Elin Hilderbrand bor på øya Nantucket på østkysten av USA sammen med sin mann og deres tre barn. Før hun slo seg ned på den lille idylliske øya, reiste hun og mannen verden rundt. Hun har tidligere skrevet flere romaner, men Barbent regnes som hennes store internasjonale gjennombruddsroman.

I flere av dine bøker er handlingen lagt til Nantucket. Hva er det ved denne lille øya som inspirerer deg slik?
Jeg har bodd på Nantucket i mange år nå, men da jeg første gang kom hit i 1993 følte jeg det som å komme hjem. Jeg forsto umiddelbart at jeg hørte hjemme på øya, at dette var stedet for meg. Det er mange ting ved dette stedet som inspirerer meg – strendene, de åpne heiene og den gamle bykjernen. Men det jeg liker best ved Nantucket er at det er et unikt sted. Her finnes ingen trafikklys, ingen kjøpesentre eller fast food-restauranter. Her er det rett og slett originalt, egenartet og enestående.

De fleste kommer til Nantucket som sommergjester, men hvordan er det å bo på øya året rundt?
Sommeren er helt spesiell, og vi er svært involvert i sommerlivet her. Mannen min driver sommerhotellet, og vi kjenner mange av stamgjestene personlig. Jeg drar på stranden hver dag, og nyter alt som har med sommeren å gjøre. Når september kommer, roer livet seg. Byen blir et lite tettsted der alle kjenner alle, og det er den virkelige grunnen til at vi bor her: fordi lokalsamfunnet gir oss så mye.

Skriver du bare om vinteren, eller klarer du å sette av tid også i sommermånedene?
Jeg skriver året rundt. Jeg prøver å sette av tre timer til skriving hver dag, som regel fra kl. 11 til 14. Om sommeren har jeg en au pair som passer barna slik at jeg kan gå på biblioteket og skrive. Det hender også at jeg skriver på stranden.

Lager du selv lister over alt du skal gjøre slik hovedpersonen Vicki i boken gjør?
Ja, det gjør jeg, og listene mine føles uendelige. Med tre barn er det alltid en kø av hentinger og leveringer, legetimer, basketballkamper og så videre. Jeg sitter dessuten i styret til tre frivillige organisasjoner på øya, og jeg har ansvaret for en veldedighetskampanje, er redaktør for et tidsskrift og leder en PR-komité. Så det er bare deler av dagen min som er satt av til å skrive – resten holder jeg av til barna mine og å forsøke å gjøre Nantucket til en bedre øy for oss som bor her. I tillegg er jeg glad i matlaging. Når man lager mat må man finne de beste ingrediensene og blande dem sammen riktig. Jeg tror mange forfattere er glade i matlaging fordi man bruker den samme fremgangsmåten når man skriver. Man ønsker å skape noe, og man vet hvordan man ønsker at resultatet skal bli.

Oppskrifter er viktig i matlaging, er de det for skrivingen din også? Har du handlingen klar i hodet før du setter deg ned og skriver?
Aldri for hele boken. Jeg pleier å starte med noen personer og en idé om hvordan jeg vil at handlingen skal være. Men jeg liker overraskelser, og det dukker hele tiden opp uforutsette hendelser mens jeg skriver. Jeg blir bedre kjent med personene underveis, og mange ganger er det som om de selv bestemmer hva som skal skje.

Hvordan påvirker dine egne erfaringer skrivingen din?
Først og fremst har det å få barn endret mitt syn på verden, og det gjør at jeg lettere kan identifisere meg med andre personer. Dessuten har jeg reist verden rundt med mannen min – gjennom Sørøst-Asia og Nepal, Thailand, Singapore og Bali, gjennom Sør-Amerika og i Costa Rica og Belize, og to ganger til Afrika – både Marokko og Sør-Afrika, og så tilbrakte vi tre vintre i de vestlige delene av Australia. Så selv om jeg ikke skriver så ofte om reisene mine som jeg kanskje skulle ha ønsket, har disse reisene gjort meg til en god menneskekjenner, og de har utviklet min sans for eventyr og spennende historier. Følelsene mine blir sterkere jo eldre jeg blir, og dette håper jeg vises i det jeg skriver.

erkere jo eldre jeg blir, og dette håper jeg vises i det jeg skriver.

Til toppen