Berlin på vei mot undergangen

Roger Moorhouses bok Berlin i krig er en svært lesverdig fortelling om hvordan det virkelig var å oppholde seg i Berlin i årene mellom 1940 og 1945. Ekstra imponerende blir dette verket når man tenker på hva slags research som måtte til for å sette dette sammen til en helhet. Mange av kildene er naturlig nok ukjente vanlige berlinere, men det finnes også mange kjente kilder, som Hitlers kammertjener Heinz Linge og den tidligere britiske ambassadøren til Tyskland, Sir Neville Henderson. Men denne bokens styrke er utvilsomt at den trekker frem vanlige mennesker, som husmødre, drosjesjåfører og fabrikkarbeidere og viser hvordan deres daglige liv endret seg drastisk gjennom fem år.

Boken starter med den storslagne feiringen av Hitlers 50-årsdag i en tysk hovedstad som strutter av selvtillit, samme år som jubilanten bestemte seg for å angripe nabolandet i øst. Noe av det som slår en ved lesing av denne boken, er mangelen på begeistring for krigen blant Berlins befolkning. Med nederlaget etter første verdenskrig fremdeles friskt i minnet vakte nyheten om invasjonen av Polen mer vantro enn entusiasme. Historikeren Moorhouse viser på en mesterlig måte hvordan hverken byens store arbeiderklasse eller liberale kulturelite var naturlige arnesteder for Hitlers naziideologi. Det var ikke uten grunn at svært få ledende nazister opprinnelig kom fra Berlin, til tross for at det var her de regjerte fra.

Etter invasjonen i Polen i 1939 fortsatte livet i Berlin omtrent som før. Selv etter at Storbritannia erklærte Tyskland krig holdt butikker, restauranter og teatre åpent omtrent som før. De som ikke var åpenbare dissidenter, homofile eller jøder kunne stort sett leve vanlige liv. Den første store endringen var nok mørkleggingen, en direkte følge av at landet var i krig med sine vestlige naboer. Da de første bombetoktene startet i 1940, førte det til lite ødeleggelser, men berlinerne ble holdt i en kontinuerlig utmattet tilstand siden de måtte søke tilflukt i kjellere og bomberom og stadig fikk avbrutt nattesøvnen. Etter hvert ble det endringer i matvareforsyningen og man måtte nøye seg med erstatningsprodukter, hvis det i det hele tatt var noe å få tak i.

Synlige tegn på et samfunn i moralsk oppløsning var også at jødene nå ikke kunne vise seg offentlig uten den gule jødestjernen – så lenge det fantes jøder igjen i Berlin. En halv million tvangsarbeidere satte også sitt preg på byen, uten at byens etnisk tyske befolkning brydde seg så mye om det. De hadde uansett nok med seg selv og den daglige kampen for å finne noe å spise. Enda verre ble det da allierte bombefly begynte å ødelegge Berlins bygningsmasse for alvor. Folk ble husløse og måtte flyttes, selv om noe ble “avhjulpet” ved at den jødiske befolkningen ble fordrevet for å tilintetgjøres. Etter 1943, da bombingen av Berlin ble intensivert, fikk byen et stadig større preg av unntakstilstand og etter hvert også slagmark. Vi vet alle hvordan det gikk.