå av.

Varme, humor og spennende karakterer

Ann O’Loughlin tar deg med inn i en gammeldags, pittoresk verden, men der skandalene ligger på lur. Når forfatteren smelter alvor sammen med varm humor, en snedig oppbygget historie og spennende karakterer, er det bare å gi seg over. Kafeen på Roscarbury Hall er et gripende bevis på at kjærlighet og vennskap kan gå tapt, for så å gjenoppstå mange, mange år senere.

Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Kjære medlem

"Kafeen på Roscarbury Hall" er en hjertevarm roman som gir oss et unikt innblikk i virkelige hendelser fra Irlands nære historie.

Fra 50-tallet og til helt opp i 80-årene foregikk det systematisk ulovlig adopsjon av barn fra Irland til USA, utført av nonner i katolske klostre. Nonnene stjal spebarna fra ugifte, unge mødre og solgte dem til rike familier over Atlanteren. Rystende? Ja, virkelig! Men på fantastisk vis klarer forfatteren å kombinere det vonde temaet med så mye varme, håp, rørende menneskemøter, gammel og ny kjærlighet, bugnende hager, kaféliv og landsbyidyll, at man gjennom hele lesningen blir sittende med den ordentlige godfølelsen. Vi møter amerikanske, adopterte Debbie, som følger sporene fra USA tilbake til Irland for å finne sin biologiske mor. I den irske landsbyen blir hun kjent med den aldrende Ella, som bor sammen med søsteren Roberta på den gamle, vakre herregården Roscarbury Hall. Ella har akkurat åpnet kafé i husets ballsal for å unngå konkurs, og Debbie hjelper til i kafeen. Debbie graver stadig dypere ned i sin egen fortid, og en adopsjonsskandale kommer til syne som ryster den lille byen. Den får også ringvirkninger langt inn i søstrene Ellas og Robertas liv. De bærer på hemmeligheter fra fortiden som gjør at de ikke har utvekslet et ord med hverandre på mange tiår. Hva var det som hendte den gangen? Vil de klare å finne tilbake til hverandre? Og vil Debbie få møte sin mor igjen? Len deg godt tilbake og nyt denne sterke, spennende og kjærlighetsfylte historien!

Velskrevet, rørende og modig.
The Sunday Times
Anmeldelser av Kafeen på Roscarbury Hall

«En fantastisk fortelling om to kvinner med mot til å konfrontere urett som ble begått i fortiden og kaste lys over en mørk del av Irlands nyere historie.»
Kathleen MacMahon, forfatter

«En varm og engasjerende historie i en unik og original ramme.»
Kate Kerrigan, forfatter

«En svært engasjerende debutroman du ønsker å dykke ned i.»
Sunday Independent, Ireland

«Velskrevet, rørende og modig.»
The Sunday Times

«En rørende fortelling om tap, kjærlighet og forsoning.»
Bella Magazine

«Hemmeligheter dukker opp, her er et stort vendepunkt, og denne freidige tårepersen ender med en velbegrunnet og velkalkulert emosjonell finale.»
The Irish Times

«… en romantisk skrivestil som trekker oss inn i en verden som er rustikk, elskverdig og pittoresk, men hvor skandalene ligger på lur.»
Irish Independent

Til toppen

Intervju

Ann O’Loughlin: – Jeg måtte skrive denne fortellingen

– Jeg ville være tro mot det historiske temaet, men pakke det inn i en fiksjon som i tillegg består av humor, varme og oppløftende leseopplevelser, forteller Ann O’Loughlin om suksessboka Kafeen på Roscarbury Hall.

Det hele startet da hun som journalist kom over noen mødre som hadde mistet sine barn for mange år siden. – Det er umulig å beskrive den skammen og smerten de bar på. En av dem var nesten åtti år, og hadde ett ønske før hun døde: Å få møte og fortelle sin sønn hva hun følte. Det viste seg å være umulig. Hennes stemme var en av mange stemmer som satte seg fast i hjernen, og forfulgte meg fra start til mål i arbeidet med romanen. Det var umulig å la være å skrive, sier O’Loughlin.

Stor suksess

Hun har vært en ledende journalist i Irland i tretti år. Har dekket alle slags nyheter, og er et navn å regne med på den grønne øya. Hun kommer fra vestkysten, men bor for tiden på østkysten, og har dessuten levd og jobbet i India i flere år. Kafeen på Roscarbury Hall er hennes første roman, og en stor suksess. Den tar et litterært oppgjør med et mørkt kapittel i irenes nære, katolske fortid.

