Jon!
Han er for rask, stryker forbi betjentene, over gårdsplassen og ned til veien, de blir stående og kope.
Jeg sa du ikke skulle åpne!
Jon tar til høyre og forsvinner. Er ute av syne.
For første gang ser jeg antydning til usikkerhet hos politimannen.
Han kommer nok hjem igjen, sier han kort. Kan du få åpnet garasjen?
Jeg er så opprørt at jeg skjelver, der jeg står i kimonoen med japanske kirsebærtrær.
Da regner jeg med at dere drar og finner ham for meg, siden dere slapp ham ut, sier jeg.
Er han ikke chippet?
Jeg står med hånda over munnen.
Hvorfor åpnet du? skriker jeg.
Det svarer han ikke på.
Hvorfor åpnet du? Kan du svare? Trodde du jeg skulle stikke gjennom vinduet, trodde du det?
Han svarer kort, stemmen stiger.
Kan du få opp den jævla garasjeporten?
Han er på et høyt gir, vil dekke over tabben han nettopp gjorde, og jeg går de fem trinnene ned og åpner porten, den glir sakte opp, begge skritter målbevisste over plassen. Ser på bilen min med klistremerket i bakruta. Jeg roper at det finnes lys der inne, bryteren sitter på veggen til venstre. De finner den, begynner å vandre rundt bilen, ser på den fra alle kanter, studerer fronten, lyktene og støtfangeren, mumler seg imellom.
Jeg verker av bekymring. Jon har rømt. Politimannen henter en lommelykt i tjenestebilen. Står og mumler mens han saumfarer fronten på Audien. Jeg er på gråten, minuttene går, jeg må ut og lete etter Jon, jeg går inn igjen, river ei jakke fra hengeren i gangen og stormer ut.
(…)
Jooon!
Etter skriket blir alt stille. Ingen hører meg her inne på skauen, jeg gjør som jeg vil, jeg setter i å gråte. Mens jeg går innover på veiene, mens det knaser under skoene, mens lukten av ham fyller hodet. Slik jeg tenker at folk kjenner lukta av barnet sitt når de mister det.

Til toppen