Renata fant fram lommeboka og viftet med en tynn seddelbunke foran ansiktet på gartneren, men han grep den ikke. Han så på meg. Blikket hans vandret fra toppen av det stive håret mitt og nedover ansiktet, flagret rundt kragebeinet og varmet de tildekkede armene mine før det la seg til ro på det klisne, brune blomsterstøvet jeg hadde på fingertuppene. Blikket føltes som en invasjon. Jeg klemte om kanten av bøtta jeg holdt i så knokene hvitnet.
Renates hånd stakk ut i den stillestående tausheten, og pengene hennes flagret utålmodig. "Hallo?"
Han stakk ut hånden og grep pengene, men stanset ikke den uforskammede utforskningen av kroppen min. Han fortsatte nedover lagene med skjørt og studerte stripen av hud som var synlig mellom sokkene og stretchbuksa.
"Dette er Victoria," sa Renata og viftet med fingertuppene i min retning. Hun tidde som om hun ventet på at blomsterdyrkeren skulle presentere seg, men han gjorde ikke det.
Blikket hans spratt tilbake til ansiktet mitt. Øynene våre møttes. Det var noe urovekkende i dem - et blaff av gjenkjennelse - som fanget oppmerksomheten min. Jeg tok ham i øyesyn, og førsteinntrykket var av en mann som hadde slitt like mye som meg, om enn på en annen måte. Han var eldre enn meg, mente jeg, minst fem år. Ansiktet hadde en kroppsarbeiders støvete, rynkete preg. Jeg forestilte meg at han hadde plantet, stelt og høstet blomstene selv. Kroppen hans var mager og muskuløs som følge av det, og han verken rykket til eller smilte når jeg betraktet ham. Olivenhuden hans smakte trolig salt. Tanken fikk hjertet mitt til å dunke av noe annet enn sinne, en følelse jeg ikke dro kjensel på, men som varmet kroppen min innerst inne. Jeg bet meg på innsiden av leppa og flyttet blikket opp til ansiktet hans igjen.
Han trakk en oransje tigerlilje opp av en bøtte.
"Ta en," sa han og rakte den til meg.
"Nei," sa jeg. "Jeg liker ikke liljer." Og jeg er ingen dronning, tenkte jeg
"Det burde du," sa han. "De passer til deg."
"Hvordan vet du hva som passer meg?" Uten å tenke meg om rev jeg hodet av liljen han holdt fram. Seks spisse kronblader falt, og blomstens ansikt gransket det harde gulvet. Renata trakk pusten skarpt inn.
"Jeg gjør ikke det," sa han.
"Det var det jeg tenkte." Jeg vugget den fulle bøtta med blomster jeg bar på og spredte varmen som strålte ut fra kroppen min. Bevegelsen trakk oppmerksomheten mot de skjelvende armene mine.
Til toppen