Fortidens svar

– Fortiden vil alltid påvirke vår egen tid. Og fremtiden. Du kan ikke se på hendelser som skjer i dag eller i fremtiden uten å se deg bakover. Fortiden har gjerne svarene på dagens problemer. I min roman er fortiden nøkkelen til forholdet mellom søstrene på Roscarbury Hall. Det er fortidens mysterium som sender Debbie Kading til Irland for å spore opp sitt opphav. Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at hovedtemaet i romanen er den illegale adopsjonen av irske barn til USA, en praksis som fortsatte helt opp i 1980-årene, sier Ann O’Loughlin.

Skamfull praksis

De ulovlige adopsjonene er selve ankeret i romanen. Den skamfulle praksisen til katolske ordener bestod av å ta spebarn fra ugifte, unge kvinner. Noen ble to-tre år hos nonnene, andre ble tatt rett fra barselsengen og solgt til velstående amerikanere. Mødrene fikk klar beskjed om at barnet var dødfødt, ingen av barna ble fulgt opp av nonnene etter at de var solgt. Først etter at amerikanske adoptivbarn ble voksne og fortalte om vonde opplevelser i oppveksten, ble den stygge forbrytelsen tatt på alvor, ifølge O’Loughlin.  

Stjal tid fra seg selv

For å lykkes måtte hun sette av tid, og det var bare hun selv som kunne stjele tiden som måtte til. Hun fant tiden tidlig om morgenen. En kopp te, en kopp til, et par toast og en boks kjeks er oppskriften. Først 500 ord på tom mage, så en kopp te ledsaget av kreative tanker og noen stikkord. Så nye 500 ord i selskap med en toast eller to, og så endelig 500 hardt tiltrengte ord før det er tillatt å nærme seg kjeksboksen. Å være suksessforfatter er hardt arbeid og beinhard personlig disiplin. Bare spør superdedikerte Ann O’Loughlin.

Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Utdrag

«Skal jeg gi deg noe annet å tenke på?»

Debbie nikket.

«Jeg sa at jeg skulle vise deg ballsalen. Kom. Jeg må bare advare deg om at det ikke har vært noen der inne på lenge», sa Ella mens hun viste vei. De gikk opp den mørke trappen og forbi de alvorlige familieportrettene som hadde falmet for lenge siden. «Vakre slektninger. Velsignet med den lange O’Callaghan-nesen – vi kan ikke akkurat kalle den pen», smålo hun.

Ella åpnet en dør omtrent midtveis i korridoren og tok et skritt tilbake for å fange inn alt. Hun la ikke merke til muselort og spindelvev som hang så tykt at det så ut som teaterrekvisitter, eller vinduene som var matte av skitt. De gikk inn i en lang sal. Debbie plystret i det stille. Skitten gjorde eikegulvet mykt. Det tykke støvlaget knaste og skrapte mot treplankene for hvert skritt. Solstråler ble kastet hit og dit som om de var blitt gjenglemt da alle skyndte seg ut for flere tiår siden. Damaskgardiner, revnede og ikke like praktfulle lenger, hang så vidt det var på stengene. Noen hadde fått store flenger og rifter der noe større enn mus hadde fått panikk og mistet fotfestet. I kaminristen lå et stivt kråkelik med spredte vinger.

«Salen må ha vært storslått en gang i tiden. Vi brukte den selvfølgelig bare som skøytebane. Da jeg var liten jente, så jeg for meg fint dekkede bord og stoler med puter, og at folk kom hit for å drikke te og spise kaker som jeg hadde bakt. Jeg skulle ha vindusbord med utsikt til en hage hvor kundene kunne nyte solskinnet og betale gode penger for forfriskninger.»

Ella gikk bort til et vindu og spyttet på en av glassrutene. Hun dro ermet over fingrene og gnikket hardt.

«Gammelt glass. Det får så fin glans, selv etter at det har vært forsømt i årevis.»

Debbie gjorde det samme og skrapte bort skitten fra en annen glassrute så hun kunne se ut. Nedenfor sto fontenen tørr, rododendronen vokste i alle retninger, og engene duvet helt til havet.

«Tenk så fint det ville være å sitte her ved vinduet. Hvorfor har du ikke gjort det før?»

Det var et enkelt spørsmål. Skulle hun si at hun hadde stivnet i smerten for lenge siden? Skulle hun si at den innvendige tomheten gjorde at drømmer kun ble til tåpelige tanker som fra tid til annen ga en viss trøst? Hvordan kunne hun, selv etter så lang tid, formidle hvor vondt det var å miste mann og barn med bare noen måneders mellomrom, sette ord på sorg og savn som etterlot en kronisk lengsel? Hva kunne vel en kvinne fra storbyen vite om det å være alene, om å miste gang på gang, om å sørge for alltid?

«Jeg kom aldri så langt.»

«Du burde gjøre det nå.»

Til toppen