Skapsprenger og spion, sabotør og dobbeltagent

som opplevde kjærligheten i Oslo

Eddie Chapman er antagelig den merkeligste spion som noen gang har arbeidet for britisk etterretning. Han var en eventyrer, rastløs, spenningssøkende, intelligent og usedvanlig sjarmerende. Det er ikke nødvendigvis noe usedvanlig for en spion. Men Chapman var også yrkeskriminell, skapsprenger, bedrager og fengselsfugl. Krigen, skjebnen og tilfeldighetene ville imidlertid at han skulle bli spion – først for det tyske Abwehr, så for MI5, de britiske hemmelige tjenester.

Chapman satt fengslet på Jersey da tyskerne okkuperte Kanaløyene sommeren 1940. For å slippe vekk fra den ensformige fengselstilværelsen tilbød han seg å være spion for tyskerne. Etter en grundig opplæring i Frankrike ble han i desember 1942 sluppet ut i fallskjerm over England for å drive sabotasje. Chapman tok imidlertid kontakt med britisk politi, og etter kort tid var han blitt MI5s mann. Han sendes tilbake til det tyskokkuperte Europa som britenes Agent Zigzag.

I 1943 er Chapman i Oslo for å lære opp tyske agenter. I baren på Hotell Ritz på Skillebekk, et yndet vannhull for tyske offiserer, treffer han 21 år gamle Dagmar Lahlum. Den unge norske kvinnen skulle bli krigstidens store lidenskap for ham. Dagmar går for å være tyskertøs, men arbeider i virkeligheten for hjemmefronten … Chapman vervet henne som agent for britisk etterretning.

Fra Norge ble Chapman sendt til Berlin og Paris før han i slutten av juli 1944 ble fløyet fra Utrecht i Holland og sluppet ned i fallskjerm over England igjen. Der begynte å sende villedende radiomeldinger til tyskerne. I november tok hans virke som dobbeltagent slutt.

Ben Macintyre forteller en historie som er så utrolig at den kunne vært tatt rett ut av en spionroman. Men det er ikke oppdiktet – hver detalj er dokumentert i MI5s arkivmapper. 

Saken har allerede fått mye norsk presse – Aftenposten har hatt flere artikler om Chapman og Dagmar Lahlum. Det som skjedde etter krigen er i korthet dette:Dagmar Lahlum ble etter krigen ikke trodd når hun sa at hun var agent for de allierte. Hun ble arrestert og satt fengslet på Bredtvedt til hun ble løslatt 24. november 1945. I 1947 hadde hun oppgitt å bli trodd og godtok en fengselsstraff som ble ansett som sonet gjennom tiden hun hadde sittet i varetekt. Hun ble også fradømt stemmeretten i ti år.

På et etterlatt lydbånd fremkommer det at Chapman gjerne ville opprettholde sitt løfte og oppsøke Dagmar i Norge, men at britisk etterretning «fant noen unnskyldninger for at jeg ikke skulle få reise tilbake».På 80-tallet flyttet Eddie Chapman til Gran Canaria, der han betrodde en norsk kvinne sin dårlige samvittighet overfor Dagmar. På hans oppfordring klarte hun å oppspore Dagmars telefonnummer. Dagmar ble både forskrekket og begeistret da han ringte, og de snakket sammen en time. Eddie lovet å komme til Oslo og bestille en suite på Grand Hotel for dem. Han lovet også å kontakte sine gamle oppdragsgivere i de britiske hemmelige tjenester for å få henne renvasket. Men Eddie ble kort tid etter så syk at han ble hentet hjem av sin kone i England. Han fortsatte imidlertid kontakten med Dagmar via brev. Og så – kort tid før han døde i 1997, møttes de i England. Hvordan de opplevde møtet, og hva de sa til hverandre, vil vi trolig aldri få vite. Men den ensomme og mistrodde Dagmar møtte sin Eddie igjen til slutt.