Omtale Beijing koma
Levende begravd
Studenten Dai Wei blir skutt i hodet av politiet under studentprotestene i Beijing i 1989. Han kan høre og lukte omgivelsene, men kan ikke gi noen livstegn, levende begravd i en grav av kjøtt. Der han ligger hjemme hos moren, tenker han tilbake på livet frem til begivenhetene på Tiananmen-plassen.
Tvang og motstand
Faren til Dai Wei var konsertfiolinist, men ble sendt til arbeidsleir, stemplet som høyreavviker. Når han endelig kommer hjem har han nesten ingen tenner igjen, og ansiktet ligner en sammenkrøllet papirpose. Fremdeles drømmer han om frihet, om å sende barna til Harvard for å studere. Moren, som har måttet ta seg av familien på egen hånd, ber ham slutte å drømme. Han må bli à jour med partiets linje, holde seg innenfor rammene partiet har satt opp for befolkningen, ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. Det var sånt som rev familien i stykker.
Og det er strenge kår. Dai Wei blir arrestert som femtenåring for å ha kopiert en mykpornografisk bok for hånd og gitt den til kjæresten. Straffen blir å skrive en selvkritikk: ”Du må skrive ned alt om hver eneste forbrytelse du har begått. Jeg vil ha navn, sted og dato. Innrømmer du alt, vil vi kanskje la deg gå.” Kanskje. Han blir sittende natten lang, tvunget til å dokumentere guttestreker som om de var grove forbrytelser, for slik å oppnå statsapparatets nådige tilgivelse. Der skremselstaktikken virker på moren, som blir medlem av Partiet av ren selvoppholdelsesdrift, stritter Dai Wei imot på sin egen lille måte. Han selger sigaretter og diverse rask på svartebørsen, og begynner etter hvert å studere i Beijing, hvor han mer eller mindre tilfeldig ender opp som et sentralt medlem av studentbevegelsen. Studentene vil ha slutt på korrupsjonen, de vil ha demokrati. De demonstrerer og sultestreiker. Hele verden ser på. Politiet vil ikke gjøre noe drastisk foran verdenspressen, vil de vel?
Som studenter flest
Blant romanens styrker er den usentimentale holdningen den inntar overfor de protesterende studentene. De er ikke feilfrie helteskikkelser, men oppfører seg på mange måter som studenter flest, selv mens sultestreiken pågår. De flørter og har sex, feirer bursdag og drikker øl. Studentbevegelsen er et fragmentert virvar av ego, ambisjoner og forfengelighet, hvor ingen klarer å bli enige om noe som helst, og hvor det til tider går på knyttnevene løs. Det er en besk humor å spore i skildringene av alminnelige mennesker midt i verdenshistorien. Blant plakatene med politiske slagord gis det også uttrykk for mindre bekymringer – på én står det: ”JEG HAR MISTET PARAPLYEN MIN: DEN SOM TOK DEN, KAN BEHOLDE DEN. JEG GIR BLAFFEN. JÆVLA TULLING!” Dai Wei er heller ikke en politisk bauta av noe slag. Når han prøver å holde tale uten manus på et studentmøte, roter han seg umiddelbart bort. Det blir allikevel avgjort at de som har talt på møtet skal stifte organisasjonskomité. Slik – stotrende, nølende – blir Dai Wei del av begivenhetene. Han er høy, så han blir sikkerhetssjef.
Dette har hendt
I Kina snakkes det ikke så mye om hva som skjedde med studentene på Tiananmen-plassen. Det snakkes heller ikke så mye om hva som skjedde under Kulturrevolusjonen, om hvilke overgrep som ble begått. I den offisielle historien om Kina som en supermakt i rivende økonomisk utvikling passer ikke disse hendelsene så godt inn. Som høstens Nobel-oppstuss har vist, skal man vokte seg vel for å bryte tausheten rundt menneskerettighetsbrudd i Kina. Med insisterende klarhet skildrer Ma Jian angiveri, sensur, politivold, tortur, henrettelser, til og med tvungen kannibalisme – spis fienden, eller bli fienden. Ved å skildre brutaliteten uten omsvøp, tvinger Ma Jian den frem i lyset: Dette skjedde. Ikke glem det.
allerede erobret en plass blant verdenslitteraturens klassiske øyenvitneskildringer." The Independent"En av de aller viktigste og modigste stemmene i samtidig kinesisk litteratur."
Nobelprisvinner Gao Xingjian
"Beijing koma gir et rikt innblikk i den ideologiske kampen som har foregått i Kina."
Thomas Marco Blatt, Dagbladet
"Bejing koma er en storslått bok som befester Ma Jians posisjon som én av Kinas aller viktigste forfattere."
Moss Avis
"Kinas kanskje fremste litterære dissident." Kjetil Gyberg, Vinduet
Utdrag
Utdrag fra Beijing koma
Sjelen din er denne kjøttklumpen, eller kanskje den ikke eksisterer i det hele tatt. Kroppens indre landskap er et virvar av huler.
Hvis bare mor ville fjerne inkontinensbindet som har falt ned under sengen min. Hun mistet det i forrige uke. Selv om det nesten er tørt nå, kan jeg fremdeles lukte urinen. Helt siden luktesansen min kom tilbake, er det mine egne lukter som er mest ufyselige.
Når skumringen kommer, kjenner jeg lukten av olje fra mors symaskin i rommet ved siden av. Iblant kan jeg kjenne lukten av urtepillene mine og en duft av vaskepulver fra de fuktige klærne som henger til tørk over radiatoren.
Jeg lytter til de klingende sykkelbjellene og kurringen fra duene som gjør seg klare til å vende tilbake til redene sine, og blant alle disse lydene lengter jeg etter å høre den metalliske klakkingen fra Tian Yis sko i oppgangen. Jeg var sammen med henne da hun gikk til skomakeren i gaten utenfor universitetet for å få metallplatene naglet til sålene... Jeg åpner ørene og neseborene, og som en hai som svelger litervis med sjøvann i håp om å fange noen få små fisker, slipper jeg lydene utenfra inn i meg. Jeg hører mor si til noen at Tian Yi hadde vært der to ganger, men jeg må ha vært bevisstløs begge gangene, for jeg kan ikke huske noe.
I den tiden jeg har ligget i koma har jeg opplevd lukter og lyder fra fortiden på ny. Det er disse små detaljene folk vanligvis lagrer i bakhodet og aldri får en mulighet til å oppleve igjen.
Kroppen din er omsluttet av hud, knoklene omsluttet av kjøtt, margen omsluttet av bein, men hvor passer du inn?