Arven (Innbundet)
Forfatter:
| Forfatter: | Katherine Webb |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2011 |
| Antall sider: | 487 |
| Forlag: | Gyldendal |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The legacy |
| Oversatt av: | Næss, Jan Chr. |
| ISBN/EAN: | 9788205408630 |
| Kategori: | Romaner |
Omtale Arven
Suveren sommerlektyre
Det er duket for et klassisk familiedrama når du går løs på Kathrine Webbs første roman. Hvis du liker forfattere som Rosamunde Pilcher og Kate Morton, vil du elske Arven. Og ikke nok med det. I den magiske familiesagaen som strekker seg over en periode på drøyt hundre år, får du to parallelle historier for prisen av én. Og tro ikke at den ene er viktigere enn den andre. Begge utfyller hverandre perfekt, kapitlene ender med situasjoner som får deg til å lese det neste med enda større begjær. Du skjønner at avsløringen i den ene har konsekvenser for den andre og motsatt. Men ikke hvordan. Ikke før siste side er lest.
Mørke hemmeligheter
Det starter i 1905 med at Lady Caroline Calcott of Storton Manor styrter ut i skogen med et guttebarn gjemt i et putevar. I neste øyeblikk er vi samme sted i 2009. Søstrene Erica og Beth Calcott har arvet godset etter bestemor Meredith, Lady Carolines eneste arving. Søstrene har ikke vært der siden sommeren 1986, da fetter Henry forsvant sporløst. Erica var så liten at hun ikke husker hva som skjedde, og Beth vil helst ikke snakke om det. To tilsynelatende atskilte hendelser om familien Calcotts mørke hemmeligheter. Erica leter blant Merediths gamle brev, og finner et eldgammelt bilde av oldemoren og guttebarnet. Hun begynner å nøste opp den utrolige historien, samtidig gjør hva hun kan for å få Beth til å avsløre den umulige sannheten om fetter Henrys forsvinning.
Universelle temaer
I 1902 bodde Caroline i New York, og ble forelsket i en cowboy fra Oklahoma. De gifter seg, og hun blir med han ut på prærien. Vi følger Carolines skjebne parallelt med Ericas strev etter å finne sannheten om henne, og ikke minst om Henrys forsvinning. På suverent vis balanserer Webb ut temaer som ensomhet, lengsel og desperasjon i Carolines historie, og temaer som kjærlighet, nostalgi og depresjon i Erica og Beths forsøk på å bo sammen på det gamle godset. Vi kommer stadig nærmere sannheten om hva som egentlig skjedde i 1905 og 1986, og sentralt i historien står begge søstrenes kjærlighetsforhold til Dinny, en farende fant som familien Calcott selvsagt ikke skal ha noe å gjøre med.
En roman for hengekøya
Arven er en roman for hengekøya under en skyggefullt tre en døsig sommerdag. For dette er nydelig lesning, så full av handling, dramatikk og spennende refleksjoner at boksidene vendes av seg selv. Den er briljant komponert og skrevet, med en avslutning du neppe var i nærheten av å tenke på. Gang etter gang tar du deg selv i å absorbere familien Calcotts hemmeligheter, løgnene de leverer, de skjebnesvangre båndene mellom generasjonene. Du kjenner deg igjen, men det er ikke deg. Kanskje det er derfor Arven sitter fast i deg lenge etter at siste side er lest?
Utdrag
Utdrag fra boken:
Ute regnet det tungt. Caroline krysset plenenmed verkende rygg og en kribling i bakhodet som om alle øynene i huset var rettet mot henne. Straks hun kom inn under trærne og var trygt ute av syne, hev hun etter pusten. Hun holdt så hardt om trekket at knokene hennes var hvite. Inni posen mumlet barnet og rørte urolig på seg, men han skrek ikke. Regnet trakk seg gjennom håret hennes og dryppet fra haken. Men det vil aldri renvaske meg, tenkte hun i stille fortvilelse. Hun visste om en dam. Et kunstig tjern i bortenden av innmarken der eiendommen grenset mot de bølgende åsene, det var opphav til bekken som rant gjennomlandsbyen. Det var et dypt og stille, skyggefullt tjern. På en overskyet dag som i dag, var vannet mørkt,fargeløst i det fallende regnet, rede til å skjule enhver hemmelighet som ble kastet ned i det. Hun holdt pusten mens hun så for seg tjernet. Hun ble kald innvendig. Nei, det kan jeg ikke gjøre, ba hun stumt. Det kan jeg ikke. Hun hadde allerede tatt så mye ifra ham.
Hun gikk videre, ikke i retning av tjernet, men vekk fra huset mens hun ba om at en annen mulighet skulle åpenbare seg. Da det så skjedde, ble Caroline så lettet at hun holdt på å ramle sammen. I en grønn lysning der kjerreveien møtte skogen,hadde noen parkert en overdekket vogn. En svart og hvit ponni sto tjoret ved siden av vognen, med rumpa vendt mot været. Tynne røykstrimer steg opp fra en tynn metallpipe på vogntaket. Tatere, tenkte hun, og et desperat håp flammet opp i brystet på henne. De ville finne ham og ta ham med seg. Hun ville aldri se ham igjen, aldri måtte forholde seg til ham. Men noen ville ta seg av ham. Han ville få et liv.
Nå begynte babyen å gråte idet regnet trengte gjennom putetrekket og traff huden hans. Caroline skyndte seg å heise putetrekket på plass over ryggen og gikk gjennom skogen til den andre enden av lysningen, slik at sporet hennes ikke pekte tilbake mot huset. Forhåpentligvis ville det se ut som om noen hadde kommet gående langs stien sørfra og etterlatt barnet.Hun fant et relativt tørt sted mellom de knudrete røttene til et stort bøketre og la ham fra seg der. Så rygget hun unna mens skrikene hans vokste seg større og mer intense. Ta ham og kom dere av sted, ba hun stille